Lang vei. Fjernt forbi der øyet kan se, og bortenfor. Gule felt av svaiende rug. Klaser av hvite skyer på en brennende lyseblå himmel. Store bobler med støv i kjølvannet av en champagnebrun bil i altfor høy fart. Retroromantisk musikk fra vibrerende høyttalere, leker ertende i øret, gjør oss øre, drømmer persepsjonen tilbake til 1955. Lukta, smakene, lydene, alt.
Playlist:Comme Avant, Chløë Black
Shades of Cool, Lana Del Rey
Just a Game, Cathedrals
Du, i en svart liten sak med splitt opp til venstre hofte, altfor høyt, bevisst, avslører en liten bit av hudfarga undertøy med blonder. Skinnende platina hår i bølger overraskende uberørt av vinden fra åpne vinduer. Blanke røde lepper, fyldige og merkelige som en drøm. Barføtt og uskyldsren. Enorme øyevipper med kraften til en storm, svarte som natta, uvirkelige.
Husker at du pleide å kalle meg Gatsby. Vi hadde en bevisst klisjéfylt Fitzgerald-greie på gang. Jeg kom fra den lavere middelklassen, men greide å klore meg opp rangstigen uten riktig utdannelse, med godt kalkulerte investeringer i kryptovaluta, enkelte lyssky vendinger underveis. Alt er lov i en brave new world når gullrushet blir mainstream og selgerne av spader, hakker og proviant tjener mer enn graverne. Oppnådde drømmen kan man si. Alkohol, rusmidler, biler, kvinner, menn, alt mellom, mangla aldri noe. Helt til jeg så deg på andre siden av det gigantiske art nouveau-rommet.
Var aldri god på small talk. Likte ikke å bruke opp tida mi på ting uten dybde. Kunne bli litt slitsomt, selvfølgelig. Det gjorde meg til han sære fyren med shoegaze-vibber når alle dansa til hysterisk glad EDM. Hadde en tilbøyelighet mot pompøse og sammensatte gester som virkelig betydde noe. Det var sånn jeg vant deg over. Tror jeg. Innbiller meg at det var et eller annet med galskapen i øya mine da jeg stod på knær med en hvit halvslapp restaurant-rose i hånda og proklamerte min enorme kjærlighet for deg, at du var det vakreste vesenet jeg hadde hvilt øya mine på, at du bare måtte bli min, eller så ville jeg rett og slett dø. Halve rommet i taushet, i sjokk, i avsky, med et snev av ærefrykt. Var cocky, følte at verden gjemte seg inni neven min. Håpa ingen lukta whiskyen i ånden min. La litt vekt bak. Pusha.
Vi lekte hide and seek mellom forglemte piletrær i en hage på falmende vestkant. Løp rundt som om vi var forvirra lykkelige barn. Vi var voksne og pulverhvite på nesa, hadde aldri hørt noen le så hardt som deg, det borra seg langt forbi membranen inn i kjernen. Fanga bak det neste treet, svøpt inn i et dyrt ullpledd, mykere enn en varm vind, lukta av norsk sommerhage med den vanlig mistenkte floraen, blanda med Mailly over en lav sko, røde bær, sjenert hud og ei inneslutta kvinnes begjær.
Foretrakk vanligvis brun sprit, men når man er i Rome så er valga enkle, var uansett fanga i et høykulturelt romantisk spill som de færreste noensinne ville forstå. Vi var forelska, i et vakum omslutta av høye velstelte hekker ingen kunne se gjennom, verden kunne brent. Langt sølvblondt hår som bølga i kjølvannet av øyeblikket du akkurat befant deg i, tida stod stille i sekvenser, små frekvenser som gjorde store hopp i hjertet mitt hver gang du smila.
Du hadde forsterka kvaliteter som krevde ressurser og en vilje til å gjøre alterasjoner langt forbi point of no return. Den gemene hop mente sitt, men de ville aldri ha alternativene, de var uansett totalt uviktige da jeg falt hardere enn bly. Estetikken din var perfekt. De gjenspeilte sinnssykdommen og apatien som bare den velfødde minoriteten makta. Du bar dekadansen med en relativ verdighet, bare gjorde greia di, uten en eneste tanke ofra, en varm midtsommerkveld i hovedstaden.
Det forundra meg alltid at ei som du forelska deg i meg. Det kunne vært noe i den direkte naturen min. Hvis jeg bestemte meg for noe så retta jeg hele sinnet i den retningen, uten hemninger, uten medynk, for å vinne, for å overgå inngangskostnaden, økonomisk, filosofisk, poetisk. Kanskje var det volden jeg naturlig hadde i henda, merkene på kroppen min la aldri skjul på potensialet jeg bar på, lengdene jeg ikke skydde. Det gjorde muligens ideen om meg virkelig. En kobling til den ekte verden. En sprø fyr som venta ved bilen deres hvis de sa noe fornærmende, en som gikk fra null til hundre når andre fortsatt stod og prata piss. Et slags monster.
Hardcore puling og glansbildesjablonger. Helt grei champagne, nederlandske drivhusjordbær, stram ost fra en sjappe på Frogner, First Price papptallerkener. Trashy på en bombastisk måte. En forvirra tid. Samtalene våre trakk det opp. Betydelig. Hang meg opp i rød leppestift på kanten av krystallglasset, blei litt tent av avtrykka dine, innbilte meg de merkene et helt annet sted. Svimmel i en svinnende sol, trykkoker i hodet, dempa lyder av biler og folk som passerte, matte ekko gjennom én meter hekk i dybde, to i høyde.
Lå og hørte på historiene dine, bare slappa av med et stettglass mellom fingra, beundra leppene dine da fortalte om hvordan du savna snail mail, lukta, teksturen, den skarpe brevkniven på pulten. Analoge minner fra en skurra oppvekst som enda ikke hadde blitt digitalisert.
Jeg kunne ikke relatere, alle mine lykker hadde blitt skapt i overgangen fra en gammel verden til en ny. Alt før var blankt. Ga egentlig faen. Skyldte ingen en dritt. Tradisjoner var noe som burde brytes ned, det eneste jeg jaga var det gode liv, substanser, opplevelser, kanskje noe å varme seg på når kvelden nærma seg. En evig opportunist, en middelklassekriger, alt i fart, ingen blikk tilbake, selvpåført ensomhet.
Holdt tilbake. Ville ikke åpne opp så tidlig, for alt jeg visste så var du en fling som ville fly ut av vinduet ved neste daggry. Kunne ikke vite om kompliserte ting var i horisonten, eller at sinnssyke kjemiske reaksjoner ville fucke opp hjernen, den nøye planlagte degenereringa blei sideraila. Du var et gapende sår på den tørre huden min, og jeg pirka, bare for å holde deg åpen og akkurat passe infisert, likte det, følelsen var god, svei noe jævlig.
Sykt campy. Uten å mene det. Noe var off. Interessant nok. Det var awkward øyeblikk med stille pinligheter som best beskrives av varsomme små ord uten onde hensikter. Man kunne kanskje kalle det nervøs naiv flørting mellom to vingeskutte sjeler som ikke hadde mer å tape, en liten stund med avbrekk fra dysterhet og dårlige smaker i munnen, et bokmerke i en feit roman. Mulig jeg la for mye i det. Kan hende det var akkurat det jeg følte. Om ikke annet så var det noe jeg trengte.
Vi var fulle på champagne og annet forefallende. Elska den buzzen. Den frarøva oss alle sosioøkonomiske ambisjoner og evner til å beholde klærne på. Ingen faux pas. Helte kald boblende alkohol på brystet ditt bare for å se den hvite kjolen klistre seg fast til huden, gåsehud, stive brystvorter, eimen av franske druer.
Jeg hadde enveisbillett til et varmt sted langt der nede, det var ikke noen vits å prøve, jeg bare gjorde, og du lot meg. Mistenkte sterkt at du hadde samme destinasjon som meg, om ikke like selvbevisst, mer indirekte, med et snev av god kristen selvforakt, som i sin tur gjorde alt mer fristende, uunngåelig. Du skinte sterkere enn en stjerne da du vrengte av deg den våte kjolen og slang den bak et sted. Blenda alt. Med hvitt lys og dampe løfter om noe bedre. Gresk klassisk galskap i hagen. Mental vold mot imaginær hud. Blod, dype kutt.
Sceneskift.
Alt ligger bak oss. Vi er landeveisrøvere, vi er lamento, eksos i håret, støv i porene. Lyse solbrilleringer rundt øya, lyserød hud på arma, en frihetspatina som vanskelig kan skjules. En bittersøt spilleliste på anlegget, bare for å understreke den riktige stemninga. Små dryss av høst på seinsommeren.
Du sitter i fanget mitt. Hviler det tunge brune håret på skulderen, dytter kinnet inntil brystet, bølger med pusten. Jeg snuser lufta inn, ingen lukt. Det forundrer meg uten sjokk, enkelte er bare sånn, ingen eim, ingen trekk. Er bare pene å se på, er bare nada. Så deilig. Å være dem. Eksistere for å eksistere. Beundrer deg, idealiserer.
Uten belte. Hvis den neste svingen blir vår siste, hvis vi møter en semitrailer på femti tonn, så ville det vært helt greit. Ikke at jeg håper at det skjer. Bare sier. Vi stopper på en tilfeldig rasteplass et sted mellom nord og sør. En solnedgang like bak et autovern. Piler som braker forbi. Fingra dine vikla inn i mine. En behagelig akseptert stillhet mellom to folk som ikke trenger å si noe.
Det er natt og du ligger ved siden av, stirrer, tror at jeg drømmer om deg, men det jeg ikke har fortalt, er at den eneste drømmen for meg, er valium. Jeg er på flukt fra Arkadia, metropolen der drømmer blir virkelige, men marerittene mer sannsynlige.
Et eden av gull, på toppen av bakken, skjermer synsvidden for alt mørkt som ligger østenfor. Forfører meg med søt sang og tomme løfter i bunnen av en klar glassflaske. Det iskalde regnet henger alltid utafor inngangsdøra, som en sinnssyk og lojal sidekick, bare venter. Klar til å gjøre de såleslitte All Stars´ene våte, gi dem den deilige lukta.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar