World of Warcraft 4

Bare en naturlig overgang til noe annet. På en måte. Vi stod i dusjen og kava rolig i det behagelig varme vannet. Vaska av oss stinkende eksos, sur alkohol og hel-natt med noe skittenvakkert. Stearin. Greide ikke å la det ligge. Tafsa for lenge til å ikke gå for langt. Det var en god søndag formiddag. Hva kan jeg si. Vi var klare for frokost. Hvis vi greide å rive oss løs. Hvis.

Du satt foran et speil. Naken. I en gammel rokokkostol. Gredde ut håret. Spraya noe. Sminka deg med den kvasi-femtitalls stilen jeg likte så godt. Truta munnen lenge. Titta på meg som lå i senga og stirra på deg. Jeg hadde det mye enklere. Trengte bare å trekke på meg klæra og riste litt på håret. Gjorde at jeg kunne røyke sigaretter og kommentere musikken på spillelista. Undra om det var sånn ordentlige par hadde det en affabel søndag ettermiddag, med små detaljer delt mellom to mennesker som begjærte. La merke til alle de nøye innøvde tinga du gjorde, måten du holdt lebestiften, øya dine da du tegna med svart. Den lange timen virka altfor kort. Kjeda meg ikke et sekund. Var bare fascinert. Nesten litt tent. Simpel i tankegangen. Akkurat som blikket ditt i speilet.

En try on. Jeg fikk bestemme. Så å si. Gi råd var vel mer nøyaktig. Vi gikk gjennom undertøy, alt fra hudfarga til svart, rødt, abstrakt. Endte på det du fant frem først. Fikk deg til å prøve mer enn nødvendig bare fordi jeg likt å se på. Opplagt at du skjønte den simple agendaen min. Bare spilte med. Sola deg i beundringa mi. Den sleipe stirringa mi blei barometeret for vellykka. Jo verre, jo bedre. Du var strålende. Et ess i sitt rette element. Vi kom oss omsider til kjolen, den smale saken med røde polka-dotter. En vintage piece du plukka opp på en av de hippe gjenbruksbutikkene nedi gata, re-designa av who ever. Du viste ingen nåde. Knuste meg med svakhet.

Det bare var som det var. Vi stoppa på en av de dyre sjappene. Lenge før vi gikk for frokost. B´ynte med Jack on the rocks. Delte en øl. Tømte det hurtig. Fortsatte nedover den søndags-sløve gata. Ga ganske faen. Hadde selvtilliten som bare nypulte kunne ha. En visshet om at vi var sexy som et helvete. Høye på her og nå. Og mye annet. Vi endte opp på en kafé full av pappagutter med cola-fakter og bimboer med påtatt lite personlighet, som stadig tok seg til nesa, dro hånda gjennom det feite håret. Bakover. Vi satt og lo, følte oss ganske hjemme her, ingen som brydde seg om rødsprengte øyne og skjelving på hånda. Eleganse overvant alt, og i dag hadde jeg bøtter av det. Deg på armen.

Det er en tarvelig erindring. Shit kan muligens bli litt mye for sensitive øyne. De er helt klart på feil sted. Fallhøyden er enorm. Kan ikke annet enn ta sats og hoppe utfor. Historiene min har verken innleding, oppbygging, toppunkt eller avslutning. Det blir for provinsielt. Tamt. Jeg forteller heller masse om ingen ting, bare lar rytmen styre, musikken. Det er sånn realiteten stort sett er. En serie episoder som bygger på de forrige. Uten særlig retning. Tilfeldigheter som blir tillagt en dypere mening i ettertiden. Farga av stemmen. Vulgært. Velskapt. Sofistikert. Som deg.

Du satt på en stein. Stirra utover et ensomt hav. Tydelig i egne tanker. Langt-langt avsted. Undra. Hvor. Skulle ønske jeg kunne hvile meg mot drømmene dine. Bare bli med. Hvor som helst. Enten det var mørkt eller sukkersøtt. Blodig. Samma. Så lenge det var deg, dine visjoner, opplevelser. Jeg stod der som en fjott med en pose nykokte reker i den ene hånda og halvt nedbrent røyk i den andre, nærma seg knokene. Faretruende varmt. En bedagelig Ikaros i rennesteinen. Story of my life.

Jeg var altfor dyster. På grensa til det som var greit. Hadde vært der så lenge at jeg ikke klarte å se forskjellen lenger. Hva var ekte glede, hva var uendelig smerte, alt bare glei over i hverandre. Tok det jeg fikk. Hadde aldri noen særlige forventninger. Med hjertet åpent for det meste. Så lenge jeg fikk en fix, kjemisk eller åndelig. Du lå et sted midt i mellom. Det ene leda til det neste. Vi var like mye bra for hverandre, som vi var dårlige. To vingeklipte skapninger. Et tilfeldig møte i rom sjø. Isfjell som trodde at den andre var skipet. Vi var dømte. Eller velsigna. Til å ha nytelse så lenge det varte. Til vi kræsja og sank. Ned til bunnen. Slutten.

Triste jenter har alltid vært en greie. Det bare er noe med sex´en. Noe med stilen. Tatoveringene. Piercingene. Klæra. Minene. Når du først kommer nær så er det gjort. Blir slukt hel. Får aldri nok. Det er som hver eneste dag er den siste. Hva kan jeg si, er tydeligvis akkurat det som trengs, en resept som ikke er ment å helbrede. Bare gi velstand. Nytelse. En liten pause som kan fortelle deg at du er pen når du gråter. En svartkledd demon for deg som bare vil eksistere. Uten prefabrikerte regler. Uten hemninger. Uten stillhet. Regn som sol.