World of Warcraft 5

Det lukta saltvann av håret ditt. Satt opp i en hale. Blafrende i vinden. Jeg hata virkelig å bade i havet, syns huden blei så rar, et lag med salt som fylte alle porer og tørka inn til en ubehagelig tørrhet. I dag ga jeg faen. Det var enkelte ting som overstyrte eksistensielle trivialiteter. F.eks ei halvnaken jente i vannet som hutrende energisk vinka meg til seg. Plaska hurtig kan man si. Tror de fleste kan relate, enten man er den som vinker inn eller kaver ut. En urmenneske-bryter som flipper, overstyrer alle rasjonelle instinkter. Får deg til å glemme shit fordi belønninga i enden av tunnelen er bedre enn alt annet du har opplevd hittil. Som sykt god sex. Eller forelskelse. Forhåpentligvis begge deler.

Vi lå og tørka i den late sola. To bleikinger i vått og salt undertøy. Du så som alltid strålende ut. Jeg var mer frynsete i sømmene. Med strikken nesten synlig. Simpelthen pinlig. Du var jævlig elegant, og jeg en lurvete landstryker. De eneste gangene vi var totalt likestilte var når alt var av. Da var vi det samme mennesket. Like forfalne, like sprø. Du med de ekstreme kropps-tatoveringene, og jeg med falmende hudfargede arr på kryss og tvers fra en fordums tid. Vi hørte på Depeche Mode og lata som vi sola oss, omgitt av småborgere på søndagstur. Vi stakk ut som en verkende tommel. Var liksom litt greia vår. Bare eksistere. På tvers av omgivelsene. Tross av oss selv.

Ettermiddagssola var sterk. Den avkjølende vinden jaga folk hjem, en etter en. Det fresa i engangsgriller. Tåpelig latter over medbrakt øl. Vi lå rett ut, med ansiktene vendt mot hverandre, bare stirra. Strøyk deg på hånda, opp innsiden av armen, så at gåsehuden reisa seg. Som om jeg var lagd av is. Jeg spurte; «hva tenker du på?» Du så tilbake på meg med tunge øyevipper; «har aldri pult i buskene før»

Tok den siste ferga over til Rådhusbrygga. Kunne tatt bussen. Vi hadde god tid. Slo den ihjel. Omgitt av uniformerte turister. Satt i stillhet og titta på velkjente omgivelser. Deg i fanget. Sommerfuktig hår og gode lukter som alltid vil hjemsøke meg. En jævlig god stund i den beste årstiden. Ante ikke hvor vi skulle, visste bare at jeg ikke hadde lyst til å dra hjem. Til den tomme leiligheten, de ensomme tankene. Hadde fått smaken på noe bedre. Kroppen min var på vei mot sentrum igjen, men hjernen hang igjen et hemmelig sted sør for Tsunamien. Moralsk indifferent. Føler ikke for å gå lenger inn på det. Ikke fordi jeg er så jævlig anstendig. Regner bare med at du skjønner tegninga. Litt uskyldig moro på veien. Vi delte en overprisa iskald cola. Den beste jeg hadde smakt.

Det er vanskelig å make sense. Derfor gadd jeg aldri prøve. Det tok for lang tid, og da jeg kom mot slutten av setninga så hadde jeg allerede b´ynt å kjede meg. Det var aldri sånn med deg. Trengte ikke bruke en million ord for å gjøre meg forstått. Sammenkoblinga bare skjedde. Vi gikk hånd i hånd mot folkehavet, fast bestemt på å finne en plass. Drukne våre sorger. 

Vi fant en generisk sjappe med stive priser og anonyme mennesker. Ikke langt fra Karl Johan. Hata egentlig disse fellene for gjennomreisende og fastboende som ikke var helt med. Det var søndag og hele dagen hadde vært prega av det vi innbilte oss var normalt for sunne produktive folk en varm og daff fellesferie-dag. Jeg var i utgangspunktet oppgitt. Greide å bedøve de nihilistiske tendensene, med deg.

«blir du med på en fest hos noen venner?» du så nesten litt trist ut. Blei litt skeptisk da jeg hørte at de satt og drakk på Kunstnernes hus, at de skulle møte oss på halvveien hjemme i Pilestredet. Here we go again. Vi hadde ikke alkohol, men det blei lovt store mengder rødvin. Skulle ønske jeg var motvillig. Var ei billig hore, gratis drikke. Dessuten kom du til å være der. Vi rakk å stresse oss gjennom en pils og Fernet on the side.

Vi var definitivt ikke kledd for situasjonen. Osa salt og sol. Muligens et par hakk for berusa. Hørte Susann Sundfør klynke noe i bakgrunnen, mer som taffelmusikk enn noe annet, overdøvd av diskusjoner og undertrykt latter. Leiligheten var normal, minimalistisk, med kvasi-etnisk juggel plukka opp på dyre ferieturer. Jeg hata det allerede. Blei geleida til kjøkkenet av ei ultrablid jente. Fikk et stettglass med noe rødt. Alt var fra flasker hørte jeg bli sagt, ingen kartonger her. Smakløse bisarre nøtter i skåler. Prøvde å være kul, drikke rolig med fingra på stanga, smila. Vi kløyp hverandre mot låra hver gang vi oppdaga noe nytt som mora oss. Var ikke vanskelig når klientellet gikk i turtlenecks med dressjakker i kord og skjorter som egentlig skulle forestille flanell. Bælma nedpå rødvin. Var et monster.

Mista deg på vei til doen. Stod og venta bak to jenter som uten tvil var noe eldre og mer etablerte enn meg. Prata om en fyr som het Fredrik og den nye stillingen hans i et eller annen ubetydelig markedsførings-byrå, fikk tydeligvis brukt utdanninga fra Westerdals. Stor entusiasme. Veit ikke om venninna til hun som prata engang lytta, alt flomma ut som spy. Jeg gjespa overdrevent og lente meg mot veggen; «veit dere hva de driver med der inne? Har vært lenge nå, dere tror ikke de puler?» Dama til Fredrik var oppgitt, tydeligvis frastøtt av den unge vulgære svartkledde fyren. Venninna virka letta over at noen avbrøyt en dønn kjedelig samtale. Ingen brydde seg om hva Westerdals dreiv med i sin moteriktige tulle-karriere. Dessuten ville alt opphøre ved neste resesjon. Forutsigbart.

Vi blei stående og prate. Dassdøra åpna seg og ut kom to fyrer med geiteskjegg og alvorlige briller, sleik, så ut som lærere fra syttitallet. Jeg tok meg til nesa og tappa pekefingeren mot høyre nesebor, heva det ene øyebrynet hemmelig til jentene. Kun ei av dem lo. Ting var litt uklart. Fikk med meg at begge hadde perleøredobber. Eller var det perlekjede? De så i grunn ganske like ut. Askeblondt hår, lyse topper som hvilte tungt på bryster som virka en smule for faste, skinnyjeans i denim. Pent sminka. Søte. Kropper sulta på kaninfôr og kjipt lave verdier kalorier. Hele pakka.

«jeg heter Bianca, det er Fredr... Celina, søstra mi» Vi lo rått. «ha-ha, veldig morsomt!» Celina gikk først. Tenkte i mitt stille sinn at hun kom til å være jævlig kjapp sånn at jeg ikke blei stående for lenge med søstera hennes. Kunne ikke risikere parasitter. Eller verre. Bianca ga meg overtydelige signaler, tvinna håret da vi fortsatte å prate, slang det bakover hver gang vi kom til poenget. Skøyt brysta frem og gjorde seg overdrevent dum i perioder. Jeg var full. En dust. Lot meg sjarmere av de enkle virkemidla. Hun hadde selvfølgelig studert kunsthistorie på Blindern og jobba på et galleri ikke lang unna. Dreiv med maling sjøl, men hadde ikke søkt på kunsthøyskolen. Som om det hadde gjort saken noe bedre. Bare duster som gikk der uansett. De beste kunstnerne jeg kjente holdt seg langt unna de reaksjonære institusjonene som ga elevene påtatte titler og opptråkka stier å følge.

«Er du her med hun pene jenta som har alle de tatoveringene?» Bianca virka nesten imponert. «vi gikk på samme skole. Hun var ett år eldre og veldig populær...» Blei ikke overraska. Undra, hva hadde skjedd underveis i livet ditt, for å bli så ødelagt, så vakker. Døra åpna seg. Jeg sa; «Hei Fredrik» Fikk ikke noe svar. Køen fortsatte. Aleine med fylla, snudde meg og så at du stod ved kjøkkenet og prata med storesøster. Dere kjente hverandre tydeligvis. Hun var alvorlig. Du lo høyt. Jeg hadde akkurat tømt et glass til med spansk rødvin, selvtilliten var på vei opp. Fant ut at jeg skulle pisse fra et vindu. Droppa køen og fortsatte innover.

Svart denim og en longsleeve fra HM, med et hjerte av stål. Mind fuck hele veien ned. En lyd i ørene. I hjernen. Hadde ureine tanker. Hvis man skulle følge de gjeldene normene i samfunnet. Jeg hadde definert meg som en libertiner for lengst, fulgte instinktene. Om det gjorde meg til en kødd så var det likegyldig. Hadde meldt meg ut. Det var ikke en unnskyldning. Greide bare ikke leve som forventa. Jakta på opplevelser. Følelser. Noe. Og akkurat da vurderte jeg å spørre Bianca om hun ville stikke et sted og pule. Fordi det var dritkjedelig her. Fordi det ville være noe annerledes. Uventa. Utilgivelig. What ever.

Gikk inn på kjøkkenet. Det lå vegar-pizzaer på benken som så ut som svidde flatbrød med ringer av paprika og noe grumsete på toppen. Lukta suspekt. Glassboller fulle av bønne-miks og plain salat. Jeg hviska i øret til Bianca; «ikke har de øl, ikke har de sprit, og nå dette...» Hun begynte å le. Klarte ikke holde det lavt. Hodene snudde seg. Også ditt. Jeg smila og trakk på skuldra. Folk fortsatte med de bedagelige samtalene sine om hva som skjedde på kulturfronten. Totalt ubetydelig. Den eneste som ikke snudde seg tilbake var deg. Et skeivt smil akkurat som da jeg dryppa smelta voks på kroppen din, den gangen jeg var en slu slask. Og da slo det meg, du visste hva jeg tenkte. Kjente min natur. Du kom bort, tok tak i jakka mi og trakk meg godt inntil, kyssa meg lenge. Rett foran Bianca. Området var markert.

Sjalusi når man er seksuelt tiltrukket av noen er fucked up, det får en til å føle sprø ting, lar oss gjøre shit som er total irrasjonelt. Du dro meg inn på et rom. Låste døra. Dytta meg hardt. Med all kraft. Mot et skrivebord så både bilder og bøker klapsa tungt. Penner rulla på gulvet. Kjente et varmt lår på den ene siden. Et slag med flat hånd. Kinnet mitt brant. En puls. Du fresa; «faen, har du tenkt til å pule den snobbete kjerringa?» Jeg hysja beroligende, på grensa til nedlatende. Kneppa opp de øverste knappene på kjolen. Kyssa deg på halsen. Snuste inn lukta av hav og rødvin. Svarte; «kanskje» Du lo med en hviskende stemme, øya igjen. Ytra; «drittsekk»

Et sterkt sinn. Skjør i tankene. En sterk kropp. Svak i handlingene. Arrogansen min kjente ingen grenser, jeg stirra undergangen i øya og holdt skuta stødig. Selvtillit når man veit at fysikken er attraktiv, toppa av et sprøtt sinn som lokker selv de kaldeste lika til å rødme. Kynismen jeg pusha gjennom vakla aldri. Vissheten om at alle veier endte i Rom. Slutten. Og at det eneste riktige var å slenge seg på partybussen. Nyte livet. Sluke alt. Ga en merkelig ro. Midt i øyet av stormen. Som i seg selv var et paradoks. For alt hadde utspring i en melankolsk usikkerhet prega av intellektuelt lav selvtillit. Det var kanskje sånn det begynte. Man bar rundt på nullen, og alt etter var bare en opptur. Blanda med alkohol, sigaretter, sex og subjektive ambisjoner. Jeg ga faen i folka her, men klarte likevel ikke la være å håne dem, alle de håpløse handlingene og planene deres endte alltid ett sted. I grava. Narkissos.

Vi bevega oss gjennom et småborgerlig helvete. Hver seksjon av leiligheten hadde et tema og guppyene kava klønete rundt med de pre-programmerte handlingene som om det var store avsløringer. En fyr spilte gud hjelpe meg Stairway To Heaven på en sliten nylongitar. Jeg klarte ikke la være å le. Prøvde å holde det inne for ikke å såre noen. Det blei bare for mye. Så Bianca i utkanten, stirra på oss, drakk lange slurker med hvitvin. Du kløp meg hardt. Dytta hodet ditt inntil ryggen min. Merka vibrasjonene av latter. Jeg humra; «hvor faen har du tatt meg med?» Et løst slag i korsryggen.

Stua var høydepunktet på ferden vår mot vinkaraflene. Ei jente med blått bob-hår rulla Ramones på spiller´n, og folka satt og digga ærbødig som om de skulle dele en inderlig hemmelighet med de andre tilhørerne. Jeg styra oss målretta mot vinen. Det viste seg at i et rom full av sossete venstreliberale fra vestkanten så var jeg den største snobben. Det passa meg perfekt. Definerte egentlig at veivalget mitt var riktig. Det eneste sømmelige var å tømme store mengder av denne riktige rødvinen, bli snydens på bekostning av zombiene. Tror jeg hadde samtaler, det var mange ord, fikk ikke så mye med meg. Alle spurte konstant om hva jeg dreiv med og hvordan jeg møtte deg. Fikk inntrykk av at hele stedet var fullt av strebere som prøvde å bli kunstnere og forfattere, men som endte med å bli kritikere i aviser fordi de mangla talentet. Kultur var bunnslammet og penger de små bitene som blei dryssa. Jeg var drita på rødvin og hadde forlengst meldt meg ut. Svarte stadig at vi fant hverandre på World of Warcraft. Taushet tilbake. Tror de blei sjokka. Forvirra.

Smugtitta på at du kommuniserte med mennesker i det som engang var ditt predestinerte habitat. Merka at du titta tilbake, blunka på din beste Marilyn-måte, slang kyss. Fabulerte over hva jeg skulle gjøre med deg seinere, når alt dette var over. Innbilte meg at du tenkte det samme. At vi var så like hverandre at sexen nærmest blei autoerotisk. Det eneste vi mangla var stropper og en bunt med paracord. Og mye dystrere musikk. Kanskje Joy Division. Gikk bort til et vindu for å smugrøyke. Trakk inn som om det var den siste før daggry. Godt. Fikk tankene til å romstere. Om det var bevegelse, eller selve nikotinet var likegyldig. Effekten telte. Kunne gjøre meg poetisk. Eller romantisk. Kanskje det var symbolikken. Og sånn stod jeg i mine egne tanker, dampa, da Bianca kom bort. Spurte om hun kunne få et trekk. Selvfølgelig delte jeg. Noe annet ville vært sykt. Røde ringer på filteret av lebestift. Tenkte feil tanker. De riktige.