Thursday, February 1, 2007

Hvis du var gud for en dag?

Hjerneføde: Centrefolds(Placebo, Sleeping With Ghosts, på repeat)*grønn te*senga*

Det er rart. Tror jeg vil at de skal spille Centrefolds i begravelsen min. Ikke at jeg er suicidal, ikke feiltolk. Faen, jeg digger eksistens, svinger bare innom de tankene av og til. Men hvem gjør ikke det? Forskjellen er vel bare at jeg setter ord på det. Uansett. Hele sekvensen jeg ser inni hodet mitt er nesten som i en dokumentarfilm, i svarthvitt. Kirka er gigantisk, få seter besatt, kun de nærmeste vennene og familien, masse blomster. Her kommer det dekadente. De som bærer kista er alle gutter og alle er sminka som Brian Molko, akkompagnert av den tidligere nevnte sangen. Slightly bifil kanskje? Muligens. Ser for meg å etterlate en eller annen form for arv. Kanskje det kommer i form av en uvanlig begravelse der ingen er triste, bare håpefulle. Dramatisk. Pompøs.

Planen er som følger. Stå opp, dusje, stikke ned på kafeen på hjørnet, høre mer på den sangen, gjøre ferdig skissa, spise mat. Og jeg lever ikke et krevende liv?

Alt jeg ser, er små filmsekvenser. Jeg forvandler alle lukter, hendelser, mennesker og følelser til scener. Helst med musikk. Det bare forsterker. Kødder ikke. Alt, absolutt alt. Mor sier alltid at jeg tenker for mye. Er ikke enig. Jeg filmer for mye. Men på en annen side er det spennende, for en dag blir aldri den samme, selv om den egentlig er temmelig ensformig. Bestreber kanskje den alternative virkeligheten og tolkningen av den. Ei jeg kjente en gang sa stadig at jeg ikke måtte prøve å være noe jeg ikke var, da jeg flippa ut og blei vel artsyfartsy. Det er lagt bak meg. For jeg innså at det ikke var noe jeg prøvde på, jeg bare var. Foreldra mine foreslo psykeiatri, men det funka dårlig, doktoren nådde ikke gjennom, og medikamenter var utelukka. Heldigvis. Det var visst ikke noen kur. Et naturfødt geni. Nærmer meg dusjscena.

I dag er livet en musikkvideo. Alt er dønn fint og meningsfullt. Alt betyr noe. Slow motion. Venter på noe godt. Venter på å bli elska. Savner et eller annet, skjønner ikke hva, men sanser at det er noe bra. Det er drivkraften min. Den har alltid vært der. Siden jeg var liten krabat. Det går egentlig ikke an å vente for lenge. De som har for dårlig tid lever et liv i fast foreward og går glipp av alle de små nyansene som virkelig betyr noe. Et smil, en god kopp kaffe, en rar setning i en rarere bok. De sier jeg er en rolig person.



Hvem? Jeg?

Latt alle være meg.

1 comment:

Sexy Sadie said...

Du også tenker i bilder for deretter å forme de om til tanker i ord? Slik er jeg også. Ganske spennende egentlig.

Du skriver så bra Katzen, du burde gi oss mer og oftere.