Sunday, August 5, 2007

Sirens

Sirener. Alt er innenfor forstanden. Jeg klemmer så hardt jeg bare kan, men det hjelper faen meg ikke, lydene slipper gjennom. Det beste man kan gjøre i en sånn situasjon er å skru volumet opp på maks og kaste seg ut i malstrømmen.

Jeg plasker hjelpeløst omkring, som en eller annen idiot. Vandrer på måfå i sentrum. Dette er et sted uegna for de fleste, men alle skal på død og liv pakke seg inn der. Snuskete lommemenn, junkies, turister, kjernefamilier, snuten, emo’er, horer, idioter og meg. Jeg hører på musikk som leder meg til en annen state of mind. The Doors. Sirkuset rundt meg bare passerer. Jeg ler godt inni meg hver gang en av dustene gjør noe. Fy faen, virkeligheten er dønn skitten. Vemmelig. Fascinerende.

En tullete liten hund hopper lykkelig opp i fanget til eieren. Et fint bilde. Blir litt misunnelig. På bikkja. For et liv. Et hundeliv. Mitt. Slurper i meg colaen, bretter sammen avisa, myser mot bane nummer seks. Jeg er en slave, jeg er en spion. Klamrer meg til notatboka og pennen. Tenker på pupper.

Det er skummelt. Så mange triste mennesker. Overalt. Særlig på t-banen. De er ekstra synlige der liksom. Det er vel en klisjé. Men jeg legger godt merke til dem. Det er egentlig ganske få mennesker som faktisk ser lykkelige ut. Rart det der. Vi er en hel by med ulykkelige idioter som menger oss, velter oss i tragediene, elsker dritten vi ser. Alle hater alle. Et smil er en skatt, finner bare ikke kartet. Og alt jeg tenker på underveis er pupper, myk hud og pirrende lukter. Det er jo trossalt en måte å rømme på. Snusk mener jeg. Det er en metode jeg bruker for å komme meg gjennom uutholdelige minutter på banen eller trikken. Sex. Fantasier. Perverse ideer jeg skal prøve ut når jeg får sjansen. Folk rundt meg skulle bare visst. Men så er vel mange sikkert sånn, på alle mulige måter, er lykkelig over at jeg ikke kan lese tanker, fy faen. Sikkert mye sykt som beveger seg i hodene på folk når de står oppi trynet på hverandre mellom Jernbanetorget og Carl Berners plass.

Ordna meg en sånn bysykkel i dag. Slipper å kjøpe månedskort og treningskort. Ikke at jeg hadde giddet å gjøre det, bruke penger på det jeg sa, liker bare tanken. Turen nedover Trondheimsveien gikk fort. Turen oppover igjen var døden. Tråkka som en gal. Trodde jeg skulle dø på toppen. Er formen virkelig SÅ dårlig? Måtte flire. Sytti kroner er ikke verst. Jeg risikerer å få tilbake kondisen.

Fant gull i natt. En film på Google Video. Fra 1969. Dansk opptak. The Doors og Led Zeppelin. Genial. Rett og slett. Synd tilkoblinga er så ræva, men vi gidder ikke betale for nett. Tar hundre år. Var tålmodig. Lot filmen laste seg ned i sneglefart. Det var faen meg verdt det. Det beste disse sørgmodige øya har sett på mange måneder.

Shit. Glemte å kjøpe tannkrem. Livet er komplisert.

Wednesday, August 1, 2007

Majesty

Vi er de ærlige fjesene i mengden. Jeg lener hodet mitt bløtt på en pute av billig kjøpt rus og vanskelige tider, i det fjerne, bak meg, og foran.

Det er en krig. I øret mitt. Jeg kjemper så hardt jeg kan, hvordan skal det gå? Når alt jeg har er så vanskelig å bære. Det å være. I denne glemte generasjonen uten ære.
Alt vi tenker på er sex, rock, alkohol og berømmelse, ja vi danser. Langt ut i nattens dunkle mystikk, full av sprengte klisjeer og latente banaliteter. Jeg er bare en simpel budbringer, jeg simpelthen skriver det jeg ser. Skyt meg om du vil. Selv om det er kjent, aldri drep budet. Han kan ikke noe for det, han gjør det som er nødvendig, det han er født til.

Vel. Du veit det ikke er sant.
Vi dør sakte.
I den uendelige horisonten dekorert med blodige gitarer og triste halvsannheter.

Kjære. Baby. Du i dine fancy kostymer. Ja. Du. Jeg veit du veit at jeg ser deg. Skyggen din. Bevegelsene. Hoftene. Brystene. De velkjente og forlokkende formene jeg alltid dør for. Hver jævla dag. Hver jævla natt.
Du er naken i mitt sinn. Jeg er gal. Jeg er gal. Og du er fin. Så faens fin. Jeg er så myk. Klarer ikke stoppe. Baby. Faen. Skjønner ikke hvordan du klarer å la være. Nei. Det er et mysterium for meg.
Rist. Rist. Rist de fine tinga du er medfødt.
Ah.

Men så tok natta en brå vending likevel. Jeg gråter i en arm jeg ikke helt veit hvem er. Smerten er jævlig. Jeg fryser. Tenker bare på rus. Tenker bare på neste store slager. Neste Jesus.
Så er jeg dum? Hvem veit? Jeg er i hvert fall ikke ond. Bare naturlig.
Hvem kan ikke være det i ditt nærvær? Majestet. Dronning. Baby. Du smaker blod i øynene mine. Merkelig. Men det er sånn det er.
Sangen er uendelig. Den er for oss to. Vi to i vår geniale rus. Den forunderlige veien mot undergang og fornøyelse.
2007. Året da litteraturen og den materialistiske uskylden døde.

Stopp. Gå inn. Døra er ikke låst. Den er alltid åpen. De serverer alle. Uansett. Når som helst. Men. Det er best å rømme nå som du ennå er rein. Egentlig.

Jeg strekker håret ditt ut. Trekker deg ned. Til mitt nivå. Begraver leppene mine i dine. Smaker deg. Spiser deg. Rødt. Varmt. Hendene mine er febrilske. Løper løpsk. Leker seg rundt ryggen din. Du smiler. Kjenner det.

Jeg tar tak i håndleddene dine. Later som jeg kutter dem opp på langs. I tankene. Veit du tenker det samme. Vi lar stillheten lede oss til sekvensen der du lar kjolen falle og jeg blir blind.

Kroppen din er kald og tynn. Utmagra. Altfor mange år med frustrasjon og selvbeherskelse. Vold er faget ditt. Og du er omhyggelig. Jeg hviler hendene på hoftene dine. Kjenner et kaldt glass med vin grøsse på ryggen. Vi beveger oss. Musikken er vår sjaman. Rusen vår mantra. Vi er høye. Vi er unge.

Bang! Brå vending. Vokalisten skriker. Du fiker til meg, biter. B’yner å le når jeg lager en lyd, den som kommer når du blir overrumpla, den du ikke vil at noen skal høre, den sårbare. Selv om du er naken er jeg den svake. Den onde.

Vi knuller. På gulvet. Og musikken er melankolsk.

Den er rå.

Jeg er så jævlig høy akkurat nå. Puster. Beveger meg med deg. Så aleine så aleine.

Puppene dine er varme. Myke. Jeg er utvilsomt i godt selskap. Du drar en stripe over brystvorta med en dråpeteller. Jeg sleiker. Lukker øya. Faller innover i meg selv. Til jeg er i ett med deg. Du er så jævlig frekk og brutal. Du pisser på alt og alle. Jeg beundrer deg. Bare skinn og bein.

Glam. De ekte bohemene lever brutalt og dør alltid unge. Du hvisker de orda i øret mitt. Skraper meg opp på ryggen med de røde neglene. I det fjerne er jeg i en farkost. En bil. Kabriolet. Med en eim av støv i kjølvannet. Snuser inn tinga du sier. Lar de male egoet mitt til uante dimensjoner. Du fortsetter. Jeg er den største siden hvem som helst. Jeg er et geni. En uoppdaga kuriositet best kjent etter min for tidlige død. Det skal du sørge for. Det lover du. Jeg puster ut psychedelia. Drar det feite heftige håret bakover. Løfter deg opp og entrer deg. Til du skriker.

Jeg kjenner deg. Du kom fra et lite sted der alle kjente alle og alle var som alle. Til du blei født. Allerede som barn var du annerledes, utstøtt, ikke helt en av gjengen. Alt du lengta etter var den fraværende faren du skulle ønske var som på tv. Skolen var en hvilestund der du skreiv små dikt prega av melankoli og savn, du pulte rundt, men fant aldri mannen. Som en gammel vane ved, du traff alltid de feil gutta, de som dro deg lenger ned, med rus og dårlig selvtillit. Helt til du blei gammel nok og ga fingeren til alt og alle. Flytta til byen og slo ut håret blant likesinna. Fortsatte drikkinga og knullinga. Blei bare mer ulykkelig og ever more ensom.

Til jeg tilfeldigvis ramla borti din side av bardisken. Passe drita og akkurat passe sexy. Svartkledd og full av burleske utsagn. Dansen min var annerledes enn de andres, min var sensuell, og neddopa i min egen lille fraværende verden. Som en dårlig spøk, eller en film du så forrige helg. Banal som faen. Men dødelig ærlig. En mystisk karakter i en evigvarende scene. Den beste sexpartneren noensinne. Et spøkelse personifisert.

Vi er jævlig happy. Sola er på vei. Vi er fortsatt våkne. Fortsatt nakne. Fortsatt sammenkrølla. Vårt mentale selvmord er evigvarende. Det drypper fra et sted vi ikke gidder å bry oss om, alt er rødt, tilsmussa, dødelig. Verden spinner uansett, vi stirrer. På hverandre. På hverandres kropper. Ler når vi tenker på alt som skjedde natta før, blir litt kåte igjen og bestemmer oss for en reprise.

Om og om igjen. Du surrer i hodet mitt. Du er min legitime bortgang. Sammen kan vi gråte hele natta uten at noen sier et ord. Vi blir alltid like høye. Mentalt forvrengte. Utfeida. Og når jeg hører etter hvilken sang du valgte så blir jeg litt overraska, men ikke skuffa. Majesty. Madrugada er like greit som noe annet. Det kommer an på hva som passer til hva. Og denne sangen passer oss jævlig fint. Vi danser fortsatt i vinduet en sein natt, som tatoverte omriss, evige.