Tuesday, October 14, 2008

OsloEgomaniaCity

OsloEgomaniaCity: Mandag 13. Oktober. Det rare er at jeg fortsatt sitter her. Hører på det som blir sagt. Shiten som ofte er løgn, sykt degenerert eller bare totalt hjernedødt og uinteressant. Det er personligheten min. Alle er så jævlig mye sykere i hodet enn meg, alle har så jævlig mye verre problemer i livet enn meg, alle har det så jævlig mye fælere i hverdagen enn meg.

Og jeg. Lytter. Gir fornuftige råd. Takler deres problemer, er personen de kan velte dritten sin over på, skulderen.

Noterer. Lærer hva mennesket er. Hvordan de koper. Jeg er en mental spion. Selv ute på gata, passerende, eller observert, så leser jeg tankene, følelsene og personligheten deres. Øyne, kropp, utstråling, bevegelser, aura, karma, en følelse, der og da.

Og når jeg har fått sjansen til å teste ut det jeg fanger opp, de få gangene man kanskje kommer i nærmere kontakt med personligheter en har analysert, så stemmer alt, til og med de ekstreme og dystre tinga jeg skulle ønske ikke var sant. Sprøtt. En genial ting når man skaper, men en grusom forbannelse når jeg nødvendigvis må lagre noe av dritten, det er liksom sånn det funker, litt av faenskapet deres smitter over. Det er en del av melankolien. Og når jeg vandrer gjennom byen føler jeg alle bevegelsene.

Er alltid tom for småpenger. Gir det bort. Oppi de slitte kaffekoppene. Ikke fordi jeg er et så jævlig bra menneske, som mange tror når de gjør det, men på grunn av grunner jeg ikke har tenkt gjennom, i det hele tatt. Bare en automatisk bevegelsene. Hvis jeg trasker forbi en og glemmer å legge noe oppi, så snur jeg, går tilbake. Men. Jeg snakker aldri med dem, aldri.

Oslo er en ensom by. Vi prøver. De fleste av oss. Men vi er så forskjellige. Selvfølgelig. Så det gale blir galere. Det onde blir ondere. Og sånn fortsetter det, i all evighet, til en punkt vi aldri får oppleve, uendeligheten funker sånn. Heldigvis. For jeg har ikke lyst til å være her når regnskapet skal gjøres opp og gjelden kreves inn. Ingen har lyst til det. Kanskje det er problemet. Vi bare skyver dritten foran oss. Lar de andre ta seg av det. De fleste lever ikke nå, de lever i tiden der fremme, da alt er så jævlig mye bedre, enklere, varmere og fredeligere. Selvfølgelig har alle hørt om filosofien og at det er veien, hvordan man når selve målet som teller, ikke målet i seg selv, men hvem har egentlig luksusen til å tenke sånn i dag, i Oslo?


Vel, det er en ny sheriff i byen.

3 comments:

Mia BP said...

Suicidegirls, ekke verst det nei :)

Anonymous said...

Dette var veldig hamsunsk. Hva er sjansen for at du har lest Mysterier?

Katzenkoenig said...

Mia: De er ganske bra ja, hehe

Anonym: Jeg kan ikke fordra Hamsun. Lest ja. Men jeg lurer noen ganger på om hatet har noe med at jeg føler et felleskap.