Placebo

Kjeder meg. Har ikke noe å gjøre akkurat nå, en sånn slitsom mellomfase. Mellom Noe og noe utrolig deilig. Jeg valgte det siste. Jeg er her for å skape en ny bevegelse, vår generasjons ungdomsrevolusjon, den store shiten som forandrer kunst, litteratur og musikk. Mote. Dritten de ville putte i læreboka om hundre år. Det er bare å innse. Vi er en voksende gruppe rockere. Til slutt må noen gi oss et navn. Jeg håper på noe libertinersk. Noe rått. Og treffende. Noe seksuelt. Og farlig. Alle leker en lek. Verden er egentlig surrealistisk. Absurd. Pervers.

Vi to spilte et farlig spill. Hele veien. Til en uviss framtid. Oss to. Sammen. For alltid. Og alt som skjedde underveis hadde sin egen spesielle lille viktighet. De skapte oss som karakterer. For omverdenen, langt inni sjela, vi fungerte akkurat som vi måtte. I en kjedelig kunsnterisk hverdag der man brukte mesteparten av tiden sin til å perfeksjonere de eksepsjonelle talentene, og for å fucke deg opp mentalt, for å minne deg på at du faktisk er den største melankolikeren ever. En alkoholisert figur man bare hører om i bøker, ser i film, leser i tegneseriene. Så. Vi har en halvdel av befolkniga som lever enkle og praktiske live, etter læreboka og all den skitten, folk som er kommersielle, enkle, grådige. Grå mus. Hele gjengen. Totalt uinteressante. What so ever. Og de veit det skjæl. Så vi lar det være med det. Så kommer den andre halvdelen som er totalt motsatt. Folk som er på leiting etter meninga i livet. Det er mange av oss. Noen aleine, ensomme, noen med i en vennegjeng, kanskje en gruppe like individer som henger, uansett åssen triviell tilstand. Bare er. Uten noen grunn. Bare er der. Men er likevel viktigst. Tror det kalles kjærlighet. Forlskelse. Den sterke følelsen som nesten fungerer som dop. Når du føler det så sterkt at hjertet verker. En smertefull forelskelse. Med altfor mange ubesvarte gåter. En garantert vei til undergang. Og du bare ønsker det sterkere og sterkere. Fordi du er crazy.

Veit ikke hva jeg skal kalle deg. Tror ikke du sa navnet ditt engang. I løpet av hele den dagen, og natta, men så visste ikke du hvem jeg var heller. Samme det. Vi var oss selv, hele veien, ingen svakere enn den neste. Vi elska Placebo. Sangene. Brian Molko. Og den desperate melankolien, Placebo var greia liksom. Vi hørte på det hele tiden. Uansett hva vi gjorde. Og på kveldene samla vi oss sammen hjemme hos deg, alltid de fleste, i helga sov alle over. Et alkoholisert bofelleskap. Det innebar at vi klokka ti på mårran dura ned til nærbutikken for å kjøpe tuborg. Kanskje nudler. Eller suppe. Vi drakk. Hørte på musikk. Gjorde oss i stand til neste runde på byen. Helt sykt. Jævlig gøy. Hele den perioden handla alt om å ha det gøy. Jeg bodde der, litt. Utvikla et alkoholproblem, og blei et mantalt vrak. Ikke på grunn av dem, men oppdagelsene mine underveis, mitt studie av menneskeheten, hva vi er, hvorfor vi er, når slutter vi å være, det var så mange umulige spørsmål. Så jeg bedøvde meg selv med alkohol, hasj og diverse piller. Skreiv. Skreiv jævlig masse. Men det kosta. Hver bokstav var en liten del av sjela mi. I alt jeg skriver er det spor etter hjertet mitt, begjæret. Så jeg døde sakte litt hver eneste dag. Det gjenspeilte seg i arbeidet mitt, all suksessen. Legenden jeg var i ferd med å bli. Indielitteratur. En intelligent liten gruppe mennesker som gjorde alt annerledes enn staten, normene. Tok sjansen. Åpna hjertet.

Det gjorde meg trist. Det var ikke særlig elegant. Vel, på dagtid dro jeg til den lokale internettkafeen, satt der i timesvis. Hørte på Placebo. Var særdeles emo kan man si. Mørkkledd og inneslutta. Titta såvidt på de omkring meg. Hadde bare denne høye musikken. Men samme hvor ugjennomtrengelig jeg var så slapp alltid ei jente gjennom sfæren. Det var jævlig. Førte meg ut på usikkert vann. Og som regel gikk det til helvete.
Placebo.