Wednesday, June 20, 2007

So

Nå som alle spenna er brukt opp, og skittentøyet i ryggsekken er alt, føler jeg meg friere enn noensinne. Lufta er varm og akkurat passe ålreit. Sitter på en grønn benk. Omgitt av duer og trær. Turister. Urbane hipstere. Folk. Titter ned på de billige skoa. Røde. Slitte. Jeg hadde alt; penger, konturer av en utdannelse, venner i fleng, en fremtid, men gadd rett og slett ikke, gambla på de feil korta med vilje og endte opp bak startstreken igjen, på scratch.

En hverdag kan være så ufattelig kjedelig som bare det. Spesielt en som er dønn normal. Men. Jeg liker å høre om livene til folk. Så lenge de ikke blir altfor sentimentale. Gjesper av sånt. Enkelte har en syk trang til å måtte fortelle om hvor mye livserfaring de har, eller hvor mye dritt de har opplevd i det stakkarslige triste lille livet sitt. Som om det gir mer cred. Vi har alle våre mørke kapitler, tro meg, men det er kanskje større respekt i det å takle en fin opplevelse i livet, uten å ødsle den bort, før det er for seint. Savner den vinklinga. Hjertesmerte er så oppskrytt. Jeg måler uansett ikke et menneske ut i fra hvor mye faenskap det har sett, for det er mange som kommer ut av det som drittunger, derimot verdsetter jeg orda til de som har tatt åndelig lærdom av shit, samme om det er godt eller vondt. Men ikke misforstå meg her, det er like ille å komme utfor de som bare vandrer gjennom livet uten ettertanke eller mentale opplevelser, alltid glade, alltid fornøyde, idiotiske. Det krasjer med pessimismen min, den dysterglade livsfilosofien som gjør meg lykkelig, melankolien. Jeg har blitt beskyldt for å være en misantrop, men jeg veit ikke helt. Det kommer vel an på øyet som ser. 2 + 2 = 5, osv.

Nysgjerrighet. Et behov for å analysere. Forstå. Like, eller hate. Jeg elsker å lese biografier. Avslutta nettopp Onkel Jens av Kærup Bjørneboe. Et slett makkverk uten særlig innlevelse, noen poet er ikke nevøen, heller ikke en spesielt god litterær kolorist. Platt. Tilsynelatende ydmyk. Spekulativt på en dårlig kamuflert måte. Fyren sier at han ikke prøver å påberope seg som beste kilde til Jens Bjørneboes essens, og at han hater de som gjør. Hykleriet blir tydelig når han faktisk gjør akkurat dette, og villeder leseren med tittelen som nevø og betrodd. En fin taktikk, avvæpne enhver kritikk. Problemet her er bare at jeg som leser ikke fikk noe bilde av hvem og hva Jens Bjørneboe var. Bare masse familiecrap og sladder. Moren til Jens var tydeligvis en tyrann. Det lukter. Så lite krevende var dette at det tok meg en og en halv dag å lese greia. Kan med sikkerhet si at de som er interessert i den litterære og skapende Jens Bjørneboe bør styre unna, les heller bøkene og de andre biografiene, for dette er nærmest Se og hør i bokform. Dessuten ekstremt kjedelig i språket, litt klønete til tider, og tamt i forsøket på fiffige replikker. Nå skal det nevnes at jeg kjøpte den innbundne versjonen for seksti kroner i teltet utafor Norli i Universitetsgata tidligere i sommer. Sånt skjer. Life’s a bitch and then you die.

Mange kreative og skapende sier de hater å kritisere eller vurdere andres arbeid. Bullshit. Vi elsker det. Vi frykter bare å få det tilbake med samme mynt. Hva er best? Å være en ærlig hykler i skuddlinja, eller en uærlig hykler på sidelinja, bak ryggen til noen andre? Det sier seg selv. Jeg står for det jeg sier og skriver, har aldri et forklaringsproblem, jeg lever et liv som reflekterer det jeg står for intellektuelt, og gidder ikke begrunne skeivhetene. Det er drøssevis med selvmotsigelser og paradokser, men det er menneskelig, og spennende. Å leve etter én sannhet er lite troverdig, derfor styrer jeg unna idealister og politisk korrekte. Det er samme faen for meg om du er friker eller dønn grå i stilen. Posere er som regel de verste. Dette er noe jeg veit av erfaring, kjenner en god del, uten å dømme en hel gruppe, jeg er bare generell, og visst faen generaliserer jeg, uten problemer.

Husker en gang i tiden da jeg jobba for en radikal radio her i Oslo. Oppholdet var veldig kort, siden jeg stort sett, i den perioden, drakk tett og skreiv sleske dikt på servietter. De jeg jobba med var feminister og anarkister. Det blei enkelte debatter, for min måte å være på provoserte, samtidig som det vekka interesse. Sprøtt, men feminister elsker vokalt sleske slasker som meg. Fitteprat og kåte forslag. Det de hata mest var min forfengelighet og tilsynelatende egoistiske arroganse, blanda med dagdrømming, fyll og ærgjerrighet. Jeg fikk ofte en bøtte med påtatt politisk korrekthet slengt mot meg. Radikalere i dag er jævlig opptatt av regler og gitte former, det er skremmende. En tapt sak kan en si. Hva annet forventa jeg, de fleste, jenter selvfølgelig, kom fra bedre stilte hjem, vestkanten, griskgrendte strøk. Pappa betaler. Selv er jeg middelklassekid, og tidligere kommunist, anarkist og sosialt. Prøvd alt, lært mye, og nå politisk apatisk. Jeg blei etter hvert kvalm av å høre på de store orda til Grünerløkkafilosofene og hva de mente alle andre burde gjøre. Hykleriet. Hele greia var under min stand. Dumpa opplegget og gikk god for min egen intoleranse, på en pub, eller mellom låra til vakre jenter, klart jeg er fordomsfull og arrogant, noe annet ville vært selvmotsigende i mitt valg av yrke. Men vi skal se, hvem av oss som får det siste ordet, hvem av oss som når ut til folket, hvem av oss som treffer sjela, og kanskje gjør en forskjell. Vi skal se.

Jeg er trøtt. Lei. Av feite folk som eter opp livsgrunnlaget, samaritanere, designere, kunstnere, popidoler, frikere. Uansett hvor jeg snur meg så er de der. Jeg hater spesielt å bli henvendt til av såkalt likesinna med hår, frika klær og All Stars som tror vi er bundet av et større fellesskap bare fordi klæra mine også er litt annerledes. Sofienbergparken er for meg bare en gigantisk catwalk gjennomsyra av kvasi. Skulker den seansen. Stikker heller til Frognerparken når jeg skal nyte en lunken øl og noe på grillen. Der er ro og store rom. Og kanskje litt romantikk.
Det brygger opp til en storm. Muligens sommerens siste og greier. Det er stort. Livet er stort. Alt er stort.
Så lenge jeg vil.
Og det gjør jeg.
Vi sees over en øl, kanskje du ser seg meg en gang, der ved bardisken en fuktig kveld, aleine med musikk i øra, en duggfrisk mellom fingra og nesa dypt nedi en eller annen bok.
Kanskje.

12 comments:

Sexy Sadie said...

Du er ikke typen man skal henvende seg til altså? :ler:

Dødsbra skrevet som alltid.

Katzenkoenig said...

Hehe, det er best å la være! Neida, jeg er en trivelig fyr, så lenge jeg slipper å bli bullshit'a :)

Takk!;) Åssen er sommeren, ferie?

Hyperion said...

Mm, veldig bra, du:)
ja.

Sexy Sadie said...

Jeg slapper av i noen uker nå. Sliten etter 9 eksamener på uker. Deretter skal jeg jobbe, så i bryllupp, så i 40 årsdag og deretter skal jeg se Motorhead på Steinkjerfestival før jeg igjen skal på sjøen og bringe inn noe cash til høstens semester.

Du er invitert til Steinkjer under festivalen

http://www.steinkjerfestivalen.no/

Kom, hvis du tør. ;)

Du har min e-mail.

Katzenkoenig said...

Gikk det bra med eksamens? Hey, mye bra som kommer til Steinkjer! Hvis jeg kulle få ånden over meg så mailer jeg deg uten tvil! Bor man i telt eller noe eller?

Katzenkoenig said...

hyperion: Takker så meget ;)

E said...
This comment has been removed by a blog administrator.
Heidi Fleiss said...

Da jeg var liten elsket jeg biografier. Å lese om fremmede mennesker som har gjort noe unikt med livene sine gjorde at jeg drømte om ting som kunne bli gjort. Men jeg har aldri hatt behov for å "kjenne" forfattere, for litt av magien er å forestille seg hvem det er som har klart å klore de forskjellige ordene ned på papiret... Litt som jeg i dag leser blogger. Å lese om hva folk spiser til frokost og hva mor fikk i bursdagsgave er ikke like givende som å lese det du skriver.
Hvert innlegg er en gave på bloggrollen min...

Sofienbergparken er forøvrig en vorte i dagens bybilde.

=Anja said...

Hvordan går det, Katzenkoenig?

Betty Boom said...

Huff, føler meg som en dritt etter å ha lest dette :)

Katzenkoenig said...

Det går bra nå. Vært en slitsom periode, mye styr, men som sagt, det går bra.

heidi: Nettopp!

Anonymous said...

Du oppleves vel rett og slett som et sjølopptatt rasshøl.
Tenkte jeg fikk skrive det her, siden ingen andre tør...