Jeg veit om noen mennesker. De eksisterer ikke. De bare. Vel, det er vanskelig å forklare. De bare. Du skjønner hva jeg mener. Musikken forandrer seg hele tiden, men de forblir, et hakk etter, alltid forsinka, dønn levende, dødere enn de fleste, elskere. Prøvde å forstå dem, greide det aldri, ikke i dag, ikke i morgen, ikke noensinne, og da jeg trodde at jeg var på sporet så var jeg fjernere unna enn det gikk an å begripe, som knusktørr sand det er umulig å fange mellom fingra, det bare forsvinner i sprekkene, ut i intet.
Kommer aldri til å gråte for dem. De har noe vi andre aldri vil kjenne; lidenskap, glede, genuin kjærlighet. Fanga i en tidskapsel, fortsatt i barnehagen, med brutte drømmer konstant, du får det ikke mer relevant. De vil alltid vente på bilen som bare kjører forbi. Deres lykke oppstår like sjeldent som en imaginær blomst som bare blomstrer en gang i året, og når det først skjer så annullerer det all smerten som fylte den lange ventetiden, noe større eksisterer ikke, aldri.
3 kommentarer:
Noen mennesker er redde for å leve. Ingen vits i å forrakte dem, de kan intet for det.
Har ei eldre søster som er nøyaktig som de du beskriver-
Hun har det bra ser det ut til-
men kommer seg aldri ut av tidskapselen sin-
Så lenge man har det bra med seg selv.
Boblepeople unite!
Legg inn en kommentar