TMWStW.
Viljen til å leve feider frekventert ut. Vi stod på hjørnet. Spøkelsene. Og jeg. En for alle, alle mot en. Akk, den viljen, akk, det livet. Vi var svina. Vi var stjernene. Og alle hata oss. Maskarakledde femihomser med neglelakk og skinny jeans, stjernedryss i håret og svart farge all over der det strakk til. The Wild Ones. Jeg lo. Lenge. Gnei fingra. Rusa meg. Blei så høy - så høy. Kjente livslinja glippe. Også åpna jeg øynene.
We Are the Swine.
Heroine.
Fy faen. Fant meg selv i en haug, ikke langt fra det området alle visste var siste skanse. Det siste jaktområdet alle fortapte en gang forsvinner. Jeg fant meg selv der. Så autonom. Så ung. Så ensom. Så forbanna fortapt. Fy faen. Og. Så ufattelig dopa jeg var. Som et urtidsmonument fra tre tiår tilbake. Bittertragisk. Som en romantisk komedie. Evigtragisk. Så lidende. Men jeg var ikke aleine. Jeg var der med et annet menneske. Og vi var ensomme sammen.
What Can I Do?
Industri. Betong. Asfalt. Hjernedød. Overdose. Alt jeg tenkte på var fitte. Og et varmt sted å gjemme meg. Fant begge deler. Og plutselig eksploderte verden i et fantastisk inferno med farger jeg ikke engang visste eksisterte. Det eneste jeg egentlig husker var tårene vi begge felte da vi forstod at vår kunst og poesi ikke var noe annet enn undergrunnsgrums bare de sære gadd å bry seg om. Men det var kanskje nok. Burde i hvert fall være det. Men hvem blir vel noen gang fornøyd?
When the Music’s Over.
Mama, help me to live...
Mama, help me to live...
Mama... Help me... To live...
To live...
To live...
...
What Can I do?
(-Antony)
Wild Horse.
Jeg beveger meg i en verden uten finkultur. Idiotene på Spasibar eller liknende tror de ser den rå huden, men de opplever bare halvsvidd bacon, prefabrikkert. Gata er ikke Matias Faldbakken, Mono eller tåpelige vernissasjer. Gata er fortsatt på Oslo S. Området alle dyra kravler, med en eneste tanke i hodet; finne, få, det neste skuddet. Samme hva. Og innimellom de sammenstua hengende huene kan du kanskje skimte meg, noterende i den mentale journalen, helst litt i utkanten, med full oversikt, en ren oase i eimen av gammel svette og tilgrisa bukser. Hvem faen er det jeg lurer, jeg er jo faen meg en av dem, bare reinere, yngre, penere.
Suicidegirl.
Vi lot tida forsvinne. Du og jeg. Min vakre lille muse. Du jeg tilegner all min abstrakte kjærlighet. Jeg veit det er hardt, jeg veit det er smerte, men det er sånn vi er, det er sånn forelskelsen vår er. Den var skapt lenge – lenge før vi engang skjønte at vi var litt annerledes enn de andre rundt oss. Den jævla misstilpasningen. Ensomheten. Og som det drepte oss. På innsiden. Aldri utenfor. Tause. Vi forblei. Helt til skjebnen spilte oss et puss. Gjorde det bedre. Eller verre. Helt relativt. For oss to sammen er et åpent sår. Strødd salt i. Og jo mer det svir, jo mer begjærer vi. Hverandre.
The Two of Us.
Vi løper. Løper. Fanger solstrålene. Kaster armene i været. Svinger. Rundt. Rundt. Og rundt. Til vi b’yner å le. Det er sommer og jeg er forelska. I deg, min lille suicidale nymfe. Det er bare oss to nå. Alle har dratt hjem. Til sine kjipe liv. Men ikke oss. Vi bare fortsetter. Vi er lufta, vi er sola, vi er elskerinner. Jeg er din androgyne gud og du kan få gjøre hva du vil med meg. Bare du ikke lar det gå for lenge, før jeg ører orda ut av din røde lille munn, at du elsker meg, bare meg. Og når du en dag finner deg selv i en liknende hage, aleine, så veit du at jeg fortsatt er med deg, bare deg, for du er min. Min. Selv i det hinsidige.
Jeg kjenner deg. Din type. Du er som meg. Fortapt. Den eneste forskjellen er at du er evigvarende. Jeg er kun en kort lunte, uten begrensing, uten tilpassning. Men vi snakker ikke mer om det nå. Det vil være nok av disse små krypterte små meldingene. Seinere. Som du kan tyde.
Aske.
Jeg kjenner deg. Din type. Du elsker asfaltomgivelsene. Bare drive rundt, som et barn uten seng, eller en elsker uten -inne. Men hvordan føles det når jeg ligger ved siden av deg, naken, og sier at du er isen i blodet mitt og at jeg håper du lar barberbladet gli sakte over huden min?
Jeg kjenner deg. Din type. Du gråter når ingen ser deg, men smiler ellers.
Suede. Brett Anderson. Rusen går i intervaller. Jeg skriker sårt når du snitter meg med bladet og lar blodet renne langs armen min over til din, mot leppene dine som venter, dirrer. Og når vi en gang kommer, så er vi begge innsausa i mitt varme blod.
Da du engang var ung. Som sola klokka fem på mårran. Skjønte du hvor det bar hen? Vel, det gjorde kanskje jeg, på en måte, jeg bare haler ut tida, bare på grunn av deg. For sangen lød; it could be the two of us... Det er like pompøst som vokalisten i favorittbandet mitt, og jeg blir så myk når jeg hører lydene, klarer så vidt å beherske meg, lar alt bare hengi seg. Det er sånn ekte kjærlighet er. Hjerteskjærende smerte. En fullstendig klisjé. Optimalt banalt.
Gi meg – gi meg styrken. Til å fortsette. Gi meg – gi meg styrken. Til å elske. Det er alt jeg ber om. Det er egentlig alt jeg har tid til.
Oslo Calling.
Peter Dawson. Special. Old scotch whisky. Opiater. Substanser. Jeg balanserer på en sløv egg. Hater alt. Alle. Men hvem kan klandre meg?
Jeg hører på The Guns of Brixton. Er så dønn enig. Traver gjennom gatene. Gir faen i alle. Alt er kjipt. Det er kaldt. Jeg fryser på føttene. Og alle gir faen i meg.
When the Music’s Over. Del to.
Faen. Det river i lungene. Jeg krøller alufolien og pælmer den bak meg. Driter i det. Er fullstendig wasted. Prøver å tenke. Det er en følelse jeg savner så jævlig. Klarer ikke helt legge fingeren på det. Så jeg hengir meg til de illegale substansene de fleste bare har hørt fryktlige myter om. De har rett. Det er fryktlig. Men dønn sykt godt akkurat da. Bare meg og tiden og rommet liksom. Sprøtt eye opening kan en si.
Hvem er jeg egentlig? Hva faen er meninga med livet? Hvem hedrer egentlig graven til den ukjente soldat lenger?
torsdag 3. januar 2008
Pantomime
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
Ikke glem meg når du blir berømt,da!
Kommer du til Trondheim,eller???
Legg inn en kommentar