Saturday, September 27, 2008

Suffer Well

Suffer Well. På spilleren. I øra. Melankoli er en febrilsk og panisk dysterhet i dag, i kveld, faen, det er en av disse vanskapte dagene der alt er grått, vondt, ondt, jævlig og det som verre er.

Du veit åssen det er. Alt man egentlig trenger er litt varme. Fra et hjerte, et bryst, ømt å lene seg mot, opp og ned med bevegelsene. Hør. Depeche Mode. Igjen. Dette er noen man elsker, kanskje blir elska av. Eller en person som bare vil deg noe godt. Litt mental whisky for nummenhetens skyld. Men. Hva faen gjør man når det ikke er varme noe sted, ingen naken sexy kropp, i svart og rød burlesk outfit så snuskete så snuskete, som så tar deg hardt inntil seg og stønner lavt og klamt i øret:

«Slapp av... Drikk litt scotch... Det ordner seg, din freak... Drikk litt mer scotch... Du er Katzenkoenig, det er meninga å gjøre vondt, det er gaven din, talentet ditt... Så slipper alle de andre... De kan ikke heller, de har ikke mojo'en... Just have some of me... In whatever way you desire... Katzenkoenig...»

New-, kommer alltid tilbake til den sangen, -Dawn, i sånne øyeblikk som nå, -Fades, som om den finner meg. Det er jævlig. Melankolien. Jeg pleier å omfavne den, og sfæren omkring, for meg er den en slags obskur rus jeg alltid blir lykkelig høg på. Høres muligens sykelig skada ut. Det driter jeg i, for mørket er mitt varme, fargeløse og hemmelige lille sted å finne inspirasjon i. Omkring.

Finne; - Kjærlighet. Sinne. Hat. Begjær. Lidenskap. Romantikk. Men. I kveld er alt det der borte. Prøvde hardt. Fant faen ikke en dritt. Ingen spor. Ikke språk. Ingenting. Tomt. Alt er så tomt. Og oppriktig. Ingen illusjoner å gjemme seg bak, ingen illusjoner. Ut av vinduet i fjortende etasje, du og jeg?

1 comment:

Anonymous said...

Jeg merker at jeg trenger en fortsettelse! Kommer det mer av denne historien Katzenkoenig?
Hilsen fast leser:)