Det er onsdag 17. September 2008 og den vestlige verden, med resten på slep, er i ferd med å kollapse under vekten av sin selvforskyldte grådige og hovmodige fråtsefest. Og alt jeg bryr meg om er å lese tegneserier.BOP (More Box Office Poison) by Alex Robinson. En lavmælt black & white indie-affære fra USA, og hvor ellers enn i, you-named-it, New-faens-York. Og. Veit du hva? Det gidder jeg faen ikke gå noe lenger inn på her og nå.
Kunne brukt evige bokstaver. Om faenskapet der borte. Men jeg ser så jævlig mye verre shit her. Dritt det gjør vondt å passere. Lukte. Høre. Skjønner’e ikke, men det må være noe galt med meg, for jeg føler så jævlig sterkt avsky, nærmest hat, når jeg ser trynene til selvgode og smørbukkaktige nordmenn som pølse-eter seg gjennom shoppingsentra, med dette faens blikk, øynene, hvordan skal jeg si det minst mulig brutalt. Idiotisk, tomt, desperat, grådig.
La oss si det sånn. Et i utgangspunktet tomt, men desperat grådig blikk.
Isolasjon: Byen er ensom. Full av autonome mennesker. Som defekte satellitter i en taus og evig bane, uten avbrudd, med kun et kjølvann av vrakgods og en dystert fjern stråle av lys, bare skimta, så vidt, på en altfor-altfor lang avstand unna.
Menneskene er grå. Ser det. Det er så metallisk. Kaldt. Minimalistisk. Jeg fryser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar