Monday, September 29, 2008

Paint It Black


SuicideGirls. Plukka henne opp utafor Garage. Eller kanskje det var hun som plukka opp meg. Husker ikke helt. Har ikke så mye å si egentlig. For vi hadde begge de samme intensjonene. Fortsette dansen, flørtinga, utskeielsene. Volden. Alkoholen. Rusen. Sex'en.

I'm Your Villain. La først merke til henne på gulvet. Det drønna. Dansbar post-punk. Franz Ferdinand. I'm Your Villain. Den type poser-shit er som regel kjedelig, men når man er knestående dritings og våt i blikk så funker det meste. Til og med Franz.

This Boy. Hun stod i sin egen sirkel, dansa med øya igjen, opp og ned, rundt og rundt, arrogant og overlegen som bare disse rockejentene klarer, du veit hva jeg mener. Til tross alle disse tinga så var hun ganske tiltrekkende. Pen. Sexy. Velkledd. Svarte og hullete strømper. Kort-kort skjørt i striper, rød og svart. Trang topp. Også svart. Hansker som gikk helt opp til albuene, uten fingertupper. Masse sminke. Og håret. Kreppa. En poser-drøm, vakker, vill og misforstått. På alle tenkelige måter. Det som appellerte mest var forfengeligheten hennes, jeg så at hun hadde brukt timer på alt, timer og tanker. Gjennomført.

Evil and a Heathen. Det var mørkt. Så hun la ikke merke til meg. Det er opplagt. For alle de andre hadde forlengst vist meg sin interesse og tilbydt sine egenskaper. Ingenting virka interessant. For meg var sånne kvelder vanlige, kjedelige og oppbrukte. Spennende for de mange. Men et eneste stort gjesp i mitt surrete hode. Drakk. Masse. De jeg var her med, gjengen, forsynte meg på løpende bånd. De visste at jeg ville skape scener. Underholde dem. Normalt svikter jeg aldri, men denne kvelden var annerledes, jeg var kvalm. Ikke fysisk. Mentalt. Av alt. Dødelig lei. På randen av noen dystert og skummelt. Det var skurrende mørkt, jeg åla meg fra bord til bord, med et glass i hver hånd, en øl og en scotch. Prøvde å finne gull.


Riders on the storm. Break on through. The Doors. Jim. Tankene mine var fastlåst, i en tone, en frekvens, en stemning. Det som irriterte meg noe inni helvete var at ingen andre kjente de samme vibbene. Jeg fant et hjørne. Tømte glassa. Kasta de fra meg. Og b'ynte å le høyt og rått, nærmest avskyelig, for den hånende og selvtilfreds tonen var ikke til å ta feil av. Jeg følte meg sexy. Følte meg som kongen. Overdreiv faktene. Blunka til jentene. Sjangla bort til baren. Fikk en ny runde. Hang ved disken, med albuene bak meg. Titta lenge og tydelig på alle jenter som dreiv forbi. Veit de innerst inne likte det, men følte en usikkerhet, som igjen blei frykt, jeg skremte dem. Ingen turte å gjengjelde. Desto lavere blei tankene mine om dem. Deste mer usexy blei de. Jeg var på jakt. Etter ei. Den spesielle som ville løfte rusen min opp til et sensuelt og emosjonelt nivå med smerte og mystisk vold. Et krystallskip i et hav av granitt.


Roadhouse Blues. Jeg var så dritigs og rusa på all dritten de hadde kjørt inn i meg. Fulgte strømmen opp og ut, der alle stod og røyka, prata stort og smått, mønstra hverandre og kort og greit sosialiserte. Følte meg så fremmed, abnorm, freak-show. Usannsynlig sexy og annerledes. Blikka fulgte alle bevegelsene mine. Både jenter og gutter. Sjangla. Prata løst til tilfeldige. Lo. Sa utfordrende og snuskete ting til de søte jente. Noen kalte meg en sjåvenist, blei fornærma, selvhøytidelige. Andre lo, tok det som kompliment, ga meg lystfulle tilbakemeldinger og invitasjoner. Dette var et galehus. Og vi var alle skakkjørte og rusa. Et steg unna en orgie. Men normene hindra oss. De kjedelige normene. Vi alle hata det, egentlig, men ingen hadde nervene til å bare la det fare, miste forstanden totalt og kaste oss ut i en vill og primitiv dans. Nakne. Sinnsyke. Voldelige. The End-aktig.

The Crystal ship. Jeg kom til meg selv et lite øyeblikk, og så at alt var som normalt rundt meg. Jeg var i ferd med å bli gal. Alle dagene og kveldene med eksperimentering og rus hadde endelig b'ynt å få side-effects. Jeg svetta. Drakk mer. Kjederøyka. Grubla. Hvor faen nå? Hva faen nå? Var det så ille egentlig, var det virkelig så sprøtt som jeg ante? Tror ikke det. For alle vesenene rundt meg, de ødela seg selv bevisst med det de blei servert, og lot seg korrumpere mer enn noensinne. Jeg kunne egentlig bare gå rundt og velge ut ei jente å ta med hjem, og hun ville bli med, la meg gjøre hva som helst, fordi alt var mulig og ingenting for sjukt. Til en viss grense selvfølgelig. Men alle var så jævlig kjedelige. Og jeg hata dem. Virkelig hata dem. Ingen tente meg.


Queen of the Highway. Helt til Hun dukka opp. Fra intet. Kom rett bort til meg og tok fra meg glasset mitt, drakk, ga det tilbake og tente to sigaretter. Fora meg med en. La seg i fanget mitt. Var det jenta fra i sted, der nede, på gulvet? Fikk det ikke helt med meg. Kjente bare lær. Former. Og en varme det var vanskelig å ta feil av. Vibbene var der. Det gikk så fort. Og ingen av oss sa noe. Foreløpig. Likte det sånn. Likte hele greia. Det var akkurat hva jeg trengte. Og som ved et lite mirakel i en obskøn verden av snusk og fanteri, så skjedde det. Dette var virkelighet. Og jeg var dritings og hun lå i fanget mitt. Med sigaretter og alkohol i mente. Hun sa, med en litt hes og lav stemme: «La merke til deg, du er Katzenkoenig, er du ikke? Lyst til å oppleve noe?» Jeg blei ikke overraska. Bare selvtilfreds. Ga henne min positive tilbakemelding. Selvfølgelig.


So when the music's over. Turn out the lights. Vi lekte. Spanderte på hverandre. Fikk spandert på oss. Til vi omsider blei så fjollete og overdrevent fulle av oss sjæl. Dritings. Støtta hverandre opp. Bort til veikanten. Praia en taxi. Hvor til? Hun sa noe jeg ikke fikk med meg, var for opptatt av alle de rare lysa der ute, og lydene fra radioen. Bilen var på vei. Jeg strøyk hånda mi over låra og hoftene, kjente, klemte, kløyp, hun lo. Lot meg overdrive, gå lenger enn lov, til det varmeste stedet. Hun lukka øya og pusta ut forskjellige ord. Shit jeg ville få erfare etterhvert.

Majesty. Hun var misforstått. Fortapt. Så ensom. Og farlig for de hun kom nær. Majesty drepte med sin vakre kropp og sitt fantastiske fjes. Penere enn noensinne. Vi alle gråt bare fordi hun eksisterte. Så sterkt var det. Så sterk var hun. Og svak. Jeg hadde aldri møtt ei jente så sårbar og nede, samtidig langt der opp, rusa på livet, substansene og tilbedelsen fra alle rundt henne. Midtpunktet alle ville være nær. Hun nøyt det. Men visste det var en farlig lek. Og at hun når som helst ville krasje. Hardt. Og når det skjedde så kunne hva som helst skje, kanskje slutten på eksistens. Men derfor, på grunn av av alt dette, så var sensualiteten ekstra pirrende. Og ved møter av slike som meg, så blei alt meningsfult. Farlig. Hun visste jeg ville forsvinne neste dag. Som en diffus og våt drøm. En konge av kattene. Katzenkoenig.

Only when you're gone. Elsker du meg? Vil du la meg være i ett med deg, hele natta, til soloppgang? Lover du å elske meg fram til da? Jeg stirra henne langt inn i sjela, svarte med leppene, tok på henne, strøyk fingrene langs det smale fjeset, sa ikke noe, løfta henne opp, ga henne alt jeg hadde av krefter og sensualitet. Svaret var tilfredsstillende. Akkurat hva hun trengte. Så vi ga faen i alt. Åpna flasker. Rulla piller. Og forsynte oss av alt det andre ulovlige som var tilgjengelig. To ensomme og sårbare individer tilfeldig sammen. Pulte. Lytta på musikken. Røyka. Sloss. Lekte. Lo. Visste innerst inne at dette kun var et øyeblikk i evigheten, og at det snart ville ta slutt. Bare oss to litt til. Det var nok.

Lovesong. Vold. Hun tok fram en liten kniv fra skuffen, viste meg armen sin, alle arrene, og de ferskere kuttene, kyssa meg, bad meg merke henne for livet, og la henne gjøre det samme med meg. Jeg snitta fort og kort. Til det røde rant i en tynn og hurtig linje. Ga henne dolken. Ga henne armen. Hun så de samme mønstrene, de samme arra, det samme livet. Kuttet. Blodet. Vi blandet det. Blei vel litt kåte, for de tynne, bleike og vakre kroppene våre smelta sammen. Volden. Hun trygla meg om å slå henne hardt, slenge henne hardt omkring, behandle henne som ei billig hore. Jeg var en helt i hennes øyne. En sensuell supermann. For jeg fika henne opp, slang henne fra den ene enden av senga til den andre, la henne over fanget mitt og ga henne ris ala den gode gamle måten. Den syke og skada vesle jenta fikk den ene orgasmen etter den andre. Til jeg avslutta alt med å choke henne til hun blei utmatta og fornøyd. La oss ned. Med fingra fikla inn i hverandre. Vi røyka noe bra shit, hørte på The Doors, og sovna, rulla inn i et småblodig laken. Lykkelige. På vår egen måte. Skjønnheten og monsteret. Blodige og sensuelle. Undrende. Lykkelige. For now.

So Real. Jeg liker smaken. I Munnen. Dawson Special Old Scotch Whisky. Det kribler. Svir litt. Mye smak, mye av alt egentlig. Og i øra mine Stønner Jeff Buckley så velkjent. Tenker på det som skjedde den weekenden. Var der virkelighet, eller bare en mine deliriske illusjoner i vill alkorus, med annet shit på toppen. Klarer liksom ikke helt å samle meg. Tror det var en virkelig drøm. Noe som forandra meg. Og kanskje henne. Hvem veit. Flere ganger seienere så prøvde jeg å finne henne igjen, se, fange henne. Men hun var borte. Eller bare utenfor min evne å se. Kanskje det var best sånn. Kanskje det bare er sånn med enkelte ting. Man bare lar det være en happening. Noe som fikk tiden til å gå. Men jeg velger å tro at det var spesielt. For henne.


I Wonder. I mitt tilfelle så var det en slags dagligdags greie. Freak-show. Og alt det der. Jeg oppsøker det sinnsyke. Eller det oppsøker meg. En magnet. Meg. For alt skada. Det definerer min eksistens som gonzoskribent. Skiller meg fra poserne og idiotene som misbruker begrepet gonzo. Har sett at enkelte påberoper seg den shit'en uten helt å fatte hva det innebærer. Det er deres problem. Og de som kjøper dritten deres. For sånne som henne, navnløs fortsatt, og meg så er virkeligheten noe helt annerledes, og dønn umulig å unnslippe. Vi er de ekte rockerne, de ekte kunstnerne, melankolikerne. I motsetning til idiotene som ikke skjønner at alt ikke handler om å være in-fashion.

Saturday, September 27, 2008

Suffer Well

Suffer Well. På spilleren. I øra. Melankoli er en febrilsk og panisk dysterhet i dag, i kveld, faen, det er en av disse vanskapte dagene der alt er grått, vondt, ondt, jævlig og det som verre er.

Du veit åssen det er. Alt man egentlig trenger er litt varme. Fra et hjerte, et bryst, ømt å lene seg mot, opp og ned med bevegelsene. Hør. Depeche Mode. Igjen. Dette er noen man elsker, kanskje blir elska av. Eller en person som bare vil deg noe godt. Litt mental whisky for nummenhetens skyld. Men. Hva faen gjør man når det ikke er varme noe sted, ingen naken sexy kropp, i svart og rød burlesk outfit så snuskete så snuskete, som så tar deg hardt inntil seg og stønner lavt og klamt i øret:

«Slapp av... Drikk litt scotch... Det ordner seg, din freak... Drikk litt mer scotch... Du er Katzenkoenig, det er meninga å gjøre vondt, det er gaven din, talentet ditt... Så slipper alle de andre... De kan ikke heller, de har ikke mojo'en... Just have some of me... In whatever way you desire... Katzenkoenig...»

New-, kommer alltid tilbake til den sangen, -Dawn, i sånne øyeblikk som nå, -Fades, som om den finner meg. Det er jævlig. Melankolien. Jeg pleier å omfavne den, og sfæren omkring, for meg er den en slags obskur rus jeg alltid blir lykkelig høg på. Høres muligens sykelig skada ut. Det driter jeg i, for mørket er mitt varme, fargeløse og hemmelige lille sted å finne inspirasjon i. Omkring.

Finne; - Kjærlighet. Sinne. Hat. Begjær. Lidenskap. Romantikk. Men. I kveld er alt det der borte. Prøvde hardt. Fant faen ikke en dritt. Ingen spor. Ikke språk. Ingenting. Tomt. Alt er så tomt. Og oppriktig. Ingen illusjoner å gjemme seg bak, ingen illusjoner. Ut av vinduet i fjortende etasje, du og jeg?

Saturday, September 20, 2008

Wishful Sinful

Wishful Sinful: I dag er jeg svart. Som alltid. Tight bukse og long sleeve. Grå six-pence. De nye bootsene. Elsker dem. Har 101 sanger på spillelista, klarer liksom ikke finne noen favoritt. Men. Jeg endte til slutt på Joy Division. Shadowplay. New Dawn Fades. Ian Curtis er vel en slags helt. Men av alle de feil grunnene, som blir riktige. Det er hjertesmerte og alle klisjeene. Who cares.

BOP. Da jeg trist nok blei ferdig med tegneserieromanen fortsatte jeg likegreit på Armand V. Dag Solstad. Liker boka. Fikk liksom øya opp for forfatteren. Syns alltid han virka så døll. Men. Den boka. Er virkelig bra. Så, jeg ”rasjonerer” den.

Pleier vanligvis å sluke bøker og tegna romaner og manga-bøker, hvis jeg elsker boka, blir fengsla, eller noe. Men. Ei rocka og søt snuppe lærte meg den rasjoneringsgreia. Så varer det gode litt lenger liksom. Jævlig god idé spør du meg. Så, den andre boka jeg nå leser, for å erstatte Armand, er The Rough Guide to Cult Fiction. Genre benders, beats, gurus, drunks, junkies, sinners, surrealists. Det er en slags minileksikon kun om kultforfattere, kultlitteratur, kultkarakterer, funny. Dette er også en av de mest spennende bøkene jeg har lest på lenge. No doubt.

Avslutter natta med Peter Dawson Special Old Scotch Whisky, sigaretter, The Doors med When the Music’s Over, og mine whisky-bedøva tanker om sangen. Ikke noe annet. Kun det. Og når musikken er over så skal jeg sovne der jeg sitter, whiskyfull og lykkelig. Dønn lykkelig.

I Want It All

Kjøpte nye boots i dag. Jævlig sterkt kupp. 99 spenn. Én tredjedel av originalprisen. Liker Din Sko. Billig. Om det er bra har jeg ikke peiling på, det gir jeg litt faen i egentlig, skoa mine blir alltid utgåtte og nedslitte. Elsker å gå. Jahn Teigen, here’s one for you! Mil etter mil.

Fredag 19. September 2008

Leaders of Men: BOP. Fullførte. Likte det jeg leste. Story’ene var liksom så, meg. På en måte. Kjente meg igjen i de små øyeblikka av abstrakt lykke og konkret skuffelse. Relativt versus definitivt. Alex Robinson. Cartoonist. Ikke akkurat et geni. Men. Skarp nok til å gjøre et inntrykk.

Walk Away: Jeg er pisslei av drittjobben min og alle rasshøl’a der. Fy faen. Ikke nok med at disse krevende drittsekkene av noen kunder, som stort sett er vanlige medborgere, mannen på gata, naboen, behandler oss som second-grade undermennesker av noen hunder, så må jeg forholde meg til et miljø på bakrommet som best beskrives ved at du får dama eller typen din til å fise deg midt i trynet, inn i nesa, uten truse, og sniffe så godt du bare makter.

Dead Souls: Enkelte mennesker. Individer. Karakterer. Er rett og slett onde. Dønn Damien-the-Omen-in-real-life. Det forklarer jo crazy-town-originalene Mao, Stalin, Hitler, Bush og I. Hagen. Skremmende. De sitter ved siden av deg på bussen, trikken, t-banen, benken i parken. De står ved samme røde mann. Bak deg, foran deg, i køen ved kassa, kanskje i kassa. Overalt. Hvor som helst. Hvem som helst. Ondskap. Vonde hensikter. Slemme tanker. Vemmelige stemmer vi andre ikke hører. Fordommer.

Strange Days: Soundtrack’et mitt. Tankene. Om akkurat det jeg nevnte. Er redd. Ser øyne. Ser lepper. Ser personligheter. De oser. Skjuler det enten dårlig, eller bare lar det stå til, for alle å se, deler seg selv ut, som ufrivillig mottatte flyers, oss mener jeg, at vi får noe crap i hånda vi ikke vil ha, som vi kaster, enten i søppelkassa eller rett i bakken (idiotene), uansett så forurenser det og et par pingviner og isbjørner blir bakterieføde. Kanskje jeg bare leser dem som åpne bøker. De enkle. Psykopatene er vanskeligere. Noen gir blikkontakt. Andre ser ned. Noen smiler. Andre er bare en strek. Musikken. Menneskene. Noen vil skade ei eller en snart. Eller seinere. I dag. I morgen. Akkurat nå. Jævlig skremmende. Jævlig. Ondskap er jævlig. Ingen bryr seg.

New Dawn Fades: Bestemt meg. Gidder ikke la dem bruke meg mer, gidder ikke la meg selv bli utnytta som om jeg var ei seksten år gammel rumensk bondejente i storbyen foran et billig digitalt videokamera med en kvapsete og hårete middelaldrende mann osende av tre dagers svette og sykdomsprega fittelukt bak, klar til å bli pult i alle hull av tre udusja gangsterjævler med halvslappe pikker piffa opp av Viagra, kola og pepper, i den naive og gode tro at dette er de første stega mot berømmelse og ufattelig rikdom, toppa av en lysende karriere som skuespiller når modelltiden er over. Jeg er ferdig med den dritten. Jeg gidder faen ikke bli rumpekjørt av en gjeng undermålere som poserer og tror det funker, når alle egentlig ser hvor latterlig enkle og billige de er med sine smakløse og tacky desinerlogoer overalt i hue og ræva.

En dag. En fuckings dag. Vil dere bli avslørt. Og da. Skal jeg stå i første rekke. I frontlinja. Med bajonetten fiksa. New Dawn Fades.

Painting the Night Unreal

Tenker på fatteren. Det er lenge siden nå. Savner’n ikke liksom, men noe inni meg velter seg når jeg ser scener ute i den urbane handlingen, eller når en sterk sang dukker opp. Gjerne kombinert. Soundtrack.

Familiebånd. Jævelskap. Bebreidelser. Antakelser. Shit som skulle vært sagt, eller, forblitt usagt. Hater det. Rømmer fra det. Til jeg opplever et mørke så sykt vondt at det ikke gir noen mening what-so-ever.

Vi har uansett så mye felles. De samme uenighetene. Den samme kampen. Mot hverandre. Det samme inngrodde hatet. Han er alt jeg ikke vil, og jeg er alt det han skulle ønske han var. Så, i flere år, fra jeg var en uskikka liten kid, prøvde han så altfor sterkt å gjøre meg til noe jeg ikke var. Seg.

Lurer på hva han driver med nå? Leser han? Hater han alt som har begrepene kultur eller estetikk knytta til seg? Hater han meg?

Det er lenge siden jeg slutta å bry meg. Ser på fingra mine. Den slitte svarte neglelakken. Skjønner så godt hvorfor. At jeg gir faen mener jeg.

Alt jeg trengte var en mentor. Gjør fortsatt...