Sad Girl Starter Pack: SATHIRA

https://katzenkoenig.blogg.no/sad-girl-starter-pack-sathira.html

Grünerløkka

Begynte å tenke på ei rocka skreppe jeg møtte forrige helg, etter en tilstelning ikke ulikt den på fabrikken. Hun var selvfølgelig pen og annerledes på en dysterbombastisk måte, jeg hadde mine predestinerte laster.
 
Som sagt, det var noe ved deg som ikke ga slipp. Vi hadde en connection som vanskelig kunne beskrives. Det handla om noe tyngre. Metafysikk. Deppesex. Øyeblikkelig emosjonell korrespondanse. Hva som helst. Bare dypt. Pompøst.
 
Lykken kunne vært i enden av løpet på et varmt glassrør, med den søtlige kjemiske smaken som svei så altfor velkjent, men den kunne også være langt i bunnen av irisen på to nøttebrune ulve-øyer, omgitt av sveipende svarte Hayworth-vipper.
 
Vi satt foran en hipp matvogn nær Grünerløkka et sted. Delte en vegansk burger mellom våte kyss. Vi hadde begge fargerike Converse All Stars og følte oss som guder. En typisk fuktig natt på byen malt rød.
 
Vi innrømma hemmeligheter best sagt godt inntil øret med kilende lepper. Det kom musikk blanda med betrodd latter fra et åpent vindu. Hurula sang om en voldsom bussholdeplass og jeg kunne faen meg relatere.
 
Du burde egentlig ikke stolt på meg, jeg var compromised, jeg var en slesk synder som sprengte alle barometre, jeg var en simpel mann med simplere lyster. Basically en stopp man ikke ville gå av.
 
Husker tårene, sminken som rant, de marineblå orda. Likte deg bare bedre og bedre. Historien din var usikker og vanskelig å legge fram, du hadde en gang i tida blitt født som en tilsynelatende gutt, men var obviously ei jente, og da alderen var riktig så valgte du å gjennomgå kjønnsskifteoperasjoner, blei endelig hel, blei et prima stykke kvins.

Du trengte i grunnen ikke å fortelle noe, jeg hadde ikke lagt merke til det, og hvis så, så ville det ikke betydd en dritt. Det var bare en nødvendighet du følte deg pressa til fordi den reaksjonære delen av samfunnet fortsatt ikke var modent for smertefullt vakre vesener som deg.
 
Realiteten var at jeg var dønn likegyldig til fortida di, det eneste som gjaldt var sex appeal, stil og kreativ intelligens. Gjerne krydra med en tight, retro og blomstrete sommerkjole som sleit helt øverst. Kanskje et rosa hårbånd som holdt på plass mørke tunge lokker, parallelt med burgunder lebestift på bugnende lepper.
 
Tror du var vemodig av frykt fordi reaksjonene på avsløringa di ofte gikk i feil retninger, men du kjente tydeligvis ikke meg. Intensjonene mine var loddtunge og de seksuelle preferansene spredt for alle indie-vinder. Dessuten hadde du en aura av ingenue som vanskelig kunne protesteres mot.
 
Hadde en uanstrengt svakhet for frika jenter med hjertesmerte dekorert på lik-hvit hud, men bare så lenge de ikke prata for mye om tidlig punk og samtidsforfattere som berørte dem.
 
De måtte bære usikkerheten sin med glamorøs selvtillit. Helst med skarp sminke, forsterkinger av framtredende kroppsdeler og en selvforakt definerende nok til å holde resten Twiggy-tynt. Du sjekka alle boksene.
 
Slapp av, jeg holdt meg selv til den samme standarden. Det var en gjensidig avtale inngått med de likesinna skapningene av mørket der ute. Forfengeligheten min kjente ingen grenser, og jeg må dessverre innrømme at ting kom enkelt, det bare blei sånn når man var naturlig anemisk, hengslete og Ikaros.
 
Det skada heller ikke at jeg var født som en hybrid, halvt østasiatisk og halvt vesteuropeisk. En ubestemmelig kontrast til alt det strømlinjeforma. En regelrett rev i misfit-hønsehuset.
 
Nok om meg, over til deg.

Sofienbergparken
 
Vi fant en benk i parken på veien hjem til middelklasseleiligheten din på Torshov. Tok en velfortjent røyk og slurker av innerlommewhiskyen. Lytta til høye rop i det fjerne bylandskapet, en sirene her og der. Det lukta vått løv og henda mine utforska dine fortrolige steder.
 
Det var vakkert og uskyldig. Vi var avvikerne i avgrunnens hage midt i Oslo, utskudda med viltvoksende slyngende tendenser i nedadgående retninger. Alt var akkurat som det skulle og ingen plaga oss med sin verdens problemer. De eksisterte rett og slett ikke.
 
For meg var det uforståelig at ingen andre hadde snappa deg opp før meg. Det bølgete håret ditt lukta honning og røykmaskin, det fikk en til å bli vag i knæra og rett i ryggen. Du hadde en effekt på de kjemiske reaksjonene som var umiddelbar og unektelig. Du var som dop.
 
Jeg ville vært en løgner om jeg ikke innrømma at du satt overskrevd på fanget mitt med kjolen dekkende over som en slags duk. Pusta inntil panna mi med de tjukke leppene. Lot meg hysje på deg hver gang stemmen din sa navnet mitt for høyt.
 
Hendene mine hvilende på hofta di, de skarpe neglene dine borra inn i hodebunnen min, støtene passe klønete. Kledelig nok for utålmodig sex på en benk med forbipasserende hvert øyeblikk. Storbyromantikk og eksos, synt-pop, vintage fashion, Edvard Munch og Ari Behn, hele pakka.
 
Et gull-kors i den pulserende halsgropen din. En påminner om svunnen undertrykkelse og småstedskultur. Skinnende og ambivalent. Kjole med knapper glemt helt øverst, holdt sammen av et sløyfa silkebånd som siste skanse. Fliken av en utfordrende BH så vidt stikkende opp.
 
Kunne støtt hardere for mer av responsen din, men måtte fokusere, unngå undergang der og da. Det var ikke noen vei utenom, ting måtte vente til vi kom hjem. Elska det protesterende sukket ditt da jeg løfta deg av fanget mitt.
 
Vi vandra sjanglende, lykkelig uvitende om hverdagens trivielle diktatur. Smilende i mørket, indifferent til morgenens rettskafne bekymringer.
 
Du hadde skinnjakka mi på fordi lufta gjorde deg nattkald da pulsen blei hvilende igjen. Jeg var tross alt en gentleman. Sett bort fra de vulgære komplimentene som fikk deg til å rødme med et dårlig skjult flir.

Torshov
 
Trappa opp til fjerde etasje virka lang og bratt. Du «kollapsa» tilgjort og dramatiserte at du ikke orka mer, NRK neste. Jeg sa; «kom her» og tilbød ryggen min, lot deg hoppe opp som om jeg var en hest fra pre-pubertale tider. Begynte på de langsomme og ustø skritta oppover mot himmelen.
 
Kjente ansiktet ditt hvile over skulderen. Den lattermilde pusten din fikk meg til å kreve en nightcap med mer. Selv om jeg så vidt var anstrengt, du veide ingenting, var som ei fjær kilende nær nakken min. Jeg proklamerte høytidelig at etter dette fortjente jeg «oppmerksomhet». Du lo ertende, beit meg hardt nok i halsen, spurte med pustepratende ord hva jeg hadde i tankene.
 
Pressa kroppen din mot døra før du en gang rakk å finne frem nøkkelen, delte ut harde kyss som blei gjengjeldt med velvillig eufori. Vi stod og tørrpulte i oppgang 4A. Lufta lukta gammelt støv fra 1963. Månen skinte inn gjennom ruglete glass. Det var varmt, stort, det var Oslo i samtiden omgitt av retrospektive tause vitner. Dønn hipt, dønn kult.

Soundtrack: Sad Girl, Lana Del Rey
 
Vi kom oss omsider inn. Du leda meg til et stort kjøkken med en massiv brun benkeplate midt i rommet. Selve stoltheten i det kvasi-futuristiske Ikea-marerittet. Fat fulle av appelsiner. En litt for dyr Google Assistant. Det lukta røkelse, krydder og ei ensom ung kvinne med altfor mye nedetid.
 
Jeg fikk plass inntil benken, på en oppussa kjøkkenstol fra tidlig sekstitallet. Et glass med Scotch on the rocks i hånda. Gigantisk askebeger. Benson and Hedges i et etui av sølv. Diffuse intensjoner i tåka av substanser og for lite blod til hjernen. Jeg var et mess og du satt der med verdens peneste smil.
 
Du lot meg lande. Aksepterte at slurkene skulle nytes. At den gigantiske isbiten måtte svisjes i glasset. Samtidig som man hadde ei lekkerbisken ålende rundt på bordet. Du poserte fordi du visste at effekten ville stjele tida mi, fordi det fikk deg til å føle at du blei sett. Gjennomskua.
 
Tepper av urbanmytisk fortvilelse pakka seg rundt oss som usynlige belegg. Ga alt en destruktiv bismak av lavkonjunktur og endetid. Perfekte forhold for en mentalt hemningsløs natt med sammensatt kopulering og jævlig bra toner fra medbragt playlist.
 
Tida stoppa. Passerende frontlys fra veien der nede sneik seg mellom sprekker i gardina, alluderte formen på de sirkulære designerlampene. Vi nøyt øyeblikkets matinétause vakuum i et burlesk mørke, øyeklart nok til å formgi de klassiske kurvene dine hver gang du krabba et krabb nærmere. Rullende appelsiner fra den velta skåla.

Blikka våre blei hengende ved. Vi tok hver vår slurk fra de dype glassa. Klirr som stedfesta bevegelsene. Bittet i underleppa som typiske puleblikk krevde. Smuldrende øyne og dystre mystiske utsikter målende opp og ned. Prikka over i´en med et fårete smil for å fortelle at synet behaga oss på flere levels. Et «moment».
 
Musikken var sjeleknusende og gjorde sykt godt langt inni. Vi bevega oss i slow motion. Følte oss frem. En hånd inntil kinnet. Kjærtegn som leda til noe mer. Kanskje et hardt lugg i fuktig hår, eller skarpe negler med hvite tupper skrapende i huden.
 
Du var al dente og moden for plukking, la heller aldri skjul på det, tvert imot. Signalene du sendte var blunt´e som force trauma, trakk de hvite broderte lårstrømpene av og sparka dem bort på meg. Dro fingra over de tatoverte beina da du retta deg opp igjen, sørga for at synet brant seg fast i minnet mitt.
Noen ganger trengte man bare en intim venn som fortalte at alt ville bli ok. Selv om det var en løgn, selv om man stirra slutten i hvitøyet. Hvem visste, noen ganger ordna ting seg. Livet var en uforutsigbar dans på torne-roser, mye blod og flust med arr, avbrutt av korte stunder som gjorde alt verdt det. Du trakk løs snøringa ved brystet, lot gravitasjonen gjøre resten, strakk halsen bakover, hvilte håret mot ryggen.
 
Hvis man våga å gripe sjansen i brøkdelen av et flyktig øyeblikk. Hvis man våga å kaste seg ut i en psykoseksuell dans. Fordi sjela verka. Fordi september-dråpene hamra non stop. Fordi det eneste helbredende var smaken av kokain i lebestiften på filler-hovne lepper, og ei kvinnes barmfagre kløft dekorert med permanent blekk.
 
Tror kanskje vi pusha den emosjonelle tilkoblinga for hardt. Det er mulig ting gikk litt for langt. Ekspresjonene du ga meg var saftige og inderlige, de var ekstase rett inn i sjela, de la igjen hyper-sensuelle blåmerker på alle ledige plasser. Da kjolen din traff benken så var ingen av oss særlig overraska. Nakne skuldre, kniplinger i alle overganger.
 
Magenta by-horisont. Vertikale linjer av blinkende lykter svaiende i sval høstbris. Ensomme skygger på vei et sted der ingen brydde seg, lavflyvende måker på jakt, hastende drosjer med plutselig stopp for å slippe ut kvalme småborgere.
 
Prøvde å være modig, prøvde å vandre i skyggenes dal, bare la tankene strømme fritt, bare la viljen falle dødt. Det var faen ikke lett når du la deg bakover, arma ut som vinger, åpna din verden for meg, sa; «je t´aime, je t´aime for faen». Jeg var i trøbbel.
 
Hardt regn. Plutselig. Gjorde stemninga dyster og dampeklam, litt vond, men mest god. Akkurat som en sykt bra forelskelse uten happy ending. Jeg knuste en appelsin i hånda og lot de bittersøte tårene dale ned på den varme huden din. Hvert treff poengtert med en rykning og gispende pust.

Duften minna meg om late dager på den spanske landsbygda, kanskje i Galicia et sted. Puppa dine glinsa av fruktsafter og svette. Synet sang sanger i hjertet mitt, assosiasjonene gnagde i følelsene, smerten forførte langt inn i margen.
 
Smaken i munnen gjorde hjernen blank. Gåsehud hver gang leppene mine streifa kanvaset ditt, kyssa var penselstrøk som etterlot millioner av søte små løgner om hvor bra vi kunne vært. Du var silkemyk og mer enn lett å lure. Du var kondensert ensomhet på flaske. Klar for å bli åpna inntil en bordkant med en hard håndbak. Klar for å bli et ruglete avtrykk i preparert treverk.
 
Sad girl er en bad girl, bad girl er en sad girl, mista oversikten i whisky-tåka. Det var harde tider og verdensblokkene trua med krig, men det eneste vi brydde oss om var at sommeren var slutt, at snaddermagien omsider ville feide defragmentert ut i en dystopisk forloren hverdag. Gi oss mer sakte død av den beige sorten.
 
Rommet var abrakadabra og Ave Maria. Tung i lufta. Feit i røyken. Nesten et snev klaustrofobisk. Tilslørt av nivåer med den assosiasjonsinfiserte sitrus-eimen. Saftige poetisk anlagte synonymer dansende rundt i skallen. Rampete hender som utforska blyghet vanligvis sensurert av bomull og nylon.
 
Tjukk eyeliner med sviktende grenser, Ultraviolence av Lana Del Rey på repeat all, filmatiske vintagepositurer på en moralsk sviktende grunn. Den betryggende klangen av bakelittarmbånd klirrende mot hverandre hver gang du gjorde greia di.
 
Vi kyssa. Du på benkeplata. Jeg i stolen. Delte interessante telepatiske samtaler, samtidig som kroppene poengterte alt med snuskete demonstrasjoner. Du løfta meg opp på to bein med usynlige krefter, leda meg med bløte lepper, hypnotiserte.
 
Håret utover som en vifte. Avkledningsrota krøller holdt på plass av silkehårbånd, en tjafs eller to ned i ansiktet. Øya igjen og haka frem i velbehag. Bue i ryggen, puppa rett ut. Tok meg god tid med veloverveide retninger mot steder jeg visste du ville like.
 
Selvtilliten i hendene mine overbeviste deg om at de tinga jeg gjorde var det beste på altfor lenge. Besluttsomheten i fantasien min fikk deg til å innse at dette absolutt var den rette move´n. Oppriktigheten i hvert minste berør konstaterte det definitive faktum at jeg var hot nok til å ta det rolig, jævlig rolig.

Om jeg penetrerte deg, så var det med en tårefull kniv rett inn i sjela. Hvis jeg rørte dypt inni deg, så var det for å rote rundt i hodet, gjøre deg sprø. Hvorvidt det var hardt, kom helt an på hva som var relevant for deg, likte du blomsterenger under sol eller blanke røde pumps på asfalt.
 
Dryssa på det lille hemmelige krydderet kalt sjåvinisme. Denne mytiske hardhendtheten som gjorde jenter som deg ekstra gale. På den måten bare daddy issues og brutte drømmer kunne.
 
Dette var en glemt versjon av omsorg med harde klaps på ømfintlige steder, faste håndgrep og sensualitet på en luguber måte. Den bevega seg i faresonene på grensa mellom konvensjon og masochisme. En fot godt på planta på land. Den andre i rødflytende lava.
 
Det var uten tvil sterke fysiske metoder ved vår seksualitet, men det var ingenting sammenlignet med de melankolske fascinasjonene vi delte oss imellom. Man kunne egentlig si at det kroppslige var manifestasjoner av disse følelsene, en slags forlengelse av det som først begynte i hodet.
 
Når man pulte like mye med hjernen som kroppen, så blei ting enkelte ganger litt lengteuutholdelig og intenst, man måtte ta kunstpauser bare for å beundre det vakre kroppstatoverte eksemplaret foran seg. Kanskje ta en slurk eller to av glasset, forsvinne inn i musikken.
 
Du stirra tilbake med vemodige øyne fulle av tunge tanker og forførte glimt. Gjorde meg godtrist i hjertet og cocky i egoet fordi ei som deg var her med meg. Det var noe med blikket ditt jeg bare ikke kunne la gå.

Morgendugg var ikke så ille likevel. Vi lot de nakne kroppene være utstilt, deg og dine myke behagelige former, meg og mine skarpe splintrer. Prata sukker til hverandre. Små sleske stikk av pasjon og morbiditet. Shit som fikk seksualdriften til å spinne vilt. Ting best sagt under ei dyne, eller på toppen av et flatt stykke mørkt treverk pussa ned og dynka med olje.
 
Hva fikk ei jente til å fylle den rå huden med så mye svart og grått, hvorfor modifiserte du så mye at waifu-kroppen nærma seg Triss Merigold fra The Witcher 3: Wild Hunt, når kom du til å stoppe? Aldri. Svaret var enkelt. Det regelrett osa ut av de perfekte porene dine. Double down.
 
Flaskene stod på høykant i vasken. Den geniale eimen av klokka null fire på natta. Fullt askebeger. Tomme glass. Vag dis hengende under taket. Søt parfyme som en stødig baseline. Hjertehopp hver gang nesa mi gravde seg ned i de overdrevne lokkene, fortsatt holdt oppe av hårbåndet. Den kinematografiske sukkingen din. Technicolor.
 
Et mord med kråker flaksende opp fra veikanten. Mystisk tåkedis i bunnen av dype bakker. Letale svinger rett rundt hjørnet. Universet der ute våkna fra sin nattlige koma, men vi valgte å fortsette partyet, bare lot rommet forbli dunkelt. Deg, på meg, oppå kjøkkenbenken, appelsiner overalt, A Coruña.