Sider

lørdag 4. november 2023

Sad Girl Starter Pack: SATHIRA

https://katzenkoenig.blogg.no/sad-girl-starter-pack-sathira.html


Grünerløkka

Begynte å tenke på ei rocka skreppe jeg møtte forrige helg, etter en tilstelning ikke ulikt den på fabrikken. Hun var selvfølgelig pen og annerledes på en dysterbombastisk måte, jeg hadde mine predestinerte laster.
 
Som sagt, det var noe ved deg som ikke ga slipp. Vi hadde en connection som vanskelig kunne beskrives. Det handla om noe tyngre. Metafysikk. Deppesex. Øyeblikkelig emosjonell korrespondanse. Hva som helst. Bare dypt. Pompøst.
 
Lykken kunne vært i enden av løpet på et varmt glassrør, med den søtlige kjemiske smaken som svei så altfor velkjent, men den kunne også være langt i bunnen av irisen på to nøttebrune ulve-øyer, omgitt av sveipende svarte Hayworth-vipper.
 
Vi satt foran en hipp matvogn nær Grünerløkka et sted. Delte en vegansk burger mellom våte kyss. Vi hadde begge fargerike Converse All Stars og følte oss som guder. En typisk fuktig natt på byen malt rød.
 
Vi innrømma hemmeligheter best sagt godt inntil øret med kilende lepper. Det kom musikk blanda med betrodd latter fra et åpent vindu. Hurula sang om en voldsom bussholdeplass og jeg kunne faen meg relatere.
 
Du burde egentlig ikke stolt på meg, jeg var compromised, jeg var en slesk synder som sprengte alle barometre, jeg var en simpel mann med simplere lyster. Basically en stopp man ikke ville gå av.
 
Husker tårene, sminken som rant, de marineblå orda. Likte deg bare bedre og bedre. Historien din var usikker og vanskelig å legge fram, du hadde en gang i tida blitt født som en tilsynelatende gutt, men var obviously ei jente, og da alderen var riktig så valgte du å gjennomgå kjønnsskifteoperasjoner, blei endelig hel, blei et prima stykke kvins.

Du trengte i grunnen ikke å fortelle noe, jeg hadde ikke lagt merke til det, og hvis så, så ville det ikke betydd en dritt. Det var bare en nødvendighet du følte deg pressa til fordi den reaksjonære delen av samfunnet fortsatt ikke var modent for smertefullt vakre vesener som deg.
 
Realiteten var at jeg var dønn likegyldig til fortida di, det eneste som gjaldt var sex appeal, stil og kreativ intelligens. Gjerne krydra med en tight, retro og blomstrete sommerkjole som sleit helt øverst. Kanskje et rosa hårbånd som holdt på plass mørke tunge lokker, parallelt med burgunder lebestift på bugnende lepper.
 
Tror du var vemodig av frykt fordi reaksjonene på avsløringa di ofte gikk i feil retninger, men du kjente tydeligvis ikke meg. Intensjonene mine var loddtunge og de seksuelle preferansene spredt for alle indie-vinder. Dessuten hadde du en aura av ingenue som vanskelig kunne protesteres mot.
 
Hadde en uanstrengt svakhet for frika jenter med hjertesmerte dekorert på lik-hvit hud, men bare så lenge de ikke prata for mye om tidlig punk og samtidsforfattere som berørte dem.
 
De måtte bære usikkerheten sin med glamorøs selvtillit. Helst med skarp sminke, forsterkinger av framtredende kroppsdeler og en selvforakt definerende nok til å holde resten Twiggy-tynt. Du sjekka alle boksene.
 
Slapp av, jeg holdt meg selv til den samme standarden. Det var en gjensidig avtale inngått med de likesinna skapningene av mørket der ute. Forfengeligheten min kjente ingen grenser, og jeg må dessverre innrømme at ting kom enkelt, det bare blei sånn når man var naturlig anemisk, hengslete og Ikaros.
 
Det skada heller ikke at jeg var født som en hybrid, halvt østasiatisk og halvt vesteuropeisk. En ubestemmelig kontrast til alt det strømlinjeforma. En regelrett rev i misfit-hønsehuset.
 
Nok om meg, over til deg.


Sofienbergparken
 
Vi fant en benk i parken på veien hjem til middelklasseleiligheten din på Torshov. Tok en velfortjent røyk og slurker av innerlommewhiskyen. Lytta til høye rop i det fjerne bylandskapet, en sirene her og der. Det lukta vått løv og henda mine utforska dine fortrolige steder.
 
Det var vakkert og uskyldig. Vi var avvikerne i avgrunnens hage midt i Oslo, utskudda med viltvoksende slyngende tendenser i nedadgående retninger. Alt var akkurat som det skulle og ingen plaga oss med sin verdens problemer. De eksisterte rett og slett ikke.
 
For meg var det uforståelig at ingen andre hadde snappa deg opp før meg. Det bølgete håret ditt lukta honning og røykmaskin, det fikk en til å bli vag i knæra og rett i ryggen. Du hadde en effekt på de kjemiske reaksjonene som var umiddelbar og unektelig. Du var som dop.
 
Jeg ville vært en løgner om jeg ikke innrømma at du satt overskrevd på fanget mitt med kjolen dekkende over som en slags duk. Pusta inntil panna mi med de tjukke leppene. Lot meg hysje på deg hver gang stemmen din sa navnet mitt for høyt.
 
Hendene mine hvilende på hofta di, de skarpe neglene dine borra inn i hodebunnen min, støtene passe klønete. Kledelig nok for utålmodig sex på en benk med forbipasserende hvert øyeblikk. Storbyromantikk og eksos, synt-pop, vintage fashion, Edvard Munch og Ari Behn, hele pakka.
 
Et gull-kors i den pulserende halsgropen din. En påminner om svunnen undertrykkelse og småstedskultur. Skinnende og ambivalent. Kjole med knapper glemt helt øverst, holdt sammen av et sløyfa silkebånd som siste skanse. Fliken av en utfordrende BH så vidt stikkende opp.
 
Kunne støtt hardere for mer av responsen din, men måtte fokusere, unngå undergang der og da. Det var ikke noen vei utenom, ting måtte vente til vi kom hjem. Elska det protesterende sukket ditt da jeg løfta deg av fanget mitt.
 
Vi vandra sjanglende, lykkelig uvitende om hverdagens trivielle diktatur. Smilende i mørket, indifferent til morgenens rettskafne bekymringer.
 
Du hadde skinnjakka mi på fordi lufta gjorde deg nattkald da pulsen blei hvilende igjen. Jeg var tross alt en gentleman. Sett bort fra de vulgære komplimentene som fikk deg til å rødme med et dårlig skjult flir.


Torshov
 
Trappa opp til fjerde etasje virka lang og bratt. Du «kollapsa» tilgjort og dramatiserte at du ikke orka mer, NRK neste. Jeg sa; «kom her» og tilbød ryggen min, lot deg hoppe opp som om jeg var en hest fra pre-pubertale tider. Begynte på de langsomme og ustø skritta oppover mot himmelen.
 
Kjente ansiktet ditt hvile over skulderen. Den lattermilde pusten din fikk meg til å kreve en nightcap med mer. Selv om jeg så vidt var anstrengt, du veide ingenting, var som ei fjær kilende nær nakken min. Jeg proklamerte høytidelig at etter dette fortjente jeg «oppmerksomhet». Du lo ertende, beit meg hardt nok i halsen, spurte med pustepratende ord hva jeg hadde i tankene.
 
Pressa kroppen din mot døra før du en gang rakk å finne frem nøkkelen, delte ut harde kyss som blei gjengjeldt med velvillig eufori. Vi stod og tørrpulte i oppgang 4A. Lufta lukta gammelt støv fra 1963. Månen skinte inn gjennom ruglete glass. Det var varmt, stort, det var Oslo i samtiden omgitt av retrospektive tause vitner. Dønn hipt, dønn kult.


Soundtrack: Sad Girl, Lana Del Rey
 
Vi kom oss omsider inn. Du leda meg til et stort kjøkken med en massiv brun benkeplate midt i rommet. Selve stoltheten i det kvasi-futuristiske Ikea-marerittet. Fat fulle av appelsiner. En litt for dyr Google Assistant. Det lukta røkelse, krydder og ei ensom ung kvinne med altfor mye nedetid.
 
Jeg fikk plass inntil benken, på en oppussa kjøkkenstol fra tidlig sekstitallet. Et glass med Scotch on the rocks i hånda. Gigantisk askebeger. Benson and Hedges i et etui av sølv. Diffuse intensjoner i tåka av substanser og for lite blod til hjernen. Jeg var et mess og du satt der med verdens peneste smil.
 
Du lot meg lande. Aksepterte at slurkene skulle nytes. At den gigantiske isbiten måtte svisjes i glasset. Samtidig som man hadde ei lekkerbisken ålende rundt på bordet. Du poserte fordi du visste at effekten ville stjele tida mi, fordi det fikk deg til å føle at du blei sett. Gjennomskua.
 
Tepper av urbanmytisk fortvilelse pakka seg rundt oss som usynlige belegg. Ga alt en destruktiv bismak av lavkonjunktur og endetid. Perfekte forhold for en mentalt hemningsløs natt med sammensatt kopulering og jævlig bra toner fra medbragt playlist.
 
Tida stoppa. Passerende frontlys fra veien der nede sneik seg mellom sprekker i gardina, alluderte formen på de sirkulære designerlampene. Vi nøyt øyeblikkets matinétause vakuum i et burlesk mørke, øyeklart nok til å formgi de klassiske kurvene dine hver gang du krabba et krabb nærmere. Rullende appelsiner fra den velta skåla.

Blikka våre blei hengende ved. Vi tok hver vår slurk fra de dype glassa. Klirr som stedfesta bevegelsene. Bittet i underleppa som typiske puleblikk krevde. Smuldrende øyne og dystre mystiske utsikter målende opp og ned. Prikka over i´en med et fårete smil for å fortelle at synet behaga oss på flere levels. Et «moment».
 
Musikken var sjeleknusende og gjorde sykt godt langt inni. Vi bevega oss i slow motion. Følte oss frem. En hånd inntil kinnet. Kjærtegn som leda til noe mer. Kanskje et hardt lugg i fuktig hår, eller skarpe negler med hvite tupper skrapende i huden.
 
Du var al dente og moden for plukking, la heller aldri skjul på det, tvert imot. Signalene du sendte var blunt´e som force trauma, trakk de hvite broderte lårstrømpene av og sparka dem bort på meg. Dro fingra over de tatoverte beina da du retta deg opp igjen, sørga for at synet brant seg fast i minnet mitt.
Noen ganger trengte man bare en intim venn som fortalte at alt ville bli ok. Selv om det var en løgn, selv om man stirra slutten i hvitøyet. Hvem visste, noen ganger ordna ting seg. Livet var en uforutsigbar dans på torne-roser, mye blod og flust med arr, avbrutt av korte stunder som gjorde alt verdt det. Du trakk løs snøringa ved brystet, lot gravitasjonen gjøre resten, strakk halsen bakover, hvilte håret mot ryggen.
 
Hvis man våga å gripe sjansen i brøkdelen av et flyktig øyeblikk. Hvis man våga å kaste seg ut i en psykoseksuell dans. Fordi sjela verka. Fordi september-dråpene hamra non stop. Fordi det eneste helbredende var smaken av kokain i lebestiften på filler-hovne lepper, og ei kvinnes barmfagre kløft dekorert med permanent blekk.
 
Tror kanskje vi pusha den emosjonelle tilkoblinga for hardt. Det er mulig ting gikk litt for langt. Ekspresjonene du ga meg var saftige og inderlige, de var ekstase rett inn i sjela, de la igjen hyper-sensuelle blåmerker på alle ledige plasser. Da kjolen din traff benken så var ingen av oss særlig overraska. Nakne skuldre, kniplinger i alle overganger.
 
Magenta by-horisont. Vertikale linjer av blinkende lykter svaiende i sval høstbris. Ensomme skygger på vei et sted der ingen brydde seg, lavflyvende måker på jakt, hastende drosjer med plutselig stopp for å slippe ut kvalme småborgere.
 
Prøvde å være modig, prøvde å vandre i skyggenes dal, bare la tankene strømme fritt, bare la viljen falle dødt. Det var faen ikke lett når du la deg bakover, arma ut som vinger, åpna din verden for meg, sa; «je t´aime, je t´aime for faen». Jeg var i trøbbel.
 
Hardt regn. Plutselig. Gjorde stemninga dyster og dampeklam, litt vond, men mest god. Akkurat som en sykt bra forelskelse uten happy ending. Jeg knuste en appelsin i hånda og lot de bittersøte tårene dale ned på den varme huden din. Hvert treff poengtert med en rykning og gispende pust.

Duften minna meg om late dager på den spanske landsbygda, kanskje i Galicia et sted. Puppa dine glinsa av fruktsafter og svette. Synet sang sanger i hjertet mitt, assosiasjonene gnagde i følelsene, smerten forførte langt inn i margen.
 
Smaken i munnen gjorde hjernen blank. Gåsehud hver gang leppene mine streifa kanvaset ditt, kyssa var penselstrøk som etterlot millioner av søte små løgner om hvor bra vi kunne vært. Du var silkemyk og mer enn lett å lure. Du var kondensert ensomhet på flaske. Klar for å bli åpna inntil en bordkant med en hard håndbak. Klar for å bli et ruglete avtrykk i preparert treverk.
 
Sad girl er en bad girl, bad girl er en sad girl, mista oversikten i whisky-tåka. Det var harde tider og verdensblokkene trua med krig, men det eneste vi brydde oss om var at sommeren var slutt, at snaddermagien omsider ville feide defragmentert ut i en dystopisk forloren hverdag. Gi oss mer sakte død av den beige sorten.
 
Rommet var abrakadabra og Ave Maria. Tung i lufta. Feit i røyken. Nesten et snev klaustrofobisk. Tilslørt av nivåer med den assosiasjonsinfiserte sitrus-eimen. Saftige poetisk anlagte synonymer dansende rundt i skallen. Rampete hender som utforska blyghet vanligvis sensurert av bomull og nylon.
 
Tjukk eyeliner med sviktende grenser, Ultraviolence av Lana Del Rey på repeat all, filmatiske vintagepositurer på en moralsk sviktende grunn. Den betryggende klangen av bakelittarmbånd klirrende mot hverandre hver gang du gjorde greia di.
 
Vi kyssa. Du på benkeplata. Jeg i stolen. Delte interessante telepatiske samtaler, samtidig som kroppene poengterte alt med snuskete demonstrasjoner. Du løfta meg opp på to bein med usynlige krefter, leda meg med bløte lepper, hypnotiserte.
 
Håret utover som en vifte. Avkledningsrota krøller holdt på plass av silkehårbånd, en tjafs eller to ned i ansiktet. Øya igjen og haka frem i velbehag. Bue i ryggen, puppa rett ut. Tok meg god tid med veloverveide retninger mot steder jeg visste du ville like.
 
Selvtilliten i hendene mine overbeviste deg om at de tinga jeg gjorde var det beste på altfor lenge. Besluttsomheten i fantasien min fikk deg til å innse at dette absolutt var den rette move´n. Oppriktigheten i hvert minste berør konstaterte det definitive faktum at jeg var hot nok til å ta det rolig, jævlig rolig.

Om jeg penetrerte deg, så var det med en tårefull kniv rett inn i sjela. Hvis jeg rørte dypt inni deg, så var det for å rote rundt i hodet, gjøre deg sprø. Hvorvidt det var hardt, kom helt an på hva som var relevant for deg, likte du blomsterenger under sol eller blanke røde pumps på asfalt.
 
Dryssa på det lille hemmelige krydderet kalt sjåvinisme. Denne mytiske hardhendtheten som gjorde jenter som deg ekstra gale. På den måten bare daddy issues og brutte drømmer kunne.
 
Dette var en glemt versjon av omsorg med harde klaps på ømfintlige steder, faste håndgrep og sensualitet på en luguber måte. Den bevega seg i faresonene på grensa mellom konvensjon og masochisme. En fot godt på planta på land. Den andre i rødflytende lava.
 
Det var uten tvil sterke fysiske metoder ved vår seksualitet, men det var ingenting sammenlignet med de melankolske fascinasjonene vi delte oss imellom. Man kunne egentlig si at det kroppslige var manifestasjoner av disse følelsene, en slags forlengelse av det som først begynte i hodet.
 
Når man pulte like mye med hjernen som kroppen, så blei ting enkelte ganger litt lengteuutholdelig og intenst, man måtte ta kunstpauser bare for å beundre det vakre kroppstatoverte eksemplaret foran seg. Kanskje ta en slurk eller to av glasset, forsvinne inn i musikken.
 
Du stirra tilbake med vemodige øyne fulle av tunge tanker og forførte glimt. Gjorde meg godtrist i hjertet og cocky i egoet fordi ei som deg var her med meg. Det var noe med blikket ditt jeg bare ikke kunne la gå.

Morgendugg var ikke så ille likevel. Vi lot de nakne kroppene være utstilt, deg og dine myke behagelige former, meg og mine skarpe splintrer. Prata sukker til hverandre. Små sleske stikk av pasjon og morbiditet. Shit som fikk seksualdriften til å spinne vilt. Ting best sagt under ei dyne, eller på toppen av et flatt stykke mørkt treverk pussa ned og dynka med olje.
 
Hva fikk ei jente til å fylle den rå huden med så mye svart og grått, hvorfor modifiserte du så mye at waifu-kroppen nærma seg Triss Merigold fra The Witcher 3: Wild Hunt, når kom du til å stoppe? Aldri. Svaret var enkelt. Det regelrett osa ut av de perfekte porene dine. Double down.
 
Flaskene stod på høykant i vasken. Den geniale eimen av klokka null fire på natta. Fullt askebeger. Tomme glass. Vag dis hengende under taket. Søt parfyme som en stødig baseline. Hjertehopp hver gang nesa mi gravde seg ned i de overdrevne lokkene, fortsatt holdt oppe av hårbåndet. Den kinematografiske sukkingen din. Technicolor.
 
Et mord med kråker flaksende opp fra veikanten. Mystisk tåkedis i bunnen av dype bakker. Letale svinger rett rundt hjørnet. Universet der ute våkna fra sin nattlige koma, men vi valgte å fortsette partyet, bare lot rommet forbli dunkelt. Deg, på meg, oppå kjøkkenbenken, appelsiner overalt, A Coruña.


søndag 27. november 2022

Snapshot fra bakgården på Hausmania

 «Jeg selger sjela mi på OnlyFans.»

«Hvordan er det´a?»

«Altfor lett.»

Playlist:

In My Mind, C Drops/Annie

Feeling Like I Do, Snail Mail

Dunkelt lys. Hvitt tøy med blonder. Altfor dyp utringing, synlige deler. Latter og hår slått til siden, nervøs og fraværende fikling med endene. Vi satt nede i det lune mørket, rundt et intimt bord der fremmede mennesker blei kjent med hverandre, tok en pause fra støyen der oppe.

Kjemisk romanse. Digitalt samkvem. Dundrende hodepine. Hektisk musikk med gatelykter som passerende striper av skinnende kokain. Våkne drømmer. Fanga i en spiral. En klump i magen fordi noe var galt, men likevel dønn riktig. Forvirrende netter i Oslo med kjølige ord fra en kald person. Det var liksom litt fint, rart.

Indifferent og sviende vakker. Jeg falt ned i et svart hull som var deg. Burde angra, men jeg var fortapt. Det var ikke noen vei utenom. Du hadde en brennende livløshet i øya som utsondra et ambivalent liv levd innafor hypersosiale normer totalt uforståelige.

Du lata som du frøys, selv om alle andre svetta. Utfordra meg til å holde om deg. Hånda hvilende mot hofta på motsatt side. Kjente bein stikke ut under hud, muskler og kjøtt. Post isolasjon og alt var plutselig så nytt igjen. Måtte føle oss fram. Være bokstavelige. Nesten litt blunte. Det hadde vært en altfor lang vinter.

Klokka tikka, berusa stemmer passerte. Lukka øya og følte smaken. Øl og sigaretter, med en ettersmak av mint. Leppene dine var myke og harde på en gang, det var sårt og skummelt, men også godt, det var en avløsning fra verden, det bare var.

Holdt en hånd bak nakken din, hodet slightly tilta. Pressa kroppene inntil, pusta den samme lufta, svetta den samme varmen. Sjangla rundt som seilere på landlov, holdt hverandre oppe.

Null stress, vi hadde god tid. Dette var årstida for å være sløv og fri. Mer øl, mer, av alt, bring it on.

Overhørte folk i bedagelig fylleprat;

«Har du sett den nye filmen til Karpe?»

«Nei, er ikke de litt sånn Erik og Kriss?»

«Joa, bestemora mi tror hun er finkulturell fordi hun hører på musikken deres.»

Hånlig latter.

onsdag 16. november 2022

Afterparty på Hausmania

Jeg er kanskje ikke særlig smart, jeg er muligens lite vis, men det er heldigvis poesi i hjertet mitt, og observasjonene jeg gjør er stort sett spot on. 


Playlist:

In My Mind, C Drops/Annie

Water Boy, C Drops

116, C Drops 

 

Så deg på dansegulvet. Du poserte med en inderlig likegyldighet i blikket. Totalt uinteressert i de bølgende omgivelsene, det blinkende billige lyset, de pene menneskene med grådige øyne. Der borte, langs veggen.

 

I mitt hode virka du som verdens tristeste jente, ei som så nyansene i de blå laga mellom det sagte og usagte, ei som forstod forskjellen på kanadisk whisky og kalifornisk rødvin, at begge hadde hver sin tid å skinne, at det kom an på om rommet var riktig, om det var sjel der, om stearinen blafra eller ei.

 

Hjertesmerte har varierende tempoer. Enkelte ganger kommer knivene kjapt og hardt, andre kan være slow burns inn under ribbeina, vridende og bendende oppover. Det er derfor den er så digg, den er gispende godt og gripende vondt på en gang, den fucker deg opp. Klarer nesten ikke vente til neste gang.

 

Observerte deg. Måten du lot henda dine stryke langs hoftene. De estetisk behagelige små bevegelsene som signaliserte at du likte musikken. Hele auraen din virka som en dystersensuell hvilepuls klar til å hoppe når som helst, en flat line ekg med behov for et elektrosjokk i form av noe, hva som helst, bare ikke her.

 

Jeg drakk kald pils fra et voblende plastglass. Kjente den avkjølende eliksiren fylle brystkassa med flytende mot og gode intensjoner. Hadde lyst til å smyge meg bort og si hei, se om du følte det samme. Hvem visste, hva som helst kunne skje, kanskje døden, i form av deg, eller et nei.

 

Bestemte meg for å legge ut følere i form av de typiske opp og ned blikka som bare genuint interesserte mennesker makta, et lurt smil og smuldrende sakte øyekast. En slesk gest som du kunne velge selv hva du ville gjøre med. Ignorere eller innse.

 

Fool´s gold, jeg var en gråstein inni, dekka med billig skinnende materiale som ikke klarte å se u-fake ut, trashy og skrikende med teatralske fakter, en liten dose selvhøytidelighet på de rette stedene for å utvanne den selvdestruktive selvforakten, et produkt av tida vi levde i, selvbedragersk stor selvtillit bygd opp på alkohol, teknologi og en god nihilistisk anlagt musikksmak.

 

Var egentlig aldri et problem. Trengte ikke terapi engang. Jeg hadde omfavna min lott i livet. Det var ikke noen vei utenom. Synke eller svømme. Valgte å aldri ramle uti. Seila min egen sjø. Med enorme vinger. En punch i trynet på samfunnet foran meg. En finger i rumpa på resten.

 

Noe av det lange håret ditt hadde falt ned og klistra seg til de blanke leppene. En ørliten hverdagslig detalj som kunne skape en hel verden mellom innpust og ut. Du dro det på plass med en smal hånd og møtte blikket mitt, lot det henge, lenge.

 

Det du så, var ikke alt. Jeg var mer enn dette. De skrikende hawaiiskjortene, barten, det feite håret dratt bakover. Alt var en illusjon. En feu d´enfer for å avlede deg fra de dypere og mørkere sidene.

 

De filmatiske gestene bak svarte Ray Bans, det store selvsikre gliset, hvite tenner, alt, en sleight of hand som skulle lure deg i en felle, trodde jeg. Var så opptatt av å fange at jeg ikke ensa at jeg var den fangede.

 

Betrakta de små retningene du valgte å danse. Du kom nærmere. Litt og litt. Styrt av pulsen og den monotone club-beaten. Gynga hodet med øya igjen, delte ut gode lukter fra blafrende mørkt hår. Sendte impulser som hadde en magnetisk effekt. Stadig nærmere.

 

Inntil meg.

 

Kjente duften av blomster og søt hvitvin. Rødt lys blei blått, så grønt og alt var akkurat perfekt, i det øyeblikket, kunne vart evig. Blei svimmel i hjernen av knæra dine som berørte mine.

 

Hender. På livet. Varm hud gjennom tynt stoff. Klamme ambisjoner i takt med svaiinga og den bra effekten av øl og smugrøyka sigaretter i den svale bakgården. Du var pen, og jeg et monster, du var parfyme, og jeg stinka gate. 

 

Vi spilte the waiting game. Hvor var du? Virka så fjern i dine egne tanker. Jeg var fascinert låst fast i din sfære av innflytelse, fortapt i et univers parallelt med deg, to mannekengdukker oppslukt av seg selv og speilbildet på veggen. Dorian Gray.

 

Lot det vare. Klokka var bare null ett og tida stod stille. Vi hadde god tid. Sommer og bra stemning, fortsatt unge i sinnet, fortsatt naive i begjæret. Harde rytmer ment å drive en liten masse i de samme svette retningene. Hender som tafsa, alkohol sølt på gulvet, ingen brydde seg. Vi var der av en grunn. En hemmelig verden som krevde innledende mot for å penetrere, men når du først var innafor så var alt mulig.

lørdag 12. november 2022

Blockparty på Hausmania

Elsker å dra på byen aleine. Ukjente steder, fremmede folk, nye lukter. Det fremtvinger en ekspresjonistisk prosess som får meg i prat med interessante personer jeg normalt aldri ville møtt.

 

Soundtrack:

In My Mind, C Drops/Annie

modern love, Jesse Jo Stark

L´hotel Serein, All Them Witches

 

Vi ser hverandre for første gang uten drepende ideer om predestinerte preferanser. Det kan kanskje bli litt overfladisk til å begynne med, men jeg syns det er greit, liker de visuelle elementene, ølen skjuler de ørsmå detaljene som er uvesentlige.

 

Samler på historier i et audiovisuelt kartotek langt inni sjela. De er inspirasjonen som former linjene av ord danna når jeg hører på musikk og føler shit både godt og vondt. Dere er alle mine muser. Og jeg er takknemlig.

 

Det er definitivt en tristhet til stede i alle fargene jeg ser, men det er overkommelig, det er et krydder dryssa på toppen, en bittersøt og sterk bismak i munnen etter første slurken VAT 69, det er oppdagelsen av noe hjertehoppende vakkert i en bakgård midt i Oslo lørdag natt.

 

Traska gatelangs i den brennende varmen. Pisslukt fra hushjørner blanda med svevestøv og eksos. Alt jeg lengta etter var en kald pils og en skygge å smelte bort i. Hørte en lavt dunkende bass som signaliserte at her var det et fortrolig party de gemene stort sett bare passerte lengselsfullt, med avsky i blikka, fordi de aldri våga å åpne døra.

 

Utafor Hausmania. Et skilt på sidewalk´et lokka med godt selskap og Backyard Block Party (Pride). Cover, men penga brant i lomma, så hvorfor ikke, det var tross alt lørdag ettermiddag og verden lå for mine føtter.

 

Oslo var en jævla trykkoker, hete, tusenvis av turister, festivaldeltagere, Pride-feiring. Masseskyting. Stemninga var merkelig, fucked up, samtidig som livet fortsatte videre på sin postmodernistiske måte. Vi var desorienterte og avstumpa. Det beste vi kunne gjøre var å feste oss gjennom faenskap og pule hverandre under et teppe av sorg og impending doom.

 

Var nesten tom for strøm på telefonen. Fikk låne laderen hos hun snille dama som tok imot penger ved porten. Ga henne en overraskende og god klem.

 

Å gå rett fra gata og inn i en eksplosjon av kreativitet og øyne som stirrer analytisk, det er sånn det føltes da jeg entra plassen. Det var en fordel at jeg ikke hata det. Er en forfengelig fyr som gjerne går over plassen en ekstra gang så du får tatt en god titt.

 

Ei jente sa engang at jeg er like mye overfladisk som jeg er grublende, hva enn det betydde er litt diffust. Det som er uten tvil, er at jeg er herointynn og kan ha på tighte klær som komplementerer den sukkerfri og intermitterende fastende kroppen min.

 

Tror denne overdrevne selvsikkerheten begynte da jeg måtte kompensere for en latent introvert tendens kreative folk ofte sliter med. Jeg blei en karikatur, og tida viska ut barrierene, til slutt blei jeg denne sleske typen med bart og håret dratt glatt bakover.

 

Ga jentene i baren en økende mengde tips for hver pils jeg kjøpte. Syns de var søte og jeg likte stilen. Hun tynne med Royal Tennenbaums-looken hadde et smykke som skulle forestille en blomst eller et frø eller noe, påpekte at det heller ligna på en død høne hengt fra nakken. Bare litt banter for å holde praten frisk.

 

Øl er katalysator som kan få magi til å skje. Denne varme kvelden var ikke noe unntak. Folk så bra ut, smila, dansa, dreiv omkring. Skumkanoner skøyt ut høy latter, voksne menn dansende rundt som om de var naive infantile. Det var vakkert. Perfekte spraytans, veltrente kropper, fakter. Hvite glis.

 

Hang meg opp i en gjeng med «fitnessfolk», eller, det var det de var i mitt hode, for alt jeg visste kunne de være dansere eller skuespillere av den mer eksotiske sorten. Estetikken var slående vulgær på en fantastisk måte, tenk romerske statuer og Oslo Plaza på tidlig nittitallet. Fascinerende. Delte noen blikk med hun blonde berta som hadde håret i en stram hestehale. Bare et sånt; jeg legger merke til at du legger merke til meg, og følelsen er gjensidig.

 

Sola forsvant ubønnhørlig, og festen fortsatte videre oppe. Klientellet forandra seg delvis til generelle mennesker som likte å klubbe, blanda med low key skeive menn og jenter som var influensere eller what ever.

 

Post-Covid, alle lengta etter nærhet, en klubb var det perfekte åstedet. Varme, dampe kropper i tettsittende klær, inntil, tilfeldig, intimt og anonymt på en gang. En stor masse med én puls styrt av DJ´en og de dunkle lysa. Ingen tanker, bare være.

 

Tenkte på Nietzsche, nihilisme, Aristippos og hedonisme, vi var liksom et sted midt imellom, verden var fucked up, og skumle ting lå fremtidsfjernt som en sky bak en annen sky, så hvorfor dvele, bare nyt livet. Digital sensualitet styrt av tilgangen på wifi og mulighetene for lading sånn at man kan fortsette å føle noe, på sosiale medier, i meldingsboksene, gjennom de lugubre bildene.

 

Vi var tette sammen fysisk, men uendelig langt unna hverandre emosjonelt. Det lå en sommervemodighet i lufta som kunne føles gjennom lungene og porene i den klamme huden. Vi levde på lånt tid, så fort klokka passerte null tre og lysa flikra ville den fine bekymringsløse stunden være forbi. Tilbake til rasende drosjer og aggressiv roping i gatene, tilbake til lukta av metall og betong, tilbake til livet og ansiktene ned i telefonen.

 

Tok en pause i bakgården. Nattelufta som eneste lyskilde. Bord med stoler rundt og slitne mennesker i flørt. Sigaretter. Kvinnelatter. Prøvde å veksle noen ord, men jeg orka nesten ikke prate. Ville heller sitte der og observere, snuse inn stemninga og få i meg en øl før kranene blei stengt.

 

Funderte på at denne natta ikke var så verst likevel, at å følge impulsene og la musikken lede meg hit var en jævlig god idé. Bestemte meg for å lage en ode til den norske sommeren, on the spot, inni sinnet, på fransk, så oversatt til norsk. Den lyder slik; 

 

En ode til den norske sommeren

 

Vinden i håret, sola i øyet, vårens bittersøte piker, vin og sang i bakspeilet, hemmelige og vemodige sommerminner forut. 

 

Klam hud dusja med middels dyr fransk parfyme, jordbær duppende i sjampanjeglass av plast, hjerteskjærende gisp etter luft fordi sensasjonen er like mye ekstatisk som den er vond.

 

Seine dager på kortsiktige landeveier med suggererende beats av CLMD på spilleren, vinduene åpne, arma strekt ut i den varme fuktige lufta.

 

Bare kjøre rundt på måfå, føle stemninga, være fri, kaste stjålne blikk til siden, blafrende tøy, blanke røde lepper, langt hår som fester seg.

 

På helvegen mellom stormfulle fjell og mosedekka vidder, den norske folkesjela som ei elskerinne, kledd i en håndsydd bunad altfor trang om livet, barmen veltende ut.

 

Sommeren er kort, men den er best, den er sympati før en sjelsettende høst og mannevond vinter, den er en halv armlengdes avstand og ikke fullt så undertrykte emosjoner.

 

Ikke vær for hard mot henne, omfavn opplevelsene, nyt de saftige røde bæra, drikk deg full på Akevitt, knask ferske reker på svaberg, bad nakne i bortgjemte viker.

 

Lukk øya og drøm deg bort til Costa del Sol om du må, men glem aldri hvem som var din første, den du alltid lengter tilbake til når renta er altfor høy, når lysten tørker inn, når september-tårene stryker forbi. 

Den bloddryppende sola myrdes bak en åskam eller to, mil atter mil atter mil til verdens ende og det subtile bortenfor, skyer av støv og melankoli i hjertet, den norske sommeren for alltid, XOXO.

tirsdag 7. juni 2022

On the road 6: hotellrommet

Sommervemodigheten hadde ekvilibrium mellom vondt og godt. Det spesielle patentet som fikk pusten til å hoppe noen hakk fordi lufta hadde vanskeligheter med å nå helt ned. Hjertebank i hele brystkassa. En skarp kniv rett inn i huden, blod overalt.


 

Playlist:

Tunnel of You, Cannons

Comfortably Numb, Pink Floyd

Video Games, Holly Henry

 

 

Var kanskje mer sår i sjela enn jeg trodde, mulig det handla om å være sliten, men jeg hadde et stort behov for å bare ligge ansiktsnært inntil to myke bryster, bølge opp og ned med pusten.


 

Senga var oasen midt i en ørken av intetsigende franchise-farger og nøytrale møbelformer. Et falmende interiørarkitektonisk ødeland, solbleika, kokt på 90 grader, godt brukt, blanda med gaudy replika av Gude og Tidemand på veggene, gullforgylte rammer og hele greia. Uåpna bibel i skuffen. Norwegiana på sitt beste.


 

Kjente gåsehud reise seg da skarpe negler rota rundt i det halvfeite håret, rufsa opp den nøye planlagte bakoversleiken som definerte meg. Var knapt halvparten av den mannen jeg ønska å være, men akkurat da følte jeg glødende helhet og perfekt syntaks.

 


Den forsterka lukta av H&M-parfyme på et vakkert klamt kvinne-legeme, blanda med søt eim fra dråpene til magiske frukter, gjorde meg svimmel i hjernen og primitiv i gnosisen. Pompøs nasjonalromantikk på veggene og kitschy seksuelle tendenser i hjertet, en halvfull flaske Glenwood i fotenden, rykende sigaretter tilsmussa av rød lebestift i askebegeret.

 


Magnetisme, sammensmelting, vi var like inneslutta som en dråpe kvikksølv på en glassflate. Tross de opplagte overfladiske kontrastene mellom oss.

 


Du var lyset og jeg mørket. Du satt helt foran på søndagsgudstjenesten, forguda som en engel, imens jeg var henslengt på bakerste rad, uverdig, en synder.

 


Det ingen visste var at bak lukkede dører, med sjela bretta ut og klærne dratt ned, så var vi like stygge, like tragiske, like.

 


Passerende ukjente biler. Gresshoppeskrik i tomromma. Lang lat natt midt i juni. Den nesten-tomme flaska som eneste bekymring. Det ville vært en løgn å si at vi ikke var fulle.


 

Vi stod på senga og balanserte på ustødig grunn, lente en arm mot sengegavlen, prøvde å holde leppene i vater. Lo hysterisk da en av oss kræsja mot veggen. Avbrøyt latteren da vi endelig fant nullpunktet, først stående, så på knær, deretter sittende, til slutt mot putene.