Pain and suffering in various tempos

Jeg var så håpløst trist, og fortapt. Dagene virka altfor lange. Eller korte. Døgn inne i skyggen, enten det var sol eller regn, hang meg liksom opp i Thomas Dybdahl. One Day You’ll Dance For Me, New York City. Folk ler. Ikke akkurat meg, sier de. Hva faen veit de? Hva faen visste de da? Ei skive er en forestilling. En opptreden. Og det er den eneste jeg syns han traff bra. Litt undervurdert også. Dessuten dirrer den mot å bli dønn sviske. Det passa perfekt. Jeg mener, jeg veit om folk som skader seg sjæl når de hører på Kings of Convenience. DET er skremmende... Et lyspunkt på Dybdahl-skiva er Don’t Lose Yourself. Vel, ikke akkurat en bra tid i livet, jeg blei liksom meg den gangen. Fy faen, så mørke dager kunne bli. Du veit sikkert hva jeg mener.
Særlig hvis du hører sangen.
Don’t Lose Yourself.

Shit. En jævla eksistensialist. En kulturell revolusjonær. En fucking freak. Jeg lot meg inspirere av Abbie Hoffmann. En av sekstiåras sterkeste karakterer, ved siden av Jim Morrison. Og John Lennon. Alle kryssa Styx da tida var moden. Mentalt var jeg fortsatt i en slags pubertet, en sørgelig en. Jeg rusa meg på destruktiv syrepensla shit, digga The Dark Side of the Moon. Som alle andre. Time og alt det kjøret. Runka mye den gangen. Fordi jeg kjeda meg. Og var så jævla trist. Folk trodde jeg skulle ende opp som Syd Barrett. Men. Jeg tok råtta på dem alle. Fy faen. Jeg var alle skakkjørtes hevnende engel. En androgyn helt. Med pikken i den ene hånda, og pennen i den andre. Skreiv små lapper som jeg la igjen på de merkeligste steder. Og fikk kredd. Traff en nerve i min skada generasjon.

Nå er jeg 27 år og like sint som alltid. Bare utvikla. Til noe kaldere og mer abstrakt. Noe som preger alt fra billedkunsten min, til skrivinga, og resten. Alt skjer in the moment. Action Painting. Action Writing. Action Living. Det beste som kunne skje meg var Joy Division og Depeche Mode. Fra det punktet, som med flere andre veiskiller, så var det ikke noen vei tilbake. Jeg var fortsatt ung og la opp løpet mitt, til der jeg er akkurat nå. Det er ikke så verst egentlig. Melankolien. Men. Apatien, den jævla apatien jeg noen ganger føler, den stikker kniver i hjertet mitt, dreper meg, tvinger meg til å pushe grenser. Her om dagen bestemte jeg meg. Skal gjøre alt på min egen måte, gi litt faen, drite i å begrense meg sjæl fordi forleggere kaller meg en løs kanon med potensialet. De er så håpløst gamle og jeg skal ikke bli rik. Bare fornøyd.

Playing the Angel.
”Pain and suffering in various tempos”
Noen ganger prøver jeg å sette meg inn i hvordan du hadde det, du stakkars lille dumme pike. Den gangen du trodde du fant meg, men i stedet blei deprimert, og sint. Det kan ikke ha vært lett. Jeg var vanskeligere da. Var ikke bevisst, trakk meg alltid ut så seint. Du skjønner, jeg leste Goethe hver jævla dag, Den unge Werthers lidelser, og vandra aleine i Frogner-parken, lagde disse ekspressive små tegningene med tekster, brukte benkene som plattformer for drømmer, spionerte på de søte jentene, og ga dem improviserte dikt. Trodde jeg var en romantiker. En jævla Christiania-bohem. Med de idiotiske skjerfa og store frakkene alle syns var stygge. Bytta en og to øl mot en tegning på pubene. Traska hele tiden. Så hvileløst. Så ensomt. Så håpløst hodestups romantisk. Uten å vite hva jeg søkte. Og til tross alle vennene mine, så var jeg så sykt ensom.
Lengta.

Hvordan klarte du å komme gjennom dagene? Sånn? Du imponerte meg. Med de høye tonene dine. Og alt du klarte så jævlig sterkt. Vi satt alltid sammen i vinduskarmen. Hørte på de mest sensuelle sangene vi visste om. Pressa hendene våre mot hverandre, som om vi var to bærende bjelker. Med et hjerte i midten. Som pulserte. Fy faen som du grusa meg. Du knuste meg så uendelig mange ganger på en gang den gangen jeg så ryggen din i døra. For siste gang. Du hadde alltid så dårlig tid. Tror du frykta meg så sterkt. Jeg mener, du sa det alltid, at jeg ikke kom til å leve evig, at du ikke orka å bære barnet mitt aleine, at jeg hadde kort tid igjen. Så du forsvant.
Og jeg blei født.
Ut av askene av det som engang var meg.

Litt eldre.
Litt smartere.
Litt villere.
Litt nærmere veiens ende.

En dag skal jeg arrangere Ensomhetens turné. Besøke de gamle spøkelsene. I de store byene. Ende opp i New York. På et lite rom, med alle tekstene mine, og bildene fra livet on the run. Har en liten anelse om hvem som finner meg der. Det er liksom forutbestemt.
Lurer på åssen hun vil ta det?
Lurer på om hun vil gråte?
Om hun vil savne meg?

Don’t Lose Yourself.

*****

NOTATER FRA UNDERGRUNNEN; ”Wildhorse”

”Lengter tilbake. Til da jeg var stamkunde på en gammel pub som lå på Sternschanze i Altona, nær Hamburg-Mitte, i Hamburg. Vi kalte sjappa Wildhorse, et bra sted å vanke, et sted der de gamle stamkundene satt ved baren og røyka jointer med sure fingrer, stirra på fotballkampen. Ganske alternativt område. Jeg leide et lite rom på toppen av et gammelt bygg med bed&breakfast og økologisk kafé i første. Pleide å starte dagen der med en toast og kaffe, med litt oppi. Prata gebrokken engelsktysk med de smørblide homsene. Kanskje ei søt jente eller to. Spørs hvor gale de var. Jeg mener, et av de mest seksuelt frigjorte folka jeg veit om er tyskere, særlig fra Hamburg og Berlin. Det var jævlig funny. Alle ville bli kjent meg meg. Jeg var liksom eksotisk. En talentfull ung kunstner. Inspirert av Rudolf Steiner”

”Pleide å spørre om de hadde hørt om Ingvar Ambjørnsen da jeg møtte nye folk. Mange sa, til min store irritasjon, nei, men da jeg nevnte Edvard Munch eller Lars Saabye Christensen blei de litt entusiastiske. Big deal. Folk lytta med store øyne da jeg kanskje oversatte noen bra passasjer fra Christensens bøker, eller forklarte de dystre motivene til Munch. Jeg dro rundt i distriktene. Men holdt meg mest i Altona, eller på St. Pauli i Hamburg-Mitte. Var fast gjest på et par bordell. Ikke at jeg kjøpte sex. Likte bare å prate med folka. Særlig transene. De lyste opp litt da spurte om å få ta bildet deres til mine litterære prosjekter, kanskje ville de en dag bli et billedverk til og med. Alle ekte kunstnere kjente minst to horer eller mer. Ei kunne vært mora mi, hun ga meg moderlig omtanke de dagene tankene mine var mørke og utkjørte”

”Vel, på gamle Wildhorse kunne alle være seg sjæl, med stor stolthet. Mange var tørste, eller slitne, øynene deres fortalte mange historier, noen triste, noen glade. Møtte mange sjømenn som klappa meg barskt på skulderen da jeg fortalte at jeg var sønn av en gammel stuert. Spanderte pils. Helst lys. Uansett, det var på min kjære Wildhorse jeg første gang opplevde den germanske hordens vakreste skjoldmøy. Hun var som ei nordisk gudinne med langt-langt askegrått hår og lysende gråblå øyne og lange bein. Det var gjort. Jeg vil aldri glemme den natta. Fy faen så melankolsk og full. Satt innerst i en bås, aleine, med tankene dypt nede i en Moleskine...”

”Det hadde vært en lang dag. Jeg lengta etter noe varmt å sitte inntil, noen som kunne gi meg litt håp, og tro. Hun så kanskje de livstrøtte øya mine. Blei interessert. Er egentlig ikke sikker. Hun kom uansett bort. Stoppa ved kanten av bordet og kremta mykt. Det var fullt, kunne hun sitte her, på andre siden, skulle ikke forstyrre. Greit. Men så kom vi prat likevel. Instant pleasure. Jeg fascinerte henne sterkt, like stert som jeg blei av henne, jævla kvasi-romantikere. Bartenderen spilte The Smiths. Lokalet var mørkt og tett. Røyken hang massivt. Flerrende stearinlys spraka på alle borda. Minna meg om en grotte. Etter hvert reiste hun seg, strakk armen over bordet; om jeg dansa?”

”Visst faen. Morrissey hulka. I Know It’s Over. Vi klynga oss fast, sakte i en slags sving. Hun pressa puppa mot brystet mitt, lente hodet mot skulderen. Vi var de eneste, men ingen så oss, ingen brydde seg. Det lukta honning. Og noe annet jeg antok var marihuana. Sangen varte en liten evighet. Bestemte meg for å virkelig ta vare på dette minnet. Undra, var det sånn ekte kjærlighet virkelig var. Klamt og godt. Med en fremmed. I samme spor. Sangen slutta og rommet blei summende stille med lav prat fra noen av båsene. Vi merka det liksom ikke. Svinga. Suffer Little Children”

”hvor kommer du fra?”
”herfra, hva med deg?”
”eh, vel, overalt...”
”skjønte det da jeg så deg, med det samme”
”gjorde du?”
”ja, du er ensom, tror vi er ganske like...”
”prøver du å forføre meg?”
”hehe, ja jeg gjør vel det, funker det?”
”visst faen funker det!”
”har du lyst til å gjøre noe?”
”ja, skal vi stikke herfra?”
”bare hvis vi drar hjem til deg...”

Fortsetter

This must be It

Ah. Det er en smak jeg ikke klarer å definere. Ikke ennå. Skjønner ikke hvorfor. Føler meg så dum og ung, så jævlig barnslig. Fjollete liksom. Det ga meg inspirasjon til å cleane opp akten min litt. Ikke mye. Bare enklere ting som å barbere seg, knyte det lange svarte håret i en stram knute bak, og dytte inn piercingene. Jeg var aldri en hippie. Er altfor klinisk og kald til det. Jeg tror ikke på en fredelig utgang. Eller inngang for den saks skyld. Livet mitt er basert på løse kontakter og et litt hardere livssyn, uten de helt satte ideologiene. Liv i seg selv er et ganske brutalt begrep, og jeg tror at det er det vi er flinkest på, hvis vi bare tør, uten å frykte ordet kynisk. En ny og blodig revolusjon. Jeg frigjør legemet mitt fra disse fargerike ideene jeg så trygt fløyt på for litt siden, tar tilbake natta, de ondskapsfulle tankene, og begir meg dypt ned i undergrunnen. Gatelangs.
Alltid.

Kunne godt tenkt meg en natt med Robyn. Til å b’yne med liksom. Og latt henne pult meg hardt samtidig som vi lytta på det siste hun ga ut med Röyksopp, så kunne jeg, som en liten gest, skrytt henne opp til et klimaks, gitt henne hele hånda mi, hehe. Kødder ikke. En kjølig stemme har alltid fått det til å krible innerst i libidoen min. Drømmer meg bort. Det blir nok puling denne sommeren. Jeg har en vane som så typisk kalles; Slask. Hit and run én natt. Så, ferdig. Det er på det mest egoistiske at jeg virkelig klarer å tilfredsstille disse vakre byttedyra jeg nedfeller i sommernatta. Jeg legger heller aldri skjul på det. What you see is what you get. Og det er de mest jomfrulige og perfekte som faller i fella mi. Eller stikk motsatt. Det kommer helt an på formen min den natta, hva jeg har fått i meg, hvor lenge jeg har holdt det gående. Noen masochister krever masse energi og harde tak, andre er dønn emosjonelle og digger den mentale pulinga, med et lite slag i ny og ne. Det er aldri tvil om hvem som er mannen. Lar aldri kvinner sitte igjen med noen annen idé. Det er ikke stilen min. Er for egosentrisk. Men. De digger det.

At jeg er selvgod med en ekstrem høy selvtillit gjør bare opplevelsen mer massiv og pompøs. Pikene tror de blir pult av en prins eller noe. Det er faktisk ikke så langt unna heller. Men. Det går jeg ikke inn på her. At man er lyseblå i blodet er noe man aldri skryter av, det syns, det merkes. Og indie-horene glemmer aldri den natta. Det er en del av stoltheten min å gi beskjedne småpiker noe å huske resten av livet. Det er sykt, men uansett hvor frekk og kynisk jeg opptrer, så bare forsterker det sex’en og graden av moro. Jeg gir sikkert så jævlig faen i alle normer at jeg på en eller annen pervers måte klarer å treffe alle jenter der det virkelig svir og verker. Pluss at jeg alltid føler meg frem på forhånd, å prate dirty i øret til piker er en ærefull og viktig egenskap, få skjønner dette, eller tør. Så når jeg først b’yner klarer de ikke la være. De bare må. På den måten finner jeg fort ut hvem som liker det ekstra hardt rent fysisk, eller enda hardere psykisk. Jeg spør alltid først, som en slags åpning; liker du å leve livet hardt og kult? De som sier nei veit det ikke sjæl ennå, eller så unngikk de Katzenkoenig etter et par utvekslinger. Synd for dem. Jeg tør påstå at navnet mitt burde nevnes i enhver pikes CV, som et slags stempel på kvalitet. De jeg tar er spesielle. Har et sært øye for sånt. En kunstner uten kompliserte og detaljerte egenskaper er ingen stor artist. Bare en poser. Lett.

De hardeste har prøvd å utfordre meg. Men. Ingen klarer å få et så sykelig hardt syn på eksistensen. Noe positivt og svakt slår dem av pidestallen. Sånt piss holder jeg meg for god for. Dystermelankolien og masochisme er en livsstil jeg elsker. Faktisk så elsker jeg å elske det. Så store deler av sinnet mitt er tilsmussa, og skadeskutt på en elskverdig og intellektuell måte. Jeg kan de rareste ting, bare av meg selv, uten å noensinne lære det av andre først. Men. Som en slags oppveiing for alt dette selvskrytet kan ingen komme å påstå av noen er mer selvkritiske enn meg. Den første til å ta knekken på meg selv er alltid, vel, meg. Og sånn fortsetter det. Til jeg har perfeksjonert store deler av tilværelsen min. Jeg har aldri fornekta noen noe av seksualdriften min, ei heller hva jeg enn har å tilby, som jeg sa, det du ser, er hva du får. Derfor gråter sikkert én fjerdedel under akten, av ren nytelse, og for å endelig få sjansen til å uttrykke seg hvor enn melankolsk de vil rent seksuelt. Vi kan kalle det seksualterapi. Og jeg drar aldri uten å virkelig kjenne ofret mitt. Tar. Men. Gir. Noen vil ha avslutnings-sex, andre dypsindig prat og litt berøring. Det er sprøtt hvor ærlige folk blir når de er på det mest svake og sårbare. En pervers narsissist kjenner ingen grenser.

Å forlate disse byttene er egentlig en god tjeneste. Jeg er farlig. Som gift. Og absint. Jeg får det til å se så lett ut, å leve vilt, som en løs kanon. Noe alle bommer på. For det er velregissert og utlevd. På det aller hardeste. Må liksom prøve alt. Samme hvor farlig og grensesprengende det er, samme hvor mind-altering resultatet blir. Å være i min verden betyr oppriktig forfall. På den mest selvdestruktive måten. Orker ikke se vakre piker rase sammen til bleike kopier av seg selv, fordi de ikke makta å stå løpet ut, og komme sterkere ut på andre siden. Det er faktisk smertefullt. På en masochistisk måte. Men. Jeg sparer akkurat dette til Mylady Hateyou. Å være flere enn én på en så destruktiv og melankolsk vei er krevende. Og dønn dødelig. Da er man to som jager om kapp mot Styx. Og vinneren påfører den andre en lidelse han eller hun fortjener. For å leke med ilden.

Det beste jeg veit er å være ensom. Sammen med noen. Men. Bare Mylady Hateyou. Og hun er der ute et sted. Gatelangs. Like dyster og brutal. Like pen. Den tristeste i sin krets. Garantert. Den følelsen er så sær og unik, det er nesten akkurat som å være dønn aleine i en eller annen europeisk storby, seint på natta, rett etter det harde sommerregnet. Brostein under All Stars’ene. Litt dritings. Og påvirka. Så sykt hvileløs og omflakende. Kanskje i lag med en gjeng ukjente folk fra hvor som helst. Med trist musikk på en sliten gettoblaster. Klubb til klubb. Videre. Videre. Gjennom hele natta. Til sola står opp. Faen, det er jo derfor jeg jobber meg fra offer til offer, på en hektisk jakt, etter Mylady Hateyou. Og når jeg endelig finner henne så vil jeg vite det. Like sterkt som henne.
Bare tenk åssen sex’en blir?

This must be it...

Mylady Hateyou I Love You

Det var ikke sånn du skulle ha det, men du har valgt din egen skjebne. Mylady Hateyou. Jævla fuck-up. Råtne lille hore. Stanken etter deg er kvalmende. Lever i et fengsel. Jeg kunne ikke gitt mindre faen. Mylady Hateyou. Jævla rock’n’roll-hore. Det er grunner til at jeg rævkjørte deg så jævlig. Til de grader. Dessverre. For deg. At jeg er en kynisk og hypnotisk slask. En misbruker av rang. Undisputed Champ. Alt du hører akkurat nå er et stort og uendelig O Dessverre. Like hardt som regnet. Like hardt som det horete livet ditt. Jeg knuller deg. Over. Og over. Igjen. Igjen.

Min Mylady Hateyou.
Dessverre.
Jeg kunne ikke brydd meg mindre.
Så fortjent. Så fortjent.

Jeg er en ung Mephistopheles. Sendt hit for å ødelegge sånne snuskete skitne rockejenter som deg. En perfekt avslutning på et ubrukelig liv. Du får aldri noe bedre enn meg. Du veit det, du veit det så jævlig, stakkars lille. Så oppbrukt, så nedbrutt. Jeg gjør alltid en god jobb. Bare spør alle lika i kjølevannet mitt. Bare spør alle de vakre pikene jeg har nedlagt. De forvirra ofra med sin egen skjebne innen rekkevidde, bare, bare. Bare litt. Og litt til. Jeg er kremen på toppen, og kirsebæret, og den som popper hardere enn hardest. Så jævla hard og rocka. Opplevd mye dritt. Opplevd mye bra. Så sykt erfaren. Så sykt slaskete og intelligent. Jeg er fristelsen som alltid hviler tungt på skulderen din. Du kjenner meg. Du hater meg. Men. Du lar meg skakkjøre deg, lar meg lede deg ned, lenger og lenger.

Men.
Jeg elsker deg.
Dessverre.
Når regnet blir hardt, og det svarte havet sluker oss, vil vi dø sammen.
Så jævlig fortjent.
Mylady Hateyou.

Så jævlig hard. Så jævla kul. Så sykt smooth. Det er ikke grenser for hva du kan gjøre. Og når jeg trenger inn i sinnet ditt så klarer jeg knapt å holde hodet over vannet. Drukner. Akkurat som deg så har jeg valgt min egen skjebne. Og du veit, det b’yner å bli for seint. Så Mylady Hateyou. Det funker. Greia di. Shiten du gjør. Jeg blir kåt. Ør. Varm. Sint. Ingen er noensinne for kul for meg. Det er stort sett motsatt. De elsker det. Jeg er eye-candy, mer dandy, enn David Bowie. Men. Det betyr ikke en dritt. Så lenge du er her. I hjernen min. Dessverre er gjenferdet vi aldri blir kvitt. Dessverre er sex’en vi har felles. Alle slaga. All volden. Masochismen. Og alle de mørke ismene. Metamorfose. En syk toenighet. Så pervers og degenerert. Du, søster. Jeg, bror. Sammen. Dypt inni hverandre. Og verden er en vill og destruktiv Romerskantikk elendighet, bare lidelse, og lidelse. Og lidelse.

Gi oss mer.
Vi vil ha mer.
For det er ikke over. Det er aldri over.
Jager de usynlige reptilene.
Forbi det lille magiske stedet vi alltid kommer tilbake til, vårt dystervakre dødsrike.
Jeg dreper i ditt navn.
Jeg slakter.
Jeg.
Er fortjent.

Den unge Mephistopheles og hans lille søster, monsteret og pikebarnet. Oppbrukt. Nagla. Skakk. Det var vår. Sola. Lufta. Kåtheten. Melankolsk lidelse med en ny vri. Vi elska så vakkert. Og soundtrack’ene våre var stort sett David Bowie. Særlig Imagine. Davids hyllest til John. En død og pen elsker. Som meg, for deg. Døderlein.

Så fuckings dystermelankolsk og gotisk. Til tross all gleden, vi var omgitt av. Så kom Seigmen. Draaben. Og jeg fant verden i øynene dine. Slukte deg. Gjorde deg til en slave. Av meg. Det var så jævlig sterkt. Og farlig. Jeg sang for deg. Jeg var det vakreste du visste. Fra da av. Den stund du så meg for første gang. Så konstant som Lament, og heavy som sement. De var unge. Jeg løper. Løper. Naken. Aleine. Mellom skyggene.

Brian Molko.
Space Monkey.
Så. Hva skal den unge Mephistopheles gjøre?

Søndag 3. mai. Ti på halv fem. Grønland. Choice, Oslos styggeste pub. På alle tenkelige måter. Så jævlig melodramatiske og selvhøytidelige. Choice Public House er folksom og prega. Sola skinner og byen er full av liv, men her er alt dunkelt. Belysningen. Interiøret. Beboerne. Har egentlig aldri likt denne sjappa, men prisen er riktig, og en bedre start på søndagsfylla eksisterer ikke. Alt blir liksom så mye bedre fra her, ingen sjappe er verre, og ingen alkis er kjipere. Klisjeene bare strømmer på. Svømmer rundt i bunnslammet. Jeg er inspirert.

Apocalypso. Du er en rytme, en frekvens. Et fragment spredd skjødesløst rundt i rommet. Ut i den store verden. Androgynia. Jeg veit. Holder deg mellom fingra. Klemmer. Klynger. Når det er mørkt ute, og jeg har glemt lysene inne. Lengst inne i sjela. Så inderlig, inderlig. Ensom. Og du veit det. Dyrker det. Lar meg forfalle. Evig.
Sinners International.

Min Mylady Hateyou. Svartkledd hore. Med nagler. Digger tung industriell goth-rock. Old School. Fascinerende. Lett på tråden og fucka opp i synet på menn. Særlig sånne som meg. Den første natta jeg nedverdiga henne på det groveste og voldeligste greip hun hånda mi og stønna; hardere, hardere. Hele veien. Jeg snårta tidenes lengste reptil på den nakne bleike kroppen hennes. Fulgte linjene. Sultefora og beinete. Hard å ligge inntil, hard å være nær. Giftig, og ute av kontroll. Min Mylady Hateyou. Svartkledd rock’n’roll-hore. Tatovert overalt. Et Poe-prega eventyr b’ynte den natta. Jeg bare slo. Og slo. Og hun provoserte. Provoserte. Tenk.

Jeg var forelska. Kunne se mitt eget speilbilde i de skarpe kontaktlinsene hennes. Hun var så jævlig lik meg. Vi lå og klynga oss fast i den knivskarpe melankolien. Mylady Hateyou holdt armen min fast. Dro bladet lett og sakte i huden, til det mørke blodet fossa ut, og samla det i gropa mellom de perfekte brystene. Beordra meg til å suge det i meg, og kline det inn i henne med munnen. Vi blei så jævlig kåte av blodsmaken. Blei rusa. På toppen av de forskjellige tinga vi allerede hadde fått i oss tidligere på kvelden. Mylady Hateyou, hun smakte blod og fitte. Glemmer aldri den smaken. Glemmer aldri det perverse synet jeg trodde bare var mulig på suicidegirls.com; den sykelige hvite huden, blodet, rennende fra munnvikene hennes, ned på puppa, gnidd ut fra gropa, videre, videre. Det var uten tvil det mest sadomasochistiske og fucka opp jeg hadde opplevd. Og jeg elska det sterkere enn noe før. Mylady Hateyou lekte med øynene og de tjukke leppene, smilte så jævlig frekt, oste av selvsikkerhet, og den brutte barndommen. Som sagt, så jævlig fortjent. Jeg kalte henne ei simpel og pervers hore som var uten sammenlikning, jeg ba henne stikke fingeren inn og enda dypere enn det. Mylady Hateyou fulgte ordrene mine. Slave. Med sine late overklasseelegante fakter.
Jeg var ego. Som faen.
Og hun likte det.

Dessverre. For oss begge. Med skjebnen på spill. Begge med på det jævlige spillet. Mylady Hateyou. Så sensuell og brutal, samtidig. Jeg slo armen ut og en feit blodsprut slo tilbake fra brystet hennes. Stønna. Vi lekte en gal katt-og-mus-lek, hvem ville dominere den andre? Svaret var enkelt i grunn. Jeg la henne hardt ned, med albuen begravd i den smale ryggen, til jeg kjente bein mot bein, gjennom tynn hud. Hun lo. Høyt. Spytta blod og ba om mindre nåde. Mer dekadens. Mer innlevelse i spillet. Kjente kreftene svinne. Blodtapet. Suget. Vampyrleken. All den shiten. Jeg var svak. Besvimte. Slo hodet hardt i sengekanten. Blodet pipla ut av armene mine, og hodet. En pøl samla seg sakte under meg. Gjorde meg glatt og sleip.

Jeg våkna av nåler. Det gjorde noe inni hælvete vondt. Hvert stikk støta seg frekventert ut i hele kroppen. Mylady Hateyou lå ved siden av meg, på knær, og gjorde noe som i mine øyne var det mest omsorgsfulle som kunne skje. Sånn det lå an da. Hun sydde meg sammen. En ødelagt dukke. Som hun med stor kraft satt sammen igjen. Stikk for stikk. Hun truta munnen konsentrert, kunne ikke legge skjul på fryden hun gjennomlevde for hver bevegelse. Mylady Hateyou kunne drept meg. Der og da. Jeg ville ikke brydd meg. Jeg ville vært den lykkeligste mannen i universet. Det tok tid. Timer kanskje. Blødningene hadde stoppa. Jeg hadde nye mønstre på armene jeg nå kunne skryte av i de mørkeste emokretsene vi nødvendigvis måtte bevege oss i. Og hodet var der. Et lite arr over øyet ville bare understreke seksualiteten min. Men. Mylady Hateyou. Som kvinne. Hadde satt sine permanente spor. Og jeg lå til slutt i armene hennes og samla krefter. Vi sov. Nakne og blodige. Koagulerte og utmatta. Fortsatt tent. Regnet var så jævlig hardt den natta. Hardere enn noen av de tidligere. Vi hørte på noe dystert og industrielt. Pusta den samme pusten. Som hånd i hanske. Eller i dette tilfellet. Hånd i fitte. Mylady Hateyou og den unge Mephistopheles.

En annen dag. En bedre dag. Med sol og sorgløse stunder. Jeg har liksom satt standarden for den kommende sommeren, via Mylady Hateyou. Legendarisk. Skummelt. Og jævlig dødelig. På grensa. Alltid. Så riktig. Alltid. Hele vår eksistens er en feit gitarsolo i en eller annen låt du digger enormt. Så vanvittig givende. Og spennende. Mylady Hateyou. Punkerhora med egen smak. Helt ulik noen andre. Fyller verden totalt. I hvert fall min. Jeg er svak. Jeg digger de typiske tinga. Jeg er ganske enkel. Det er liksom bare dystermelankolien og det industrielle som gjelder. Og Mylady Hateyou elsker Joy Division og Ian Curtis like sterkt som meg. Derfor er hun perfekt. I min verden. Faen, i min verden er hun prinsessa som ingen kan målbinde, bare meg, som når jeg ber henne holde kjeft og skade seg sjæl. Mylady Hateyou er den eneste som forstår viktigheten av å være morbid i en kjedelig hverdag full av kjedelige streitinger. Folk som ikke engang drikker seg dritings på en søndag. Folk som alltid har et alibi. Folk som aldri blir mistenkt. Mylady Hateyou knuser dem alle. Når som helst. Den unge Mephistopheles fant til slutt sin kyniske lillesøster. La spillet b’yne.

Mylady Hateyou, min vakre undergang. Mitt store dessverre. Fortjent.

Mylady Hateyou

Jeg trodde aldri at valget ville bli. Enten ond eller god. Nå, et steg nærmere evigheten, fortapt, In Limbo. Feilen var egentlig min selvhøytidelighet. Jeg trodde. At valget var mitt. Så dum. Så ung. Tenkte aldri etter. Tegnene. Så enkelt. Egentlig. Født enebarn, den utvalgte, bortskjemt og skjødesløs. En altfor sterk og pervers interesse for religion, fra en tid jeg ikke husker, jeg var liksom for ung til å huske sånt nå. Jeg fatta aldri hvorfor det virka så jævlig å leve. Hvorfor jeg alltid lengta etter å krysse over den svarte uendelige elven. Hvorfor det virka så jævlig seksuelt og spennende. Så jeg fornya religionen min for gud og kasta meg ut i en ond dans. Med alt det ondskapsfulle og umettelige som mine ikon. En forvrengt og degenerert virkelighet ingen andre så. Jeg døde så mange ganger at jeg til slutt blei gjenfødt. Som en demon. Med ilden i øynene.
Styx.

Mephistopheles.
Erkeengel.
De falnes rette herskerinne og hersker.
Dominatriks.
Jeg falt på knær, valgte min side, og blei foreviga som utstøtt.
Belønna av hun som stjeler sjela til nyfødte spedbarn og jomfrulige idioter som verken har valgt godt eller ondt.
Jeg blei lova en plass blant de utvalgte. De vakre. De som tok skjebnen alvorlig. Og henga seg til evig fortapelse og pine In Limbo. Bare fordi sex’en var så jævlig god. Og incestuøs. Jeg veit at herren en dag vil fange meg fra grepet til sin falne elskerinne, og kaste meg ut av den forbudte hagen, fordi jeg nøyt fruktene. Jeg henga meg til obskøne akter, og selvdrap som største del av sviket, mot de rettmessige dødssyndene. Erkeengelen advarte meg. Det stod ikke mellom ondt eller godt, det stod mellom riktig eller galt.Hun gjorde det lett. Så altfor lett.Og nå har jeg en fot i grava, og den andre dypt inne i de barbariske og ugudelige hallene. Sammen med alle skyggene.
De andre.

Jeg har alltid vært religiøs. Jeg tror på himmelen. Og helvete. Men. I min verden eksisterer den mørke ondskapen i harmoni med den lyse godheten. Hvilken side du velger avhenger av hvilke egenskaper du blir født med. Og hva du gjør på slagmarkene. I mine tidligere liv stod jeg alltid så støtt på den mørkere siden. Jeg slakta i Nero’s navn og de rettmessige antikrister i seinere tid, men jeg gjorde aldri noe galt. Skjønner du konseptet? Ond og riktig. Yin. Yang. Det vi alle har felles er at vi må forholde oss til den mørke undergrunnen, og den lysere overflaten vi kaller skaperverket. Når du er dømt til en evighet In Limbo så er valga ganske enkle. Du vil bare vekk. Til en uendelig frihet med alt det du holder kjært. Så, når neste krig kommer vil jeg være på den siden vanlige folk fordømmer som ond, lett. Jeg vil slakte i antikrists navn. Og kanskje fortjene min vei ut av den evige fortapelsen og pinen. Til noe bedre. Hvem veit?
Kanskje dette punktet er det beste?
Så. Denne virkeligheten vi lever i er egentlig bare et ledd i en større eksistens. Det er hardt å forklare, men jeg tror Buddhismen er nærmest, rent teoretisk.
Vi må gjøre oss fortjente.

Bare fienden.
Aldri de uskyldige.
De levende døde.

Hvis du myser riktig så vil du se at verden er som et maleri av Hieronymus Bosch.

Det er alltid en krig.
En kamp.

Caligula. Sodom. Gomorrah. Mammon. Vår eksistens har alltid vært råtten. De var flinkere før, da den vinnende siden var mørket. Nå er alt så tilslørt, og falskt. Folk flest tror de er gode og handler riktig deretter, men sannheten er stikk motsatt. Det er simpelt å konkludere sånn, hvordan kan den kollektive godheten akseptere all den hensynsløse slaktingen i Vår Herres navn, alle korstogene de vestlige demokratiene begir seg ut på. Den romerskkatolske paven er vår tids falske profet. Forfører massene. Hater fritenking. Hater fri seksualitet. Hater alt som ikke er skinnhellig. Derfor avskyr jeg idealister og ideologer så jævlig sterkt. De er min fiende. Det er slike mennesker jeg en dag vil dekapitere når den endelige slagmarken finner sted og vår verden opphører å eksistere. Det er denne tjenesten erkeengelen utnevnte meg til, da jeg bestemte min skjebne. I undergrunnen. Det manifesterer seg ved at jeg er som gift, for de som kommer nær meg. Demonene blir bare inspirert til en mer hengiven destruktivitet, men de tankeløse og lettforførte faller ned i en bunnløs jævlighet. Knust. Oppbrukt. Aldri den samme igjen. I min verden. I mitt grep. Neros perverse livvakt. En svartkledd og ondskapsfullt pen jævel ingen makter å unngå. Min verden er så altfor spennende og forlokkende. Så full av nedverdigende sex og sadomasochistisk kjærlighet. Dyster.

Special. Jeg våkna fra en merkelig drøm. Den var så vakker. Sprø. Alt var abstrakt. Jeg måtte føle meg frem. Var nesten blind. Fatta ikke hvorfor. Hørte bare musikk langt unna, Mew, jeg fulgte lydene. Det var sommer. Det kjente jeg. Sola varma den halvnakne kroppen min. Jeg hadde bare på de samme svarte smale buksene, som alltid, og det kjølige lærbeltet med de slitte naglene. Noen bytta musikken. Flere ganger. Skambankt. Placebo. Så Röyksopp. This Must Be It. Noe av soppen måtte henge igjen, for jeg b’ynte å danse ganske så hensynsløst og fritt. Hoppa i en stødig takt. Kasta på det feite svarte håret. Åpna aldri øya. Elska med meg selv. I ekstase. Rundt og rundt. Lot meg forføre videre på toner som feida ut i intet, og så dukka opp langt bak meg, plutselig. Det var ikke sopp, husker det nå. Knips. Hva som helst. Ei fremmed jente dytta to ned i halsen min natta før, med de varme leppene sine. Hun kyssa meg ømt over hele overkroppen. Fulgte bølgene mine. Vi dansa. Hele natta. Uten stopp. Tror vi til og med dansa da vi pulte. Er usikker. Husker bare varmen. Og den søte lukta fra håret hennes, og de kalde piercingene hennes mot den bleike huden min. The Girl And The Robot. Seksuell tripp.

Jeg har alltid elska elektronica. Alltid. Særlig den industrielle og kyniske sounden. Så nært Joy Division, tidlig The Cure og Depeche Mode som mulig. Knips var lenge mitt faste giftstoff. Eller lsd. Stort sett ute av kontroll. For meg var norsk elektronica med Röyksopp i spissen best. Som å fange den nordiske sounden i en dråpe. De har alltid blitt undervurdert her hjemme, sykt, så store som de er i utlandet. Kanskje det største siden A-ha. Vi har aldri greid å sette pris på de talentfulle kunstnerne våre. Det er en betydelig svakhet ved norsk kultur og elitisme. Men. Det er disse kunstnerne som definerer oss der ute, det er dem de assosierer oss med. En gammel norsk jantelov. En fucked up måte å tolke kredd på. Derfor har alltid de nordmennene som rømmer landet størst suksess. Og vi andre blir sittende igjen med elitisme og finkulturell dritt fra ideologer og verre. Idioter. Det var Mono som skulle blitt erklært død, ikke Spasibar. Så, jeg fulgte strømmen, erklærte Norge som et dødt land og blei elska av folk som snakka et annet språk. Shit jeg ikke forstod. Men. De forstod meg. Sykt.
Sex er universelt.

Det er en søt smak du aldri glemmer. Syndens nektar. Jeg husker godt hva du sa til meg. Glemmer deg aldri. Mylady Hateyou.

To be continued...

Evelyn

Hvem var det jeg såra? Den gangen, da alt var mye enklere, forskjellene var så mye større, og man lett kunne velge side. Streiting eller friker. Jeg husker tiden mellom 1993 og 1998. Storhet. Jeg kom akkurat på tampen av grung'en og Kurt Cobain, landa hardt på britpop og all retroshiten, en liten stund ønska jeg så inderlig et likt samhold som da, vår egen gigantiske golden summer mener jeg, og visst faen fikk vi det, fra 97 til 98, alt var annerledes etter det. Kunne ikke gå tilbake. Takket være Joy Division blei jeg leda mot goth-rock'en og de mørkere kreftene. Ian Curtis. Brett Anderson. Jim Morrison. Plukka liksom med meg heltene fra hver epoke.

Jeg ser deg. Du er under lyset. I hjørnet. Med andre mennesker rundt deg. Folk som ler. Titter på deg. Du er vakker. Alle vil ha deg. Både guttene og jentene. Du er så naturlig sensuell. Lurer på om du veit det sjæl? For du ser så ulykkelig ut. Så ensom. Noe grått og grotesk henger over deg, en sky ingen andre ser, en du skulle ønske alle visste om, shit de kunne beskytta deg mot. Men i stedet får du denne uforbeholdende oppmerksomheten. En syk spiral der alle ser opp til deg, begjærer deg. Og jo lenger det pågår, jo lenger unna sklir du, inn i deg seg, så dypt og inderlig, smertefullt.
Svart.

Jeg var opphengt i Depeche Mode. Særlig Playing the Angel. Den var så mørk og dyster. Voldtok deg mentalt. Kjørte deg så hardt og hensynsløst.

What Can I Do? Antony & the Johnsons. Sunget av Rufus Wainwright. Tenker på en bunke bilder jeg bladde gjennom. Med små tekster. Fortellinger. Om hva og hvorfor. Blei forelska. Digga hele denne kammerpop-greia med pompøse og geniale homser. Sangene de skriver har så jævlig mye essens og dybde. Flere ganger kjente jeg noe knyte hardt i hjertet. Det er så mye lidelse i tekstene, fornektelse, avsky, frastøtelse og fremmedgjøring. Jeg satt i en dyp sofa i et galleri i London, nær en park, den var rød og myk, jeg forsvant nesten. I takhjørnene hang små høytalere med Antony og Rufus om hverandre. Et stappfullt sted. Jeg var inkognito. På tur til storbyen aleine. For å finne noen svar. Og dette var det første stedet jeg bynte. Det hadde sine grunner. Jeg har alltid vært trygg på min egen seksuelle legning, men likegyldigheten overfor kjønn fikk meg til å undre. Scora jeg på én side, eller begge?

Så jeg mingla blant kunstnerhomser, med tynne sjampisglass, fjærboar og glade farger. Skilte meg lett ut, helsvart og kanskje ikke fullt så homo likevel. Men jeg hadde det fint. Disse vakre menneskene flørta med meg, og jeg flørta tilbake. Lo høytidelig. Følte meg så trygg. Blei litt drita. Men galleriet stengte aldri, det var et prosjekt, og alle var velkomne. Så jeg dansa på bordet, omgitt av homser og lesber. Vill jubel. Til jeg kollapsa i armene til to sirkusklovner. De ga meg nye glass. Og jeg forsvant inn i den tette mengden. De fleste sa; bare du hadde vært homo, så hadde jeg forelska meg i deg...

Det som slo meg var at denne pompøse og halvmelankolske musikken, og alle de tullete fargene og faktene, virkelig skjulte en dyp og mørk sorg. De fleste her var egentlig dønn emo. Men de kjempa. Holdt seg oppe. Ved hjelp av hverandre. Utstøtte kunstnere. Kunne kjenne meg igjen. Jeg var heller ikke tilpass. Noe sted. Til og med ikke her. For jeg var ikke en av dem. I bunn og grunn. Jeg var en observatør, riktignok invitert, men likevel. Til min store glede la dj'en på en skive med Suede. Heroine. Som i heltinne. Eller dop? Fikk aldri det helt med meg.

Veggene var dekka av kunst. Spraymaling. Enkelte sekvenser likna på veggene på dasser, med masse skriblerier. Gigantiske malerier med obskøne budskap. På en av veggene oppfordra man gjestene til å skrive noe, hva som helst. Så altfor mange telefonnummer. Det var trist. Jeg skreiv; We're the wild ones, we'll never die, we're everlasting, like the river, so black, so cold, on a oneway stream... The wild ones. - Katzenkoenig 14. aug 2008.

Jeg var kav dritings. Som vanlig. Lengta litt etter et annet sted. Uten så mange triste mennesker. Uten alle disse store orda. Trakk meg gradvis mot et av hjørnene. Var ikke deltager lenger, bare en spion, en flue på veggen. Ny sang. The 2 of Us. Kaldt. Betong. Ekko. Glemte minner som plutselig dukka opp igjen. Jeg bynte å gråte. For det var så vakkert. Og jeg var ikke aleine. Rundt meg så jeg de grå konturene av en brukken barndom, eller et mentalt sår som aldri grodde. Stemmen til Brett Anderson var så mektig, majestetisk. Han voldtok sansene våre. Brutalt. Jeg prøvde å beherske meg, drakk tett av en halvflaske billigsjampis. Det var fint. Det passa. Jeg levde. Og noen tok meg i hånda. Klemte. Lot meg klemme. Så ikke hvem det var, for mørkt, for mange mennesker, men noen så meg, noen forstod hva jeg gikk gjennom, noen hadde det helt likt. Og et vakrere øyeblikk lengta jeg etter i lang tid i ettertid. Det bynte å bli klamt. Hånda forsvant. Jeg følte meg skitten. Og kåt.

De tok bilder. Med blits i alle farger. Lomo. Holga. Fisheye. Jeg var ufrivillig modell. Men de insisterte. Sa jeg var en av de peneste gutta her. Alt jeg egentlig lurte på var hvem som holdt meg i hånda de øyeblikkene tidligere. Peila meg mot samme hjørne. Gikk over til scotch. Uten is. Bartenderen ga meg en dobbel. Jeg gikk langs veggen, følte meg fram, traff noen, kjente igjen hånda, tok tak i den, skjøv personen nærmere, og kyssa, lenge, gjennom hele sangen. The Asphalt World. Fortsatt Suede. Skitnere enn noensinne. Og jeg ga faen i alt. Henga meg til begjæret, og alt det jævlige inni meg, faenskapet som gjorde meg til kunstner, grunnen til at jeg blei invitert hit.

So Young. Selv om vi delte lepper, og varmere deler, så fikk jeg aldri med meg hvem denne personen var. Følte halvlangt hår. En tynn kropp. Ikke noe mer egentlig. Unntatt de myke leppene, og hvordan vi lekte med hverandre gjennom hele sangen. Den personen blei til et minne jeg alltid undra meg over. Jeg mener, så ofte som jeg fornedra meg selv på byen, med all slags rusk og rask av rockechicks, så huska jeg faktisk dette. Det betydde noe. Jeg stirra i speilet på den overfylte dassen. Halve rommet pudra nesa og knipsa innpå det de blei tilbydt. Jeg ville ikke være annerledes. Så jeg blei med en ung blåkledd gutt inn på en av båsene. Han dro fram et svart kort og la opp to feite lainere. De var til meg. Faen, følelsen var vill, og vi stod og holdt i hverandre, klemte rundt arma, stirra hysterisk på hverandre. Men det var en kort glede. Jeg var på utkikk etter noe mer langsiktig. Noe jeg kunne lene meg tilbake på og bare nyte. La dritten lede meg gjennom byen. For ikke faen om jeg tenkte å bli her noe mer. Var lei. Dessuten bynte jeg å få angst. Ute av båsen igjen så ropte jeg halvhøyt om noen hadde knips, godt knips, ikke rottegift. Ganske mange rakk hånda i været. Jeg blei lokka av en sped og forsiktig fyr. Han sa jeg ville oppnå nye estetiske høyder med dritten hans. Jeg trodde på det. Kjøpte en og strena ut av dassen, svelga, hang meg over bardisken og fikk en whiskyshot. Vurderte å praie en drosje, be han sette meg av ved den mest alternative nattklubben han visste om.

Carry the Zero. Built to Spill. Kom ikke så langt. En gruppe studenter fanga meg opp. De la merke til meg tidligere, men ville vente og se. På handlingene mine. Shiten jeg gjorde. Hvorfor jeg var der. De likte det de så, de spurte hva jeg het, Katzenkoeing, alle jubla, det passa så jævlig bra. Jeg blei litt lykkelig, for de var på vei ut, skulle på en fest i en leilighet tvers overfor parken. Ei av jentene tok armen under min, og avsted. Vi flira gjennom parken, drakk av små flasker, sendte rundt en joint, hosta, lo mer. En fyr hadde et brett syre, reiv av små biter til hver og en, til og med meg, jeg gadd ikke si at jeg nettopp hadde tatt et knips. Dette ville garantert øke stemninga og gjøre meg mer hemningsløs enn ever.
Det var spesielt ei jente som hang fast i armen min. Strøyk meg over skulderen. Dro en finger gjennom det tykke og rotete håret mitt. Hviska uforståelige, men tydeligvis fortrolige ord i øret mitt. Hun het Evelyn. Men vi holdt oss til E. Eller, det vil si alle de andre, men jeg likte navnet hennes godt, så jeg holdt meg til det. Evelyn. Vi nærma oss omsider.

Evelyn hadde knallrødt hår, farga seff, halvlangt, og styla på en nøktern og sjenert måte. Jeg likte den rocka stilen hennes. Hun spurte hva jeg dreiv med. Jeg bare fortalte alt som det var. Gadd ikke lyve. Sannheten var jo ganske interessant og spennende likevel. Jeg var en tenker på jakt etter meninga med livet. Koste hva det koste vil. Evelyn sa hun var burlesk danser, og alternativ modell, innimellom tegna hun. Cartoons. Jeg likte svara hennes. Livet hennes. Alt. Det var noe spesielt med henne. Hun betydde noe liksom, hun var ikke poser, bare seg sjæl. Vi bånda ganske fort, det sa klikk. Særlig da trippen bynte, og vi to var smelta sammen. Jeg spurte henne hvilken artist hun elska mest. Jeff Buckley. Og alt det kjøret vi hørte på det galleriet seff. Men det var en annen story. Hun var der fordi mange av koreografene og skaperne av burleskstykkene var der. Homser hele gjengen. Så de krevde heldigvis ikke sex i gjengjeld. Unntatt for gutta da. Jeg tenkte tilbake på kysset. Fortalte det til Evelyn, som vugga fram og tilbake i latter, det var sikkert en av de kunstnerne. Jeg fortalte henne hvor pen jeg syns hun var. Så sexy. Så naiv. Og sårbar. Tiltross alle tatoveringene. Og piercingene. Jeg kunne se inn i sjela hennes. De mørke tinga. Dritten ingen skulle se. Og jeg elska henne på grunn av det. Det var vakkert.

Natta blei lysere. Vi var overalt i den store leiligheten. Alle var på nett. Dansa. Hørte på musikken. Jeg tok henne med inn på et av de store romma med gigantiske barokkmøbler. Det var bøker i hyller på alle veggene. Tydelig et lite bibliotek. Med skinnsofaen i midten. Lesesal. Fra de andre rommene kunne vi høre rare lyder, folk som var på tur, men mest av alt musikk. Kanskje viktigst av alt. For vi blei litt rare begge to. Depeche Mode. Playing the Angel. Precious. Og I Want It All. På repeat. Rart.

Jeg ville ha alt. Hun ga meg det. Henga seg totalt. Lot meg snuse inn hver eneste del av den hvite og myke huden hennes. Jeg gnei ansiktet mitt i håret hennes, pusta gjennom det, lekte med det. Hun lo. Det kilte. Jeg kyssa tatoveringene på skuldra, og brystet, ryggen. Nappa i piercingene med tenna. Tok et hardt tak i nakken hennes, førte henne mot ansiktet mitt, holdt det der, stirra henne intenst inn i øya, helt til hun bynte å skjelve, av lyst, av begjæret, og den felles smerten vi delte. Bare ved å være nær hverandre som primitive skapninger. All sorg, melankoli og dysterhet. Evelyn klora meg skarpt over ryggen, kjente sårene. Og da vi kyssa plasserte hun sakte hendene mine rundt halsen hennes. Jeg klemte mykt og rolig. Hun hiksta hver gang. Klemte hardere og hardere, til hun nesten besvimte, vi stirra på hverandre, smila. Hele den natta var en levende organisme. Vi trippa hardt. Gjorde alt det utenkelige. Uten engang å vurdere det. Vi bare var. Som primitive og ville skapninger. I mørket. I skyggene. Og da vi begge nådde klimaksene så gråt vi hver gang. Å personifisere mental smerte er en farlig lek. Og vi var de verste. Vi ga faen. Vi lekte med hverandres svake punkter hele natta, og morgenen. Til vi sovna på sofaen, med et gigantisk teppe av ull over oss. Det var sånn jeg møtte Evelyn. Den natta. Og på mårran la jeg igjen en liten lapp med e-postadresse og telefonnummer. Just in-case.

Londonlufta var rå og fuktig. Morgenen var min. Det var alltid sånn. Morgenen var en scene jeg utspilte, på kafeene, i gatene, langs elven, ved monumentene. Jeg leste halve bøker, og skreiv dårlige dikt. Jeg var ikke poet, ikke i den forstand, jeg var skribent, jeg måtte bruke en drøss av ord for å beskrive en følelse eller situasjon. Poetene brukte få. Men jeg blei ikke trist av den grunn. Jeg elska å skrive. Og den morgenen, på en benk, midt i London, spiste jeg lunsj og skreiv et stykke om nettene hittil, og alt det gale jeg hadde opplevd. Evelyn var uten tvil en milepæl, en bauta, og jeg ville mest sannsynlig aldri se henne igjen. Men vi trengte ikke bli triste av den grunnen, for vi opplevde nok sammen i løpet av en natt, som andre gjør i løpet av et helt liv. Det i seg selv var poesi. Masochistisk poesi. Evelyn.

Playlist:
What Can I Do? - Antony & the Johnsons
Hope There's Someone – Antony & the Johnsons
Heroine - Suede
The 2 of Us - Suede
The Asphalt World - Suede
Carry the Zero – Built to Spill
I Want It All – Depeche Mode
Precious – Depeche Mode
Damaged People – Depeche Mode
Mojo Pin – Jeff Buckley
So Real – Jeff Buckley
Heart and Soul – Joy Division
The Eternal – Joy Division
Twenty Four Hours – Joy Division
She's Lost Control – Joy Division

Placebo

Kjeder meg. Har ikke noe å gjøre akkurat nå, en sånn slitsom mellomfase. Mellom Noe og noe utrolig deilig. Jeg valgte det siste. Jeg er her for å skape en ny bevegelse, vår generasjons ungdomsrevolusjon, den store shiten som forandrer kunst, litteratur og musikk. Mote. Dritten de ville putte i læreboka om hundre år. Det er bare å innse. Vi er en voksende gruppe rockere. Til slutt må noen gi oss et navn. Jeg håper på noe libertinersk. Noe rått. Og treffende. Noe seksuelt. Og farlig. Alle leker en lek. Verden er egentlig surrealistisk. Absurd. Pervers.

Vi to spilte et farlig spill. Hele veien. Til en uviss framtid. Oss to. Sammen. For alltid. Og alt som skjedde underveis hadde sin egen spesielle lille viktighet. De skapte oss som karakterer. For omverdenen, langt inni sjela, vi fungerte akkurat som vi måtte. I en kjedelig kunsnterisk hverdag der man brukte mesteparten av tiden sin til å perfeksjonere de eksepsjonelle talentene, og for å fucke deg opp mentalt, for å minne deg på at du faktisk er den største melankolikeren ever. En alkoholisert figur man bare hører om i bøker, ser i film, leser i tegneseriene. Så. Vi har en halvdel av befolkniga som lever enkle og praktiske live, etter læreboka og all den skitten, folk som er kommersielle, enkle, grådige. Grå mus. Hele gjengen. Totalt uinteressante. What so ever. Og de veit det skjæl. Så vi lar det være med det. Så kommer den andre halvdelen som er totalt motsatt. Folk som er på leiting etter meninga i livet. Det er mange av oss. Noen aleine, ensomme, noen med i en vennegjeng, kanskje en gruppe like individer som henger, uansett åssen triviell tilstand. Bare er. Uten noen grunn. Bare er der. Men er likevel viktigst. Tror det kalles kjærlighet. Forlskelse. Den sterke følelsen som nesten fungerer som dop. Når du føler det så sterkt at hjertet verker. En smertefull forelskelse. Med altfor mange ubesvarte gåter. En garantert vei til undergang. Og du bare ønsker det sterkere og sterkere. Fordi du er crazy.

Veit ikke hva jeg skal kalle deg. Tror ikke du sa navnet ditt engang. I løpet av hele den dagen, og natta, men så visste ikke du hvem jeg var heller. Samme det. Vi var oss selv, hele veien, ingen svakere enn den neste. Vi elska Placebo. Sangene. Brian Molko. Og den desperate melankolien, Placebo var greia liksom. Vi hørte på det hele tiden. Uansett hva vi gjorde. Og på kveldene samla vi oss sammen hjemme hos deg, alltid de fleste, i helga sov alle over. Et alkoholisert bofelleskap. Det innebar at vi klokka ti på mårran dura ned til nærbutikken for å kjøpe tuborg. Kanskje nudler. Eller suppe. Vi drakk. Hørte på musikk. Gjorde oss i stand til neste runde på byen. Helt sykt. Jævlig gøy. Hele den perioden handla alt om å ha det gøy. Jeg bodde der, litt. Utvikla et alkoholproblem, og blei et mantalt vrak. Ikke på grunn av dem, men oppdagelsene mine underveis, mitt studie av menneskeheten, hva vi er, hvorfor vi er, når slutter vi å være, det var så mange umulige spørsmål. Så jeg bedøvde meg selv med alkohol, hasj og diverse piller. Skreiv. Skreiv jævlig masse. Men det kosta. Hver bokstav var en liten del av sjela mi. I alt jeg skriver er det spor etter hjertet mitt, begjæret. Så jeg døde sakte litt hver eneste dag. Det gjenspeilte seg i arbeidet mitt, all suksessen. Legenden jeg var i ferd med å bli. Indielitteratur. En intelligent liten gruppe mennesker som gjorde alt annerledes enn staten, normene. Tok sjansen. Åpna hjertet.

Det gjorde meg trist. Det var ikke særlig elegant. Vel, på dagtid dro jeg til den lokale internettkafeen, satt der i timesvis. Hørte på Placebo. Var særdeles emo kan man si. Mørkkledd og inneslutta. Titta såvidt på de omkring meg. Hadde bare denne høye musikken. Men samme hvor ugjennomtrengelig jeg var så slapp alltid ei jente gjennom sfæren. Det var jævlig. Førte meg ut på usikkert vann. Og som regel gikk det til helvete.
Placebo.

Until It Sleeps

Folk ser meg passere. De legger merke til meg. Ser at jeg ikke passer inn. At jeg bare er på visitt liksom. For å avlevere et budskap. Og så gå inn i en kokong. Død. Bli født på nytt. Enda bedre. Enda vakrere. Alt dette var gammelt for meg, hadde nesten glemt det, levde et slags liv. På en måte. Jeg løy. Kort og greit. Stod opp sju. Spiste frokost. Dro på jobb. Var sosial. Dro hjem. Blei meg selv igjen. Helt annerledes enn hva alle forventa, så utrolig mye mørkere, dystrere. Men kanskje vakrere også, som en slags bivirkning. Jeg var vel sær. Og det var såpass tydelig at det ikke lot seg skjule. Så de bynte å dyrke det. Som om det var en gave. Noe unikt. Noe spesielt. Samtidig som livet mitt smuldra opp, i små destruktive biter. Jeg hata meg selv.

Jeg vandrer. Og stedene jeg ender opp er så utrolig kalde og skumle. Det er endel av ritualet. Det som overraska meg var alle de tente lyktene på østre gravlund, selv på de eldgamle gravene, noen kom hit hver kveld og tente lys. Jeg var fascinert. Satt på en hvit benk midt på natta med kamera på nattmodus, og diktafon. Dokumenterte mine dypere kommentarer. Det pågikk i dagesvis. En halv sommer. Det var varmt i lufta. Og hver ettermiddag dro jeg til puben, møtte de andre, prata eksistensielt piss, gjorde aldri noe. Så jeg sørga alltid for å ha nok whisky på innerlomma, gjerne en joint, og aller helst noen piller. Sovna der stadig. Våkna av fuglekvitter og morgenråte. Verden var grotesk på denne tiden. Fortsatt mørkt. Alt det stygge blei synlig igjen. Det var et enormt tomrom inni meg, et uendelig mørke jeg lengta etter å fylle, med hva som helst egentlig, jeg var såpass desperat på det tidspunktet at jeg prøvde å ty til kjævlighet og elskov. Det blei mange jenter den sommeren.

Glimt. Fra fortiden. Gjør meg forsiktig. Kanskje litt rar. Det er så mye jeg aldri klarte å sette fingeren på, shit jeg aldri greide å forklare, sånt som alltid forblir usagt eller ugjorte. Din barndoms mørke minner. Ingen er perfekte. Spesielt ikke foreldra mine. Men de gjorde sitt beste. Jeg tilgir dem. De bidro faktisk til kreativiteten min. For jeg ville garantert vært et annerledes menneske i dag, hvis de lot meg leve et beskytta suburb-liv. Jeg er takknemlig. Tross all smerten og alle ydmykelsene. Jeg er vektløs. Jeg er nær. Der. Hvor alt starter, og slutter. Stedet vi alle frykter, eller prøver å rømme fra. Med en sånn balanse i livet så ser man bortenfor det trivielle. Man blir svevende. Og eksentrisk. Kanskje litt rotete og upålitelig. Men dønn genial, og elskverdig. Begjærlig. Dyster.

Jeg brukte jenter. For å finne meninga med livet. For å bryte gjennom til den andre siden. For å døyve smerten. Noen ganger blei det komplisert. Andre ganger ganske enkelt. Hei og hadet. Jenter og alkohol. Rus. Så kom musikken. Særlig den. Ja. Som så mange andre melankolikere der ute så har jeg alltid et soundtrack, eller faste bøker og filmer jeg ser. Musikken får meg til å synge med skrevne ord. Until It Sleeps. Metallica. De som har hørt sangen veit sikkert åssen tilstanden min var. Lengta bare etter noen som kunne bergta meg. Jeg hørte døra lukke seg da hun uten ord vinka farvel til ryggen min. Jeg skreiv på maskinen. Stoppa i to sekunder. Fortsatte. Hadde en avtale seinere i kveld.

Det var tidlig kveld. Jeg hang over rekkverket. Verden var fargerik. Jeg sørga for det. Substanser. Vi tømte kraner. Jeg skåla stående på bordet. Vi nærma oss bristepunktet. Jeg drakk tettere. For å oppnå den jævligste tilstanden ever. Den fyllekula jeg bynte på nå varte i fem dager, på den sjette kollapsa jeg hos ei frika jente på Frogner. Hun lata som jeg bodde der. Dønn hippi. Røkelse. Levende lys. Hasj. Jeg samla kreftene. Husker henne godt. Syns synd på henne. Hun var ei fallen engel ingen greide å fange, så hun fortsatte i sin sære lille hippimodus. Landa ikke. Dårlig knips. Jeg skreiv ned e-postadressen min. Men hørte aldri noe igjen.

Trakk den rå lufta inn. Fyfaen. Hver gang jeg kom til meg selv igjen, etter en sånn fyllekule, hadde jeg med meg noen nye oppdagelser. Shit jeg kunne bruke. Eller bare nyte som absurde minner. Det tæra på alt jeg hadde inni meg. Drepte sjela mi sakte. Men jeg kunne ikke stoppe, ikke nå, når jeg var så nær sannheten. Jeg var en siluett mot den store ilrøde kveldssola. Grubla.

Sleeping With Ghosts

Jeg er en ganske ensom fyr. Virkeligheten min er så rar. Den passer ikke sammen med andre. Det er så tydelig. Det er alltid noe som skjer, går galt. Så jeg prøver å holde avstand. Er kald. Men. Likevel så velger noen å holde seg nær. Som aksepterer denne brutale isolasjonen min. Som er der når jeg kommer tilbake. Det er en del av ferden min, å være så tungt grublende, over de mørkeste tinga i menneskeheten. Jeg prøver virkelig å for forstå. Føle. Kjenne. Og de sterke følelsene jeg føler er så inderlige og melankolske at jeg enkelte ganger nesten eksploderer. Det er så trist. Så dystert. Så vakkert. En masochistisk estetikk der vold er like godt som forelskelse. Der vold faktisk er forelskelse. Min verden er så liten. Jeg savner så utrolig mye. Jeg savner deg.

De orda jeg tenker inni meg er mørke og dystre. De forteller om den lille perioden mellom da jeg var like ved å ta livet mitt, og da du plutselig dukka opp. Som en avvergning. Mitt begjær og volden jeg påførte deg redda meg, holdt meg levende, opphissa. Da du dro etterlot du et jævla rot ingen kunne forutsett. Ingen forstod. En kjærlighetssorg så sterk at du var villig til å hoppe ut vinduet eller snitte håndledda. Så intenst. Så romantisk. Ingen visste hvordan det var. Ingen hadde hatt den gleden å oppleve en ekte undergang, der forelskelse, sex, følelser og masochisme, var alt. Med deg. Så tugt var det. Og de fortellingene jeg skreiv, de var så eksepsjonelle og merkeverdige at folk bynte å legge merke til meg. De bynte å lese orda jeg skreiv på nett, flyersene jeg strødde rundt i byen. Jeg blei liksom oppdaga. På grunn av deg. At du knuste meg.

De spanderte drinkene på meg. Vi var ute. På noen rocka steder stappa med posere og frikere. Viste seg fram. Titta på folk. Den samme gamle historien. Jeg var så alkoholisert og oppgitt at jeg omfavna denne livsstilen. Sola meg i de andres øyne. Blei en slags legende på byen. Og blant de lesende. Undergrunnlitteratur. Indie. Hele pakka. Og jeg leda an. Rusa og full som faen. Tettsittende og svartkledd, med bølgete hår ned til skuldra. Jeg var lederen for en ny revolusjon. Postliberalismen. Tok vare på alt det verste, og tilførte noe som var enda verre, grusommere og styggere. En kvalmende estetikk som kun handla om sex, dop og vold, musikk. Og sånn spant tankene mine ettersom glassa blei plassert på bordet. Få veit hvor ensomt og tragisk det er å være ene og aleine om en hemmelighet. Som ikke berører noen andre. Shit som kan bli en del av et annet menneske hvis man forteller henne om det. Men den risken, å kle seg naken, dra av sminken. Er for stor. For farlig. Et steg unna overdosen.

Det er søndag. Vi er alle slitne etter helga. Men vi nekter å kjede oss. Så vi går ut for å drikke mer. Bli dritings. Nok en gang. Det stinker. Rett fra Nachspiel. Alle her er så ureine, så uverdige. Og vi gjør det hver gang. Jeg sitter litt lenger unna med en liten notatbok. Tar sånne pauser innimellom. Trekker meg litt vekk. Iakttar søndagsdrankerne. Det er på sånne steder jeg som oftest finner de intellektuelle gullkorna. Historiene som vil forandre ting. Shit som betyr noe. Så blir jeg fullere, og fullere, kanskje rusa også, og alt blir et evig kaos. Desperat. Redd. Aleine.

Jeg går gatelangs hver jævla kveld. Hører på musikk. Ser på menneskene. De tomme gatene rundt Majortua og retning Vika er mine favorittsteder. Små parker uten liv. Mulighet til å sitte på fortauskanten og skrive vers. Ta de mentale bildene. Smaker på livet.

Meds

Så. Er jeg en du bare brukte? En du vendte deg til da alt blei som verst. En skulder å gråte på. Du visste at jeg ikke var noen engel. Men jeg forstod. For de samme demonene reiv meg i stykker. Hver jævla dag.

Jeg lå bedøvd over bardisken på en av de billige og stinkende sjappene på Grønland. Notatboka tilsølt med øl. Bokstavene bredde seg utover ala batikk. Bartenderen brydde seg ikke. Jeg var en godt betalende kunde. Jeg tvang to fingrer opp i lufta. Et nikk tilbake. Fikk en pils og et glass Upper Ten. Jeg var en skaddeskutt slyngel uten noen håp for fremtiden, snusket hadde endelig innhenta meg, gjort meg til en emosjonell krøpling, en som fikk alkohol intravenøst. En siste reis.

Jeg åpna øya. Så de svarte og rosa klæra dine. Det rødfarga håret. Bynte å le. Var dette en spøk? Et siste farvel skåla med billig whisky og lunkent øl. Jeg tok det ikke seriøst. Visste du ikke forstod. Men så misforstod jeg hele greia også. Du var ikke her for min skyld. Du var her for din egen. Du hadde ditt eget liv å drikke ihjel, men du orka ikke tanken på å måtte gjøre det aleine. Så jeg tok deg i hånda, sa; vi hopper ut i det sammen, vi drukner sammen, vi blir evige sammen.

Det var sommer. Varmt. Klamt. Minimalt. Digga å stirre på deg. Uten å si noe. En halv barkrakk unna. Du lata som ingenting. Men jeg så øya dine skule i kroken. Tenkte på alle de psykedeliske øyeblikka jeg hadde opplevd. Som om jeg var et blomsterbarn, født da, som levde da, som opplevde hele den jævla narkoutopiske herligheten. The Doors. Hendrix. Jefferson Airplane. Beatles. Men jeg var født inn i feil tid. Det gjorde meg deprimert. Faen, så mye jeg kunne skapt i den tidens ånd, jeg kunne blitt noe, en gud. Det fine var at de fleste jeg snakka med følte det samme. En syntetisk nostalgi. Sex, dop og rock.

I dag vandrer jeg målløst omkring. Tar bilder. Skriver. Tenker. Hva faen vil skje videre?

13

Vi var sære. Artister. Kunststudenter. Forfattere. Musikere. En dekadent elite som samla seg hver jævla kveld på samme gamle sjappe. Vel, den var egentlig ikke gammel, men minimalistisk og ultramoderne ala Tokyo. Vi likte å henge i disse kjølige rommene. Med fransk chillout-musikk og neonlys i alle retninger. Skapt av kunstnere og industrielle arkitekter.

Stedet i seg selv var en revolusjon, noe nytt og sjokkerende. Med et anonymt lite dansegulv. Stedet dyrka mennesker som oss. Forførte oss med middels priser og øl i høye glass og vin i vanlige melkeglass. Alle som jobba der var spesielle, frikere, vi fikk god kontakt med dem, særlig oss gutta. Stedet het Childhood.

Jeg røyka alltid den billigste røyken. Hadde et blankt sigarettetui. Tråla bruktbutikkene. Handla av laveste hylle. Lot ingen få vite det. At jeg var en fattig kunstner mener jeg. De få spenna jeg tjente gikk til materiell, notatbøker og mat og alkohol. Bøker lånte jeg gratis på Deichmanske. Shit som musikk og film var selvfølgelig i overflod og gratis. Mangla aldri kultur og estetikk i hverdagen min. Til og med museene var gratis. Før pleide jeg å drikke kaffe på Blitz. Men så dukka altså dette stedet opp. De var solidariske og oppmerksomme overfor sånne som meg, så de tok normalpris for espressokaffe, men kun en femmer for vanlig svart. Så Childhood blei mitt kontor.

Jeg hadde gratis nett her, og satt alltid med laptop og notatbøkene og en bunke bøker i en fast sofa, like ved vinduet, et ettmannsbord. Kontorplassen kosta meg ca. tjuefem kroner dagen. Uten å regne med alkoholen.Jeg starta alltid dagen med to kjappe kopper kaffe. Tråla avisene. Stirra på trafikken der ute. Menneskene som passerte. Shiten de gjorde. Hva som helst. Elska å se på pene jenter, stilen, måten de tedde seg på. Jeg skreiv så å si alltid om jenter, skjønnheten, alle detaljene. Det fine med denne baren var at det stort sett bare var alternative mennesker som kom hit, for å vise seg frem, for å se på andre, bare for å henge, rett og slett.

Musikken var alltid dødsbra. Ei av servitørene var dj og rockemusiker, i et jenteband som ofte pleide å spille her i helgene. Punk. Beinhardt. Vi blei faktisk ganske gode venner, hun kom alltid innom bordet mitt med ekstra kaffe, satt seg ned, prata. Vi hadde en slags uskreven forelskelse mellom oss, en greie vi aldri kom til å gjøre noe med, vi var for ville, men hvis vi hadde, så ville det funka jævlig bra. En vemodig tanke. Særlig med tanke på at vi begge prøvde å finne den rette, knulla rundt, drepte oss selv mentalt hver gang det gikk galt. Det hang noe melankolsk over oss begge. Så alt vi skapte og rørte ved blei til dyster og masochistisk romanikk. Arbeidet vårt.

Hun var alltid det første mennesket jeg sa hei til på mårran, og hun var alltid den som måtte få meg hjem hver natt, fordi jeg var så dritings og ute av stand til å ta vare på meg selv. Jeg var i en periode av livet mitt der jeg prøvde å ta livet mitt ved å drikke meg ihjel, det gikk sakte, men det var også poenget, jeg drakk, og drakk, med tanker som dro meg ned i det mørkeste av det mørke. Det var en tragikomisk og dyp handling som mine tilskuere fascinert fulgte med på, de beundra meg nesten, for jeg skapte så mye vakkert, orda jeg skreiv fikk dem til å gråte, jeg var i ferd med å bli et geni, en stjerne, det var bare den siste avskjed som mangla. Så ville jeg bli udødeliggjort. I evigheten. En tapt elsker.

Det var få som virkelig forstod hva som skjedde, og hvor det bar hen. De fleste anerkjente meg bare, gjorde meg til en seksuell antihelt. En moderne libertiner. Men hun visste hvor jeg var på vei, hun hadde forutsett fra første gang hun så meg. Da jeg slentra inn i puben. Med den evige og slitte veska mi. Stappa full av shit. Jeg helte alt utover bordet. Tre notatbøker, den ene var journal. En collegeblokk. Blyanter. Spisser. Hviskelær. Penner. Tusjer. Et par bibliotekbøker. Sigarettetuiet. Fyrstikker. Et motemagasin. Mp3-spiller. Og laptopen. Hun kom bort til bordet mitt og var mer interessert i å se på tinga mine enn å ta imot bestillinga. Det var da det skjedde. At vi bånda. Blei sjelevenner. Blodsbrødre.

Jeg ville ha kaffe. Hun skreiv bestillinga ned i en fargerik liten notatbok, da hun alltid lagde en profil på hver kunde, og hva de bestilte, om de kom igjen, hun var genuint interessert i å bli kjent med menneskene. Totalt motsatt av meg. Jeg var misantrop og libertiner fra bynelsen. Jeg stolte ikke på folk. Holdt meg unna. Låste dem ute. De få som var i kretsen min så opp til meg, jeg var en slags helt, en svartkledd og tynn kattekonge, sexy, sensuell og avslappa, totalt henslengt. En jentemagnet. En homsemagnet. Alle ville ha meg. Og jeg gjorde ikke forskjell. Lot dem alle se på, poserte, plukka ut den jenta jeg likte best, pulte henne, glemte henne.

Det var jeg som kom inn den mårran, og hun var den som ga meg kaffen, og etter det blei vi forelska i hverandre, men vi kunne ikke være sammen. På grunn av livsstilene. Og kunsten. Jeg brukte muser. Men ville ha henne for alltid, men det gikk ikke nå, jeg var for ondsinna, opprørsk og skjødesløs. Jeg levde på fornedrende handlinger. Horene var mine engler. Og i mine øyne, i mitt hode, så var hun for vakker og perfekt, ei jeg var forelska i, ei jeg ikke kunne bruke. Så jeg holdt min avstand. Det virka som hun hadde noe liknende overfor meg. Hun holdt også avstanden. Men blikka våre klarte ikke å skjule den gjensidige fascinasjonen. Det var litt sårt. Trist. Helt i stil med melankolien min.'
'
Drakk kaffe. Skreiv i journalen. De andre ville komme om noen timer, så jeg hadde fortsatt tid til å skrive, eller gruble. Kunne sitte i timesvis, bare tenke. Titta på henne. Hun hadde farget håret. Det var gullrotfarga, skjært opp med barberblad, i lag, kort lugg til midt i pannen, og hår ned langs øynene, rundt det smale ansiktet hennes. Hun brukte ofte et tørkle som bøyle, eller bare et sånt hippibånd rundt hodet og pannen. Uansett hva hun gjorde så var det jævlig kult. Rocka. Jeg mener, hele jenta var jo dønn rocka. Tydelige referanser til Ramones, The Clash og Joy Division. Et snev av gothrock. Takket være The Cure. Jeg visste hva smaken hennes var, hørte det, i høytalerne. Og hun visste at jeg elska Joy Division, så hun spilte det til min ære. This one is dedicated to... blabla.

Hun gikk ofte forbi, jeg mistenkte at hun gikk omveier for å kunne være nær meg mest mulig, for jeg fikk så gode bilder av henne. De trange svarte buksene. En liten topp eller trang t-skjore. Med logo. Converse. Detaljene var alt jeg levde for. Formene hennes. De smale hoftene. Den tynne og hvite kroppen. De mellomstore puppa. Sniffa alt inn mentalt. Fargene i ansiktet forandra seg hver dag. Det eneste konstante var piercingene. Og tatoveringene på armene. Og halsen. På brystet. Love på knokene. Hate på den andre. Mine var bare fulle av arr. Etter slåssing. Gjennom hele livet. Alltid på kanten. Av loven. Fiender. Kamper å kjempe. Jeg hadde en god oppdragelse, men levde i et miljø som ufordra meg til å være hardest mulig. Heldigvis hadde livet mitt tatt en mer intellektuell retning. Jeg sloss like mye, bare med ord, og livsstilen. De syns jeg var macho. Og følsom. Hva faen. Jeg var bare melankolsk.

En morgen ga hun meg et halskjede med et lite kors av brunt treverk. Sa det var en del av hjertet hennes. Og at hvis jeg bar den hver dag så ville vi alltid ha denne tiden, på baren. Uten helt å vite det så tok vi steget ut i noe ukjent og nytt den mårran. Vi nærma oss hverandre. Vi lot det endelig utvikle seg. For hvor lenge kan man fornekte seg det man antar er det beste i livet?

Det var natt. Og jeg drakk whisky. Av flaska. Snakka om James Joyce med en litteraturprofessor. Begge var kav dritings. Vi lo. Siterte vers. Lo enda høyere da vi gjorde narr av kompleksene hans, James Joyce mener jeg. Omsider sovna professoren. Blei sendt hjem med drosje. Jeg hang i baren. De fleste hadde dratt hjem. Lagt seg. Alt arbeidsutstyret mitt lå forsatt på bordet ved vinduet. Hun kom bort til meg. Smilte. Sa hun skulle samle sammen shiten min og ringe etter en bil, så kunne vi dra hjem til meg. Hun sa virkelig det. At VI skulle dra. Hjem. Midt på natta. Jeg dritings, og hun tydelig påvirka av noe, enten det var knips eller piller. De ansatte her festa visst like hardt som gjestene. Derfor blei sjappa også kjent som Sirkus Childhood. Et dekadent sted der intelligensiaen og kunstnerne vanka. Så patetisk. Så utrolig jævlig kjedelig. En hel flokk mennesker som ikke makta å være seg selv, som bare analyserte, argumenterte, og hylla det med drinker og narkotiske stoffer.

Jeg hata dem. Finkulturen. Eliten. Hipsterne. Poserne. Men jeg måtte se henne. Hver dag. Hver jævla dag. Kun hendene hennes kunne servere meg kaffe. Det var et rituale. Først fikk jeg skål og kopp plassert, en etter en, med t-skje og sukker on the side, så helte hun den rykende svarte kaffen oppi. Smila. Neia. Så videre. Og jeg var så fascinert og målbunden at jeg var som fjetra. Det er sant. Det var helt utrolig.

Hun kom tilbake med den slitte militærveska. Tok meg under armen. Ba meg spare resten av innholdet på flaska. VAT69. Bilen venta ute. Og hun blei faktisk med...

...To be continued...

A Short Term Effekt

Jeg kjenner deg. Vi har møtt hverandre før. Husker du? Det var oss to i den leiligheten på Torshov. Party. Etterspill. Du og jeg. Minst tre år siden. Men så står du der plutselig igjen. Like vakker. Like dyp. Like sensuell. Kjente deg igjen før jeg kom inn i rommet. Jeg visste hva som ville skje, så jeg hadde bynt tildligere med en hel flaske VAT, knips og dop. I form. Sjarmerende. Veltalende. Ekstentrisk i faktene. En poet. Orda som kom ut var så spesielle at tilhørerne alltid bar dem i minnet sitt, for alltid. Jeg tente en sigg og trampa inn.

Rett mot deg. Ved samme sted. Bardisken. På høyre side. Ved maleriet. Vårt maleri. Dette var den faste drikkebula vår. Vi bodde nærmest her. Skreiv dikta og historiene her, malte, spilte gitar, sang, prata i timesvis. En Privatdrevet pub, styrt av oss. Kom og gikk som vi ville. Følte oss aldri hjemme noe annet sted. Puben var vårt hjem. Dessuten var vi alkoholiserte, og kåte. Særlig du.

Vi fortsatte som om ingenting hadde skjedd. Vi så helt like ut også. Du i tynn sommerkjole og sandaler. Jeg i svart fra topp til tå, stramt. Like sexy begge to, så du aner sikkert hva som skjedde? Og vi gjorde. Igjen. Igjen. Og igjen. Resten av natta. Madrugada var musikken vår liksom.

Jeg fager deg. I lufta. Høyt over takene. Tar deg ned. Til et sted bare vi to veit om. Du skrur på noe Buckley, Mojo Pin. Det blei en sånn natt. Lang, grublende, intim, stein og spesiell opplevelse. Latter. Mennesker uten kontroll. Hippishit. Fellesskap. Rundt rusen. Og det deilige vi følte hele veien.

De nettene lekte vi gjemsel i parkene. Alle andre sov. Og i bydelene på vestkanten er det aldri folk ute. Unntatt oss. Vi bodde også her. Vi likte bare å henge ute. Seint. På natta. Jeg kom til å savne måten du snakka på, orda, de vi utveksla, og så voksen jeg blei for hver gang. Likt med deg. Vi vokste på hverandres intellekt og seksualitet. Det var en farlig lek vi lekte. For vi blei alltid såra. Det var bare sånn vår stadig skiftende virkelighet funka, vi blei tilfeldig møtte på veien et sted, et minne som erter deg noen få sekunder i løpet av livet. Uvirkelig. Vi var de perfekte sjelevennene, men kunne aldri bli noe mer enn noe fra fortiden. Og sånn gikk det. Og gikk det.
Til noen sa stopp.
Vi fortsatta hver vår retning.
Og en dag vi vi sees igjen.

På de samme premissene.

Det er litt bløtt. Og nostalgisk. Halleluja. Jeff Buckley. Jeg hører alltid på den når jeg trenger svar. Følelsene til Jeff Buckley er så emosjonelt vakre, så dystert, så melankolsk. En vakker pause.

Det var litt ubehagelig. Denne situasjonen. Du, her aleine vandring i byen, uten noe stor å gå etter. Venta på en telefon. Fra henne. En rolig kveld. Få mennesker. Ikke en bevegelse. Og sola var snart på vei opp. Nærma meg Uranienbortparken og den skulme kirka. Så en skikkelse der oppe. På den åpne plassen. Han blei litt redd, og nysgjerrig. Gikk sakte mot skyggen. Så tydeligere at det var ei jente. Hun stod der med armene strekt ut, som om de var vinger, i den ene hånda rødvin, sigarett i den andre. Det så fredelig ut. Harmonisk. Og han blei forelska i henne. For hun var vakker. Og så sensuell. Stod slik en stund. Før hun ba han komme nærmere. Med en lav og sjenert stemme. Skritta deres nærma seg. Han kunne snart gripe henne med hendene. Kjente lukta hennes. Han tok tak rundt henne og kyssa henne så lenge at en halv evighet passerte. Det var forelskelse. På en ubehagelig måte. Altfor harmonisk. Altfor rolig. Altfor platt. Med kutt i armen, tatoveringer, piercinger, så han etter ei jente som kunne gjøre like sprø ting som han. Ei som var annerledes.
Ei som deg.

Jeg skar deg i armen. Hørte deg skrike. Snerra til meg. Bevegde deg rundt i senga som om vi var jeger og bytte. Du unngikk meg lekent. Lot meg til slutt fange deg, for så så å slå hardt med en pisk av lær. Om og om igjen. Og du stønna høyere og høyere. Du beit meg i leppa til noe blod kom på tunga di, sa du var min for alltid, at vi to kom til å elske hver jævla dag, voldeligere, masochisme. Hver natt var et eventyr hjemme hos oss. Vi slutta aldri. Elska det. Tilba det. Lot oss hengi. Elsket smerten.

Alle begjærte deg.
Men du valgte meg.
Depeche Mode blei vår greie.
Kaldt. Kjølig og brutalt. Masochistisk.
Et dobbeltliv bare vi to visste om.
Ssentrert rundt rock den rocka livsstilen. Hardt.
Og vi tøyde grensene til bristepunktet hver jævla natt.

Centrefolds

Oslo er død nå. Mørkt. Seint. Alle sover. Eller gjør suspekte ting. Skyfritt. Stjerneklart. Dønn stille. Så vidt lufta. Bare de harde trinna våre. På brosteinen. Asfalten. I takt med sinnets fysiske tilstand. To falne. På vei et sted. Uten skygger og fortid. Bare to mennesker. Nakne. Og høyere enn solen.

Du står foran meg. Uten noe på. Akkurat som jeg liker det. Selvsagt. Men jeg mener, det er noe spesielt med deg, når du er naken, min, og sårbar. Linjene erter meg langt inn i sjela, formene banker dypt der inne, jeg kjenner alle detaljene, du er det perfekte, ei unik skapning, så vakker, så sexy, så seksuell.

Huden din er hvit. Tatovert rundt armene, over skuldra, opp i nakken, ned mot brystene, og tilbake igjen. De mørke gatene lyste opp. Vi småløp. Skulle hjem. Til deg. Etter flere dusin drinker på nachspielet. Vi møtte hverandre egentlig på Garage, og endte opp i en sofa på et nachspiel på Bislett. Snakka i timesvis. Utenom da vi lekte med hverandre. Uten ord. Bare handling. Og nærhet. Det var skittent. Snuskete. Oss to. Alkoholiserte egosentrikere som bare tenkte på musikk og rock. Stedene vi vanka var lugubre, og da du så meg for første gang stod jeg ved baren og klina med ei søt Ramones-bærte. Snakker henda under toppen. Vi holdt på. Og jeg så deg stirre, for jeg stirra tilbake. Imens jeg fingra Ramona. Og drakk tett med whisky. Bærta ville danse, så jeg lot henne gå, fortsatte å drikke, vurderte sigaretter oppe. Til du kom bort. Bestilte to nye shots. Du smilte ertende og spurte; så du liker å leke?

Alle hadde slokna, da skumringen såvidt minna oss på å komme oss hjem, for å pule. Det var en plan. Noe konstant. Noe så enkelt og primitivt. Så naturlig. For unge rebeller som oss. I våre Converse. Skinny jeans. Trange onesleeve's. Med nagler, kjetting og piercinger. Kunne kjenne det. Tunga di var pierca. Likte det. Vi bynte å løpe. Nedover gatene. Rundt hjørnene. Jaga hverandre. Gjennom halve den sovende byen. Det rasla. Lenkene. Vi nærma oss Majorstua. Du var sulten, så vi stakk innom 7-11, kjøpte mat og drikke. Tok det ute. Brukte tid. Stod omsider utenfor døra di. Gikk inn. Klikk.

Jeg likte å se på. Du skjønte det godt. Så du lot meg få være i en surrealistisk rusa og sexy verden. Du kledde av et og et plagg sakte, bevegde deg til musikken, fatta aldri åssen du greide å få det til med en sang som Passive Aggressive av Placebo. Jeg var fascinert. Du svevde. Og jo nærmere den bare huden jeg kom, jo vondere gjorde det i hjertet. Da du til slutt var naken var jeg koblet mentalt med deg. Vi var på bølgelende. Du poserte. Lata som jeg hadde et kamera. Erta meg barnslig. Nærma deg meg. Litt og litt. Til vi var så nær at vi kunne kjenne den varme pusten. Vi kyssa.

Den sommeren virka så lang. Jeg var en prins. Alt var vakkert, og jeg lykkelig. Fyfaen. Husker nesten bare jentene, pillene og ølen. Vi knipsa. Opplevde paradis. Om og om igjen. Til vi en dag ikke orka mer. Grensa blei kryssa. Delte oss. Det var mot den slutten jeg endelig nådde lavpunktet. Alkoholisert. Snuskete. Intelligent. Og full av talentfull krativitet. Jeg knulla rett og slett verden. Aleine. Uten de jeg elska. Uten de som elska meg. Helt aleine. Og jeg likte det faen meg. Det var den beste faens tiden jeg noensinne hadde. Aldri igjen. Aldri igjen.

Special Needs. Du er ei ung jente. Du føler deg ensom. Fremmedgjort. Du tenker på alle det gode du egentlig skulle hatt, men aldri fikk. Du er såvidt over nitten for faen. Du er ung og naiv, verden er som skapt for deg. Du må bare tørre. Gi slipp på de gitte normene og hengi deg fullstendig til en kunstnerisk og rocka tilværelse. Rusa på hva enn som passerer. Husker du meg?

Jeg veit akkurat hvem du er.
Vel.
Du er i bynelsen av tjueåra. Studerer. Eller jobber i en eller annen crappy jobb du egentlig hater. Stilen din er bra. Du er rocka. Ikke på emomåten. Men som den var før det, Ramones og det kjøret, trange jeans, stripete genser, skinnjakker, metall. Du skapte et vakkert monster med piercinger og gigantiske tatoveringer. Et passende skall til den skadeskutte sjela di. Du er tristere enn noen andre. Du er skitten. Du passer ikke inn. Du er vakker og alt det der, folk tilber deg, for du oser sex, men ingen, absolutt ingen, greier å tilfredsstille deg, å få deg til å glemme. Jeg ser masse lidelse, selvskading, narkotikamisbruk, nedverdigende handlinger. Men. Blir bare forelska. Du er en engel i mine øyne, perfekt, vakker. En drøm. Du er ei denimkledd svart engel med de riktige formene og mørkeste tankene. Det svarte rundt øya dine er gnidd ut, leppene dønn røde. Fyldige. Du hengir deg. Du er min.
For alltid.

Vi kom oss endelig hjem. Lå på senga og drakk rødvin. Delte et lite merke med syre, med leppene, tunga. Vi blei høye. Og sånn fortsatte det. I mange-mange dager. Til vi falma i de unges mystiske grav.

Onsdag natt

Ensomhet og isolasjon. Konsentrer deg.
Våkn opp.
Du føler det bare sånn fordi ingen rundt deg ser det innerste inni deg, de bare elsker det tilgjorte og enkle.

Sex og undergang

Vi var gode venner. Han og jeg. Vi delte på alt. Klær. Musikk. Damer. Rusa oss så høyt vi bare makta. Festens konger. Hylla av de mindre verdige. Vi hadde hver vår rolle liksom. Han var lang og tynn, med en stram Hitlersleik, snakebite, tatoveringer som gikk opp til halsen. Hengslete, men muskuløs. Fikk oss alltid ut av blemma. Selv om han hadde sine mer feminine fakter. Som å sminke seg. Akkurat som Brian Molko. Eller Bowie. Jeg på min side var av den kortere og mer sjenerte sorten, inneslutta og dønn melankolsk. Jentene elska meg like mye, på grunn av mystikken, alt det unike som svevde inni et overkompensert intellekt. Håret mitt var som da jeg stod opp og klæra stort sett slitte og second hand. Han var flinkere sånn, kjøpte alltid noe nytt og rocka. Vi pleide noen ganger å stå inne på sminkeavdelinga og pynte oss, flirende, dønn rusa. Til vi blei kasta ut.

Her. Han skøyv det over til meg. To sobril. En blå. Og et par avlange. Vi skal vekk. Til månen. Og bortenfor det. Han sendte rundt små frimerker med smiley, vi sugde og tygde, frankerte. Husker et bruddstykke der jeg snubler nedover en gate i sentrum, med skjorta åpen, halvrøyk sigg i den ene hånda, en halvfull VAT i den andre. Folka ropte etter meg. Jeg gikk visst forbi inngangen til puben. Med tanke på meg, så var de ikke så nøye på det her. Skumle typer. Pushere. Psykopater. Parteren min anbefalte meg å drikke mest mulig på kortest tid. Så vi bestile et helt brett med vhiskyshots, pluss en full og uåpna VAT. Jenta bare stirra spørrende på oss, betaling selvfølgelig. Vi var nervøse. Vi trengte en drink. Vi var på en grusom trip. Kvelden hadde såvidt bynt. Mest sannsynlig den beste noensinne. Resten av livet. En skadeskutt tur ut på byen. Hvem kunne ant hvor intellektuelt viktig den ville bli for meg?

Vi stakk innom flere uteserveringer. Det var varmt og alle hadde åpent. Selv om det var seint. Vi møtte noen venner på Spasibar. Det egentlige målet var Sofienbergparken. Vi skulle drikke, røyke rev, glane på stjernene. Prate om sommeren. Og livet. Sex. Og selvfølgelig ville jeg fortsette å prakke på dem medlemskap i SuicideGirls, vi lo og vi lo. Alt handla om høre på musikk, lese bøker og skrive, gruble, så møte likesinna i parkene, drikke øl, bli dritings, langt ut på natta. Mer musikk. Nachspiel. Nonstop.

Men jeg dro det alltid så mye lenger.

Hjernen er aleine

Hjernen er aleine. Jeg er en androgyn gud. Alle kvinner begjærer meg, det samme gjelder mennene, men de tør ikke avsløre det. Jeg digger det. Å bli elska. Av begge skjønn. Det er like godt å se to homser som måler meg opp og ned og liker det de ser, gir meg lystne blikk, prøver å få meg bort. Ikke homofil. Jeg er bare androgyn. På en maskulin måte. Akkurat som massene forventer. Jeg er et gresk ideal. Pikken min er på alle nasjonalgallerier i verden. Å elske et menneske er enkelt, å forbli er verre.

Tirsdag natt

Kom. Bli med. Til et sted der to som oss kan leke i fred, uten frykt, uten å bli ledd av, uten å bli stirra på. Bare oss to, tett inntil hverandre, og vi leker i ring. I ring. Og i ring. Helt til rusen slutter. Da blir vi bare liggende og stirre på hverandre, panne mot panne, uten ord, uten fakter, bare reine og etsende tanker. En trist kjærlighet. Vi deler ved å klore hverandre opp. Slag. Spark. Skrik. Dråper. Tårer. Av glede. Fordi vi elsker. Fordi vi er ett.

Sirens

Kapittel en.

Jeg var grå. Udusja og søvnløs. Den lille posøren i meg ville gjerne definere det som en tilstand sånn cirka midt i mellom The Smiths og Joy Division, men jeg hadde ikke noe språk, ingen å fortelle det til. Hadde egentlig ikke så jævlig lyst til å dele min innesluta elendighet med hvem som helst, denne melankolske sagaen jeg kaller et liv, hvem ville forstått, hvem ville begripi? Det var ikke som med deg. Jeg kjærtegna deg i søvne, var den første jeg tenkte på da jeg våkna, og den siste jeg savna da jeg sovna. Bare når du er borte, forstår jeg. Hvor jævlig livet er uten deg, hvor utrolig deilig det er å være uten deg. Jeg knekker sammen. Tiden bare går og går. Min onde tvillingbror døste meg ned til en tilstand av metamorfose. Det var jeg og jeg. Langt der inne. Så uendelig dypt og nært kjernen. Ingen fant meg, oppdaga meg. Bare jeg kunne redde meg. Den tynne røde linja slukte sin egen hale. Og da jeg endelig brøyt ut. Kunne jeg bare tenke på deg.

Også får man så jævlig dårlig samvittighet. For alle de rundt deg. De du holder så langt unna du bare makter. De du egentlig burde holdt nær hjertet. Men bare ikke makter. Det er bedre sånn, blir for mye gris, forfører sannheten og bedrar henne med løgn etter løgn. Det har alltid vært sånn. To liv. Et her, og et gjemt langt inni det mørkeste. En schitzofren hverdag, alltid. Vondt. For den med dårlig samvittighet sover alltid dårligst. Faen, jeg har så jævlig lyst til å skape en storm. Miste kontroll. Bevege meg rundt som en eksentrisk og mystisk dikter, med obskure kontakter i skyggene, og ei ung bergtatt jomfru, klar til å blomstre, i den ene armen. Et fjollete engelsk periodedrama fra 1700-tallet da alt handla om menn som forførte kvinner, og kvinner som blei forført av menn, dønn Den unge Werthers lidelser. Ærlig talt. Hvem kan leve sånn? Det har gitt meg masse problemer.

Blir behandla som et monster. Som om jeg var en av det avskyelige og frykta skogsfolket luskende i skyggene, og under greinene. Eller en spedalsk og ondsinna skapning som manifesterer jævelskapet sitt gjennom pest og smittsomme byller. Når jeg hører det jeg forteller så slår det meg hvor sprøtt og fantastisk det egentlig er, uvirkelig, de kaller meg en løgner, skjønner dem godt. Det er en ond sirkel, for jeg må, når de kaller meg gal, ljuge om alt, så de skal føle seg vel, så de skal kunne gi seg selv et klapp på skulderen og erklære overfor seg selv at de er gode mennesker, intelligente og empatiske. Hvem er egentlig løgneren her? Jeg tror de prøver å kvele budskapet mitt for å beskytte den sårbare og skjøre livsløgnen de så omhyggelig dedikerer seg til.

Det er, for meg, en vanesak at det skjer meg, men når jeg ser andre, som jeg bryr meg om, bli utsatt for denne kvalmende praksisen, så kan jeg ikke unngå å bli sterkt provosert. Sint.

Kapittel to.

Boktittel; Backpacking In Limbo

Kapittel tre.

En reise inn i menneskets natur i Oslo anno 2009.
Ensomhet.
Kapitalisme og minimalisme og materialisme.
Og mennesketyper, både hyklerske alternative posere og snobbemassen, pluspluss.

Kapittel fire.

Søndag. Sto opp ni. Drakk te, dusja, titta på nyheter. Brukte tid. Jeg skulle snart til kirka, min første gudstjeneste på flere år. Jeg grua meg, samtidig som en kriblende trang overbeviste meg om at jeg måtte dit. Mening liksom.

Kapittel fem.

Mandag. Mojo. Sitter her stille, røyker, er en katt, en stille katt. I vinduskarmen,

Kapittel 6.

Det er noen sommere siden nå. Vi to. Ved verdens ende. Eldre nå. H'akke råd til å falle i de samme fellene. Du var så myk Så jævla myk.

Kapittel 7.

Det rare er at jeg fortsatt er på det samme stedet som da jeg var 17 og i pubertet. Forvirra. Rådløs. Pessimistisk. De kaller det emo nå, før kalte vi det bare pessimistisk og melankolsk. Så enkelt. Det var ikke alle de motegreiene. Det bare var. Og jeg digga Joy Division, The Smiths og The Cure, seinere kom Suede, Placebo, The Verve, en hel annen epoke jeg hang meg opp i. Jeff Buckley. Likte Nirvana også, Kurt Cobain, samme med Pearl Jam, men jeg blei ikke grung'er, hadde ikke noen -isme å følge, var meg selv, plukka de triste banda fra alle kategoriene, til og Depeche Mode. Ramones var kult, de skapte liksom mye av moten og attituden på Oslos utesteder.
Vi rock'era er så annerledes enn emobarna. Vi liker det harde og brutale in-front som skaper seksuell spenning mellom to, de utveksler et sjenert smil.

Kapittel 8.

Tirsdag. En ex-junkies bekjennelser. Stirrer i veggen. Tomt.

Kapittel 9.

Vi var onde. Vi var unge. Vi ga faen.

Kapittel 10.

Onsdag. Hjelp. Jeg drukner. Savn. Etter det som en gang var, for lenge, lenge siden. Jeg er gal. Jeg er ikke et menneske. Jeg er bare et fnugg av en tanke såvidt ytra. Velger å male alt sort.

Kapittel 11.

På byen. Dritings. Alle disse skapningene rundt meg. Dansa. Smila til meg. Snakka. Gestikulerte. På byen. Dritings. Fire forskjellige piller til drinken, noen lainere, flere drinker. Vi skulle ut. Måtte bare gjøre oss ferdige. Jeg venta. Drakk VAT69 rett av flaska, lot jointen brenne inn til fingrene. Noe om en taxi. Hastverk. Blei bare dratt med. Skjønte ikke hvor. Bare gjorde som så. Lot dem dra meg med i jakka. Hun åpna hånda mi og la to knips der, et til hver, vi svelga, trippa.

Kapittel 12.

Vi var en sørgelig gjeng. Vi tre. Det måtte ende sånn. Men vi kunne aldri ant hvor mange jævlige opplevelser det ville bli.

Kapittel 13.

Jeg endte opp på plenen til ei pen snelle. Det var ikke helt min greie. Å spionere mener jeg. Var bare nysgjerrig. Hun var pen. Lokka meg liksom. Med et stille hvis, mitt navn, kom, kom. Det bynte å bli skrumring. Kaldt. Rått. Jeg børsta av meg, tente en sigg, tok en slurk. Poet og alkoholiker. Det var meg. Det var alt jeg visste om og ville vite om. Så jeg streifa fra småsted til småsted, skriv dikt og drakk meg full.

Kapittel 14.

Waiting for the Sun er en av tidenes mest undervurderte låter. Selv om det er The Doors. Skal ha The Crystal Ship og When the Musi'c Over i begravelsen min.

Det er få band man kan si det her om. At all musikken de har lagd er dødsbra. Kanskje det ikke er noen andre i det hele tatt. Bare denne ene gruppa.

Kapittel 15.

1967. Opprørstidene. Faen, jeg skulle vært der. Gikk forbanna gjennom puberteten. Etterligna alt. Klær. Hår. Stil. Alt. Det jeg var mest fascinert av var jentene. De var så dukkeaktige og pene. Stirra timesvis på pinup-bilder, filmruller og diverse magasiner fra den tiden. Drømte at jeg var friker. Hip som faen.. De andre lo av meg. Kalte meg en jævla friker. Men Så kom Britpop'en, grunge og retrobølgen og redda meg.

Faen, har skrivekrampe. Skjønner ikke hvor jeg skal. Til og med musikken hjelper ikke. Musikken jeg elsker.
Tar bare sanger fra playlista og skriver noe om dett.

Take Me Out. Hva faen? Av alle sanger så kom denne først. Greit. Det er jo en av tidenes aller-aller beste danselåter gjennom moderne ider. Hvis du ikke får en groov her så er du et lik. Har faktisk hatt jævlig mange morsomme stunder tett inntil jenter på dansegulvet. Så jeg er ikke flau, er ikke poser, så jeg kan trygt si at; ja, jeg digger Take Me Out og Franz Ferdinand.

I Want It All. Jeg leiter etter døra. Den bare åpner seg og åpner seg. Uten stopp. Uendelige forsøk. Jeg lå sånn. Telte sandkorna på gulvet. Svetta tykke dråper. Musikken slo og slo, hardt, hardt. Lå på stolen og venta på at en heftig tripp skulle gi seg. Jeg var ikke aleine. Vi var flere. Alle blei henta likt, så jeg antar vi landa likt. En sånn magisk greie man ikke kan forklare. Uten å ha prøvd det. Savner det noe jævlig. Amsterdam. Vi kjøpte forskjellige sopper og dro til den største parken i byen, husker ikke hva den heter, men vi knaska altså soppen i drosja på veien dit. Veska mi var full av vin og ferdigrulla jointer i små plastikk etui. Ikke mye skjedde den første lille halvtimen. Vi gikk rundt. Fant et åpent sted. La oss ned. Og med det så blei alle frakta ut. Sykt. Vi blei høye samtidig. Jeg brukte hele den dagen og kvelden til å gå rundt og rundt i parken, snakka med alle, satt ved bål og tok en øl, gjemte oss for parkpoliti, delte shit med andre loffere. Dansa til Depeche Mode. Ville indiandere i horisonten. Mot den svarteste natta du noensinne har sett. Jeg hadde piller og gress nok til å få oss hjem når som helst. Men vi dro ikke. Vi var der for syra og soppen.

Riders On the Storm. Jim.

Lovesong. Robert Smith jeg hater deg. Er du klar over hvor mye jævelskap du har latt meg gå igjennom. Men. Likevel så må jeg la øra mine elske med sangene dine. For de er vakre. Så sårbare, så industrielt melankolske. Jeg kommer aldri til å slippe taket. Aldri. Dessuten er Lovesong den beste kjærlighetssangen ever.

New Dawn Fades. Jeg venta på deg. Det er Oslo. Det er våte og tomme gater. Kveld. Snart natt. Det er oss to. På vei et eller annet sted. Kanskje hjem? Jeg blei trist da jeg tenkte på åssen han døde, men så tok jeg meg selv i å gjøre nesten det samme, stramme løkka. Jeg visste åssen du hadde det, visste hvor langt ned i helvetet man kan synke. Du er heldig. Jeg må leve videre. Me alle sorgene. Med all umenneskeligheten. Ian Curtis. Joy Division.

Well I Wonder. Jeg ser en velskolert engelsk femi-intellektuell gentleman sitte på rommet sitt med stearinlys og blekk. Akkurat som på søttenhundretallet. Akkurat som under romantikken. Goethe. Den unge Werthers lidelser. Hjertesmerte. Evige. Morrissey er for meg den poeten som bruker eksentrismene sine på den mest unike og geniale måten. Han er en stor dikter, og The Smiths er et gigantisk band.

Break On Through. Ah.

Vocal. Wow. Et brak. Innover. Dybde. Bredde. Madrugada var i sin tid det aller-aller beste rockebandet i Norge. Uten tvil.

I'm Your Villain. Franz igjen? Vel, dette er også en av de bedre fylledanselåtene de fleste fjotte-dj'er ikke spiller. Mange spasmer på vorspiel til den her.

whisky, Mystics and Men. Jim. Igjen.

Kapittel 16.

Hamburg. Juli. 2007. Jævlig varmt. Folk løp fra skygge til skygge. Turistene i hvert fall. Når du ankommer Hamburgsentrum så tror du at du har havna midt i Istanbul. Milevis med kebabsjapper og restauranter. Med sidegater. Snusk. Jeg lå på tøybagen min. I sola. Sovna bare sånn, og nå måtte jeg vel svi for det, hvis ikke noen hadde pirka meg i magen. Våkne! Jeg åpna øy brått. Så bare svarte konturer med sola bak. Skyggen kom nærmere. Snakka vennlig til meg på tysk. Engelsk? Selvfølgelig. Sa jeg var fra Norge og delte ut en sigg som takk. Hun smilte. Lot meg tenne. Ga meg villige blikk. Det var så enkelt. For meg. Vi tok en forvirrende t-banetur til Schanze-noe, jenta sa hun hadde en hybel der, at jeg kunne bo der sammen med henne litt, hvis jeg hadde lyst da, dessuten håpa hun det ikke hørtes for sært ut, hele greia liksom. Jeg slappa henne av. Jeg blei. Jeg skulle skrive. Og dette var en god start.

Våkna. Jeff Buckley. Mojo Pin. Hun hadde kokt te til meg, satt den ved hodeenden. Sa det var til ære for meg. Hun kalte meg sitt kjære sexsymbol. Spådde meg uante høyder. Sjæl visste jeg ikke hva, det var så mye jeg kunne drive med liksom, og denne skrivinga hadde blitt en slags greie liksom. Men. Jenta sa altså at jeg kom til å bli stor i noe annet. Jeg var forvirra. Mest nysgjerrig. Og litt skuffa selvfølgelig. Faen, bare en gal mann ville høre på ytringene til ei ung jente som i motvekt kun minna om en muse. Vi forblei kunstner og muse den sommeren. Og så en morgen bare stakk jeg.

Kapittel 17.

Tirsdag. Knuste en pille, snårta det. Frokost. Mårran hadde så vidt b'ynt, den var ung, uskyldig, jomfruelig. Jeg drakk iskald O'Shannons, en billig variant av Baileys. Tenkte. Hva faen skal jeg gjøre nå? Følte meg plutselig så ensom liksom. Alt var så fjernt unna. Livet mitt var ganske tomt. Selv om alle trodde jeg sprudla og var lykkelig. Snakkesalig. Omgjengelig. Det var alkoholen og pillene det, min venn. Shit'en som holdt meg oppe. Da jeg ikke var ute på byen, kav dritings, lå jeg i senga og stirra i taket, prøvde å samle en lykkelig tanke. Når jeg omsider kom meg opp så gikk jeg rett bort til medisinskapet, så kjøleskapet med den iskalde whiskyen, tente en sigg, satt livløs foran skrivemaskinen i flere timer. Helt tom. Ensom.

Passive Agressive. Jeg er Brian Molko. Jeg kjenner hatet, sinnet, lidelsen, savnet, fremmedgjøringa. Og som han er jeg sminka. Svart rundt øya. Mascara. Røde lepper. De to sistnevnte når jeg skal ut for å bli full, og høy. Med venner og folk jeg tilfeldigvis møter. Vi drikke hjemme. Vi drikker ute. Vi drikker hjemme. Igjen. Nachspiel. Da man endelig kan bli kjent med menneskene. Men jeg har en mur rundt meg. Ugjennomtrengelig. Og når ei jente legger hodet sitt mot brystet mitt så kjenner jeg ikke noe. Later som. Det har blitt så mange gjennom åra. Ulykkelige jenter, frikere ikke akseptert av samfunnet, sånne som meg, og de jeg velger å tilbringe tiden med. De deler livshistoriene sine. Prøver å lytte. Jeg er for apatisk. Likegyldig. Tenker bare på neste tekst.

Hva heter du spør jeg? Hun svarer ikke. Kommer sakte mot meg. Har blikket festet til mitt. Jeg røyker. Drikker hardt av flaska VAT. Hun kler av seg. Del for del. Til det bare er svarte detaljer som dekker de sårbareste områdene. Jeg sitter fortsatt. Røyker fortsatt. Drikker. Tettere. Hun setter seg på knær, foran meg, leker noen piller med rare farger rundt i lufta, stryker de opp langs låret mitt, videre, til munnen, jeg svelger munnfullen. Ser henne gjøre det samme. Skyller ned med scotch. Så er det bare å vente. Til verden eksploderer til det uvisse. Og bortenfor det. Hun er på fanget mitt. Jeg kjenner den kalde og bleike huden hennes mot armene.

Den dagen du dukka opp. Da vi var ute. Og jeg var fullest og galest. Hadde jeg allerede knulla ei jente på dassen, klina med tre og fingra ei fjerde. Det kjeda meg. Det var med i repertoaret. En vane. Bynte å bli lei. Håpa på noe bra. Og jo hardere og høyere musikken eksploderte, jo hardere dansa jeg rundt, uten kontroll, Lengta så jævlig. Trengte noe nytt. Noe rått og brutalt. Noe voldelig. Og totalt nedverdigende. Jeg var så uendelig trist og bortgjemt. Tenkte på alle sårene. Tenkte på hvorfor jeg var så dritings og full. Tilsløra selvfølgelig. Hvert sekund var et nytt et for meg.

Så henne gli langs bardisken. Som om hun bydde seg fram, men ingen turte å tilnærme seg. Ingen utenom jeg. Stirra på de ytre tinga. Ravnsvart hår, skarp kant i hodeluggen, resten rett og glatt, til skuldra. Hun lot meg stå der. Jeg så grønne øyne, som en ild, tykk svart sminke rundt øya, hvit-hvit hud, blodrøde og tykke lepper. Det var opplagt en slags rockabilly-greie over henne. Kjolen var kort, rød med hvite striper. Røde pumps. En slags ynde få menn turte å drømme om engang. Og her stod jeg, den sexy og alkoholiserte kongen av poesi. Rakte henne en hånd. Tok i mot. Og så bar det ut i mørket, blant alle menneskene, lydene og stanken av øl.

Hun tok meg med til en villa like ved Frogner. En leilighet som var blitt gjort om til utested for kvelden. Egen bare og greier. Betty måtte «pudre» nesa og si et par ord til ei venninne. Jeg lente meg inntil disken og krevde en dobbel whisky, selv om det ikke var lov. Etter runde nummer to så var hun der igjen. Pupillene var knøttsmå. Vi velta rundt, hilste på fremmede, fant en sofa. Hun kjærtegna meg en skarp negl.

Masse minner dukka plutselig opp. De spilte Without You I'm Nothing. En av de vondeste og vakreste opplevelsene i livet mitt var til akkurat den musikken. Jeg savna den tiden da vi alle var samla, sterke, og fullstendig dedikerte til hverandre. En fordums drøm som faktisk skjedde. Og jeg var mer ensom enn noensinne da, men vi var sammen om det. Og selvfølgelig leda den epoken til at jeg mista fatningen og blei et vrak, en junkie. Etter det kunne ikke noe bli det samme igjen. Noe døde.

Så jeg leita nederst i slummen, blant de andre utstøtte, de som også hadde opplev smerte som var mer deilig enn sex. Det var kanskje den samme greia. Hvem veit. Jeg gjorde uansett det jeg kunne for å tilfredsstille mine behov. Det blir liksom så automatisk. Man bare gjør.

Det blei seint. Vi var færre. De fleste sov, eller prata lavt over de siste slantene alkohol. Jeg var alltid lur, hadde alltid en halv flaske i fakka. Og en uåpna pakke sigaretter. Vi gikk inn i et stort rom i enden av huset. Den roligste delen. Total stillhet. Du kommer til å dø ung. Sa hun plutselig. Dønn alvorlig. Og de vil tilbe deg for det. De vil skrive sanger om deg, bøker, skape malerier, bare pga deg. Og jeg har lyst til å bli en del av det, av deg, av alt. Jeg har lyst til å hengi meg til et geni, i kveld, med deg, i morgen kan være forseint, du kan allerede være borte. Jeg blei litt overraska, men ikke lamslått. Jeg drakk. De fleste ville sagt; du drikker for mye. Men ikke hun. Hn godtok det. Geleida meg bort til en stor og dyp stol. Hviska i øret at jeg skulle få en fin tripp. Det var det fineste noen hadde sagt til meg hele dagen.

Du er ei hore. Slo henne. Med håndflata. Jenta falt til gulvet med et stort og fornøyd stønn. Knipsen, pillene, hva det enn var, hadde kicka inn, og vi var begge hinsidiges seksuell kontroll. Jeg tok godt tak i det glatte pene håret hennes og knøyt til, stramma, dro henne hardt opp til meg. Dro håret enda lenger tilbake og blotta den hvite halsen hennes. Begravde den med med ansiktet mitt. Hjente knivskarpe negler borre seg inn i ryggen. Sånn holdt vi på, slowmotion, med soundtrack, Only When You're Gone. En sensuell sang som forutsa fremtiden vår. Vi ville aldri snakke mer etter dette. Så derfor ga vi faen. Lekte leken. Dansa denne makabre dansen.

Husker en dolk. Det gjorde vondt. Elska det. Fikk nesten orgasme. Hun skar et fint snitt inn i armen min. Drakk blodet. Hun rakte meg dolken, og jeg gjorde det samme, drakk, og hun stønna høyere enn da vi knulla litt tidligere. Vi var merka for livet. Et arr på armen. Et seksuelt arr.

Da jeg våkna dagen etter var hun borte. De som bodde der visste ikke hvem hun var, heller ikke hvem jeg var. Kledde på meg og gikk utt. Snudde meg brått, og så et glimpt av ryggen hennes da hun gikk ombord trikken.

Livet gikk sin vante gang. Og jeg ramla på fylla samme kveld. Men jeg skal innrømme at jeg siden den gangen alltid har vært litt på utkikk etter den mystiske og tause jenta. Ingen var som henne.

Kapittel søtten.

Without You I'm Nothing

Strange infatuation seems to grace the evening tide.
I'll take it by your side.

Such imagination seems to help the feeling slide.
I'll take it by your side.

Instant correlation sucks and breeds a pack of lies.
I'll take it by your side.

Oversaturation curls the skin and tans the hide.
I'll take it by your side.

tick - tock
tick - tock
tick - tock
tick - tick - tick - tick - tick - tock

I'm unclean, a libertine
And every time you vent your spleen,
I seem to lose the power of speech,
Your slipping slowly from my reach.
You grow me like an evergreen,
You never see the lonely me at all

I...
Take the plan, spin it sideways.
I...
Fall.

Without you, I'm Nothing.
Without you, I'm nothing.
Without you, I'm nothing.

Take the plan, spin it sideways.
Without you, I'm nothing at all.

Brian Molko. Placebo.

Kapittel atten.

Fyfaen så mange netter. Våken. Aleine. Svett. Med en glødende sigg i hånda. Lyder ute. Mennesker som passerer, sykler. Snakker. Ler. Sjangler på veien hjem. Noe knuses. Fyfaen jeg er så jævlig lei, så jævlig sliten, så jævlig svak, men likevel lar du meg henge der. Livløs.
Jeg.
Faller.

Kapittel nitten.

Every you every me. Du gikk forbi en stille kveld. Jeg hang med et bein ut av vinduet mitt. En etasje over asfalten. Kjederøyka. Hørte på musikk. Placebo. Every me every you. Vi kjente hverandre ikke, men du stoppa likvel, ropte opp om jeg hadde en sigg. Visst faen. Om jeg hadde lighter? Ja, men hvordan skulle jeg få den tilbake? Jeg ba deg gå rundt hjørnet og ringe på knappen med en stjerne på. Jeg buzzet deg inn. Ved vinduskarmen tente vi sigarettene, satt oss ned på hver vår side, begge med et bein dinglende. Det var jævlig varmt ute den kvelden, alle svetta, alle var tette, til og med vi. Stirra fram og tilbake innimellom. Men snakka for det meste. Om alt. Jeg fortalte om denne ensomme vindusposten jeg pleide å tilbringe de tørre periodene på, bare henge, glane på folk, kjederøyke, ta notater, lage raske skisser. Gruble. Men nå har du jo meg? Sa du. Visst faen hadde jeg det. Den sommeren blei kanskje ikke så kjedelig likevel.

Kapittel tjue.

Det er inni hodet mitt. Ikke sant? Alt sammen. Alt det syke som skjer. Alt. Jeg er redd. Hvem skal beskytte meg, hvem skal sloss mot de onde monstrene, hvem skal? Jeg vrir hendene mot tinningen, skjærer tenna, vrenger kroppen i en syk stilling. Stemmene. Hører du stemmene? Er de også inni hodet mitt? Ord. Lyder. Jeg er en elv. Jeg sluker alt. Jeg dreper. Jeg er gud, jeg er slave. Jeg dør hver jævla gang jeg erkjenner meg selv. Mentalt selvmord. Mentalt drap. Jeg vil ut. Jeg vil ut. Før alt faller sammen. Før alle får se meg, som den jeg er, før alle får se hjertet mitt, og hva den gråter for. Hver gang jeg reiser meg så ser jeg et annet menneske falle sammen.

Kapittel tjueen.

Det er tirsdagkveld og jeg er i form. Høy som faen, men akkurat passe mental til å kunne fatte hva som skjer. Ligger på gulvet med askebegeret, pakka og lighteren på høyre side, og den andre armen spredd ut. Lytter. Hører på Joy Division. Virkelig lytter mener jeg. Noterer mentalt. Genialt.

Dead Souls.
Leaders Of Men.
Love Will Tear Us Apart.
New Dawn Fades.
Shadowplay.

Kapittel tjueto.

Tirsdag 9. Desember 2008 00:00
http://katzenkoenig.blogspot.com
Notater fra undergrunnen
Katzenkoenig

Wake up call. Jeg er en håpløs. Lettlurt og dum. Jeg ser hvordan samfunnet funker, prøver å gjøre som de andre. Helt praktisk. Rævkjører for egen vinning, en naturlig og dagligdags greie alle gjør, enten bevisst eller ubevisst. Men. Problemet er at jeg aldri får det til. Blir gjennomskua. Eller sabla ned. Ved de minste forsøk. Og når de andre stikker faenskap opp i ræva mi så kan jeg ikke gjøre annet enn å smile, ta det, erklære min egen skyld i deres handlinger og gjerne takke dem for de ærlige orda som, i følge dem, bare er til mitt eget beste, en hjelp til å endelig se mine egne feil og mangler. Så, der har du meg, jeg er han fyren, han du kan rævkjøre til de grader. Og på toppen av dette så er det jeg som gjør folk urett. Tenk. Det er jeg som er skurken. Kort og greit fordi de andre makter å slippe unna med det, rævkjøringa. Life is great.

Jeg publiserer selvfølgelig ikke dette. Nei-nei. De ville kalt meg gal, paranoid, en jævla kødd. Jeg bare smiler, nikker, sier meg enig, svelger kommet og begraver hodet i tråkket.

Skaper min egen verden. Låser. Det er meg her, og alle der ute, i et samfunn jeg ikke forstår. Får det ikke til, å bli en del av helheten mener jeg, spillet, teatret. Alt er fremmed.

Love Me Two Times.

OsloEgomaniaCity

OsloEgomaniaCity: Mandag 13. Oktober. Det rare er at jeg fortsatt sitter her. Hører på det som blir sagt. Shiten som ofte er løgn, sykt degenerert eller bare totalt hjernedødt og uinteressant. Det er personligheten min. Alle er så jævlig mye sykere i hodet enn meg, alle har så jævlig mye verre problemer i livet enn meg, alle har det så jævlig mye fælere i hverdagen enn meg.

Og jeg. Lytter. Gir fornuftige råd. Takler deres problemer, er personen de kan velte dritten sin over på, skulderen.

Noterer. Lærer hva mennesket er. Hvordan de koper. Jeg er en mental spion. Selv ute på gata, passerende, eller observert, så leser jeg tankene, følelsene og personligheten deres. Øyne, kropp, utstråling, bevegelser, aura, karma, en følelse, der og da.

Og når jeg har fått sjansen til å teste ut det jeg fanger opp, de få gangene man kanskje kommer i nærmere kontakt med personligheter en har analysert, så stemmer alt, til og med de ekstreme og dystre tinga jeg skulle ønske ikke var sant. Sprøtt. En genial ting når man skaper, men en grusom forbannelse når jeg nødvendigvis må lagre noe av dritten, det er liksom sånn det funker, litt av faenskapet deres smitter over. Det er en del av melankolien. Og når jeg vandrer gjennom byen føler jeg alle bevegelsene.

Er alltid tom for småpenger. Gir det bort. Oppi de slitte kaffekoppene. Ikke fordi jeg er et så jævlig bra menneske, som mange tror når de gjør det, men på grunn av grunner jeg ikke har tenkt gjennom, i det hele tatt. Bare en automatisk bevegelsene. Hvis jeg trasker forbi en og glemmer å legge noe oppi, så snur jeg, går tilbake. Men. Jeg snakker aldri med dem, aldri.

Oslo er en ensom by. Vi prøver. De fleste av oss. Men vi er så forskjellige. Selvfølgelig. Så det gale blir galere. Det onde blir ondere. Og sånn fortsetter det, i all evighet, til en punkt vi aldri får oppleve, uendeligheten funker sånn. Heldigvis. For jeg har ikke lyst til å være her når regnskapet skal gjøres opp og gjelden kreves inn. Ingen har lyst til det. Kanskje det er problemet. Vi bare skyver dritten foran oss. Lar de andre ta seg av det. De fleste lever ikke nå, de lever i tiden der fremme, da alt er så jævlig mye bedre, enklere, varmere og fredeligere. Selvfølgelig har alle hørt om filosofien og at det er veien, hvordan man når selve målet som teller, ikke målet i seg selv, men hvem har egentlig luksusen til å tenke sånn i dag, i Oslo?

Vel, det er en ny sheriff i byen.

OsloKatzenkoenigCity

OsloKatzenkoenigCity: The Sinner. In Me. Oslo, onsdag 8. Oktober, industri i øra, Depeche Mode. Flerstemt. Sikksakker forbi, mellom, alle idiotene. Stakkars slaver. Angst. Prøver å komme meg vekk. Rømme. Bli usynlig. Jeg hadde rett, det var ikke bare syke innfall og crazy fantasier, de utnytter meg, for så å pisse på meg. Grådige og onde jævler.

Trodde en stund at jeg var fullstendig ond og uhyggelig, det monsteret jeg prata om tidligere, tvers igjennom djevelsk og forferdelig. Undermenneske. Men så skjønner jeg litt og litt, at de får meg til å bli sånn, selvdestruktiv, det er en del av den grådige planen. Er ikke dønn gal i hodet likevel, bare litt. Sånn akkurat passe. Nok til å passe inn her og der.

Undrer, hvordan får man seg til å være sånn, så ondsinna?

Naivt av meg. Å undre sånn. I disse tider. Det er helt klart. Men. Det er vanskelig å la være. Det var liksom en tid i livet mitt da alt jeg trengte var musikk, tomme lerreter og pensler, blyanter, kull, tykke notatbøker, et mentalt kamera og den romantiske fantasien min. Det var det eneste jeg levde for. Og den sexy lidenskapen for alt snuskete og burlesk selvfølgelig.

Alt jeg gjør nå er å lengte. Og det fine, egentlig vakre, er at jeg er på vei tilbake, eller fremover, til denne eksistensen, hånd i hånd med panikken som brer seg nødvendig, vi kan si det på denne måten; menneskene b'yner endelig å skjønne, føle, hvor langt grådighetskulturen har gått og hvordan den rævkjører dem nå som toppen er nådd, penger er visst blitt alt, og jeg, b'yner også å våkne opp av en apatisk dvale, skjønner omsider jævlig masse ting, shit som var, og burde være, opplagt. For meg.

Narsistisk. Empatisk. Selvmotsigende. Tilbake. Mer sexy enn ever. Katzenkoenig.

OsloDerUntergangCity

OsloDerUntergangCity: Strange Days. Det er tirsdag 7. Oktober i 2008. Verden går i oppløsning. Omsider? Det er egentlig gammelt nytt, dette har pågått over lengre tid, litt og litt, men alle har bare skjøvet det til side, fråtsa sterkere for å glemme, overdøva dommedagsprofetien, levd på lånt tid.

Shit, der sa jeg det, essensen, sannheten, hva som faktisk har skjedd, og som fortsatt vil pågå en liten stund til.

Lever på lånt tid.

MEN. Tiden renner ut. Og jo nærmere undergangen vi kommer jo fortere går det, som når man stapper pikken inn i ræva på hun poser-hora man plukka opp utafor Elm, trangt og umulig til å b'yne med, men så går det jævlig bra til slutt. Via opp.

Vel, sånn er menneskesamfunnet akkurat nå, nesten, vi kryssa grensa, dreit i alle advarslene og faktaene, og nå går alt i dass.

Alle ressurser er oppbrukt.

Naturen er gjengvoldtatt så ufattelig mange ganger at den ikke kan reise seg igjen, isen på polene kommer ikke tilbake, regnskogen popper ikke opp igjen, alle utrydda dyrearter forblir bilder i bøker, temperaturen vil bare øke, havnivået stiger, lufta surner, de beskyttende lagene i atmosfæren svikter, de viktige havstrømmene vil rock'n'roll'e seg ukontrollerbart slik at klimaet blir mer splitta enn hjernen til Charles Manson, jeg kan fortsette sånn i det uendelige.

Orker ikke mer.
Vi er kort og greit rævpulte.
Hele gjengen.
Og THE POINT OF NO RETURN er way-way tilbakelagt.
Så, hva gjør vi nå?

Får panikk.
Idiotene er redde for penga sine.
Skjønner ikke at dette bare er én del av undergangen. Men. Når infrastrukturen og viktige funksjoner i samfunnet b'yner å svikte vil det bli klarere.

Husker i fjor da alle forskerne sa at det var ureversibelt, klimaet kommer til å forandre seg, naturressursene vil bli brukt opp, menneskemassene vil øke i takt med behovet for mat de kan stappe i seg, men problemet er bare at det ikke vil være noe mat, ikke til alle oss.

De sa også at alt dette vil skje i løpet av et tiår.
Altså, dramatiske fuck-up's dønn synlige og merkbare på en konsentrert og kort tid, så uvirkelig, nesten som på film og shit.

Lurer på hva som vil skje når horder av folk innser at religion og filosofi ikke kan redde dem, og de rett og slett ikke gidder mer, ikke ser noen grunn til å gjøre en dritt når det er så kort tid igjen, ingen fremtid å jobbe mot?

Tenk deg det scenarioet. Folk driter i jobben. Gjør som de vil. Stjeler. Sloss som dyr. Ødelegger og ramponerer av pur faenskap og skadefryd. Skaper sine egne små dommedagssamfunn ala Mad Max og roamer rundt i landskapet. Plyndrer. Dreper. Voldtar.

Det sjuke er at jeg ikke er redd, faktisk litt nysgjerrig, forbereder meg mentalt, ser for meg scenarioer og hvordan jeg skal takle dem, bestemt meg for å bevare fatningen og overleve the hell som snart vil bli unleached upon oss.

OsloTrack6City

OsloTrack6City: Mandag 6. Oktober 2008. Track 6. Jeg er et avskyelig menneske. Et monster. Selvdestruktiv. Pipe-bomb. En i utgangspunktet kort lunte som brenner opp altfor fort på en jævlig utagerende og aggressiv måte. Shit.

En freak-show-faen det er helt greit å hate, håne eller nedverdige. Jeg er et undermenneske, i 1940 ville de sendt meg til ovnene, blir kvalm, spyr med hånda for munn, det er ikke noe å spøke om, derfor er jeg dønn seriøs, kødder ikke, ikke om oppriktig shit som dette, svelger.

Hallelujah. Musikken er min redning, musikken er mitt hallelujah. Derfor går det aldri et sekund uten. Unntaket er selvfølgelig når jeg ikke har et valg, som på jobb.

Kunne jeg bestemt så ville jeg hørt på musikk døgnet rundt, latt hele livet, til enhver tid, være en serie musikkvideoer, og scener i en lang-lang film, der sluttsekvensen er rett rundt hjørnet, men aldri skjer, for elementene er ikke riktige, rekvisittene, statistene og rollene passer ikke inn, det ville vært galt å kjøre rulletekst etter så mange billige og halvdårlige sekvenser. Med så jævlige mennesker som skuespillere. Fyfaen.

Damaged People. Skriver så uryddig nå. Fordi. Jeg prøver å si noe. Til dere alle. Noe jeg lenge har hatt lyst til, men bare utsatt, og utsatt. Av frykt. Eller latskap. Kombinert. Samme greia, de to tinga er egentlig samme skitten, det har jeg smertefullt fått erfare. Selvforskyldt. Maler alltid det jeg ser svart. Alltid. Uansett.

Jeg skulle visst si noe. En sannhet som er forjævlig. Og det er at dere alle er noen forbanna drittsekker, og jævla egosentriske undermålere. Sa det. Tolk det som du vil. Hat meg gjerne. Men ikke kom med noen utflukter, unnskyldninger eller påstander som utfordrer det jeg slenger i trynet ditt nå, scum-bag. På en eller annen måte så er vi alle skyldige.

The Smiths og Depeche Mode. En fin blanding. Drysser litt Magrugada på toppen. Bare fordi stemmen er så jævlig bra og gitaren ulende trist. Only When You're Gone osv. Skjønner sikkert hva jeg mener. Ensomhet. Melankoli. Når man ser seg sjæl i speilet og endelig fatter essensen.

Hvem er jeg egentlig?

Det der finne seg sjæl-faenskapet kan være sykt farlig hvis du er svak og virkelig leiter, dypt nede i den mørke kjelleren, i alle kriker og skyggefulle kroker. Når du ikke gir deg, fortsetter, til the point of no return, da bør du enten være dønn sterk eller godt forberedt, med tvangstrøye og en serie glass med morro-drops.

Hva fant jeg egentlig?

Somebody To Love. Jeg er en kødd. Av ypperste klasse. Og må leve med meg sjæl. Syns ikke synd på meg sjæl. Ikke faen. Nå må du ikke b'yne å spekulere, tro eller anta, bare fordi du kan legge sammen bokstaver til ord og shit. Jeg bare konstaterer det jeg så i speilet. Måtte holde igjen neven min, så jeg ikke gjorde som alle tullingene på film; prøve å slå seg sjæl, som om det skulle hjelpe eller forandre noe.

Paint It Black

SuicideGirls. Plukka henne opp utafor Garage. Eller kanskje det var hun som plukka opp meg. Husker ikke helt. Har ikke så mye å si egentlig. For vi hadde begge de samme intensjonene. Fortsette dansen, flørtinga, utskeielsene. Volden. Alkoholen. Rusen. Sex'en.

I'm Your Villain. La først merke til henne på gulvet. Det drønna. Dansbar post-punk. Franz Ferdinand. I'm Your Villain. Den type poser-shit er som regel kjedelig, men når man er knestående dritings og våt i blikk så funker det meste. Til og med Franz.

This Boy. Hun stod i sin egen sirkel, dansa med øya igjen, opp og ned, rundt og rundt, arrogant og overlegen som bare disse rockejentene klarer, du veit hva jeg mener. Til tross alle disse tinga så var hun ganske tiltrekkende. Pen. Sexy. Velkledd. Svarte og hullete strømper. Kort-kort skjørt i striper, rød og svart. Trang topp. Også svart. Hansker som gikk helt opp til albuene, uten fingertupper. Masse sminke. Og håret. Kreppa. En poser-drøm, vakker, vill og misforstått. På alle tenkelige måter. Det som appellerte mest var forfengeligheten hennes, jeg så at hun hadde brukt timer på alt, timer og tanker. Gjennomført.

Evil and a Heathen. Det var mørkt. Så hun la ikke merke til meg. Det er opplagt. For alle de andre hadde forlengst vist meg sin interesse og tilbydt sine egenskaper. Ingenting virka interessant. For meg var sånne kvelder vanlige, kjedelige og oppbrukte. Spennende for de mange. Men et eneste stort gjesp i mitt surrete hode. Drakk. Masse. De jeg var her med, gjengen, forsynte meg på løpende bånd. De visste at jeg ville skape scener. Underholde dem. Normalt svikter jeg aldri, men denne kvelden var annerledes, jeg var kvalm. Ikke fysisk. Mentalt. Av alt. Dødelig lei. På randen av noen dystert og skummelt. Det var skurrende mørkt, jeg åla meg fra bord til bord, med et glass i hver hånd, en øl og en scotch. Prøvde å finne gull.

Riders on the storm. Break on through. The Doors. Jim. Tankene mine var fastlåst, i en tone, en frekvens, en stemning. Det som irriterte meg noe inni helvete var at ingen andre kjente de samme vibbene. Jeg fant et hjørne. Tømte glassa. Kasta de fra meg. Og b'ynte å le høyt og rått, nærmest avskyelig, for den hånende og selvtilfreds tonen var ikke til å ta feil av. Jeg følte meg sexy. Følte meg som kongen. Overdreiv faktene. Blunka til jentene. Sjangla bort til baren. Fikk en ny runde. Hang ved disken, med albuene bak meg. Titta lenge og tydelig på alle jenter som dreiv forbi. Veit de innerst inne likte det, men følte en usikkerhet, som igjen blei frykt, jeg skremte dem. Ingen turte å gjengjelde. Desto lavere blei tankene mine om dem. Deste mer usexy blei de. Jeg var på jakt. Etter ei. Den spesielle som ville løfte rusen min opp til et sensuelt og emosjonelt nivå med smerte og mystisk vold. Et krystallskip i et hav av granitt.

Roadhouse Blues. Jeg var så dritigs og rusa på all dritten de hadde kjørt inn i meg. Fulgte strømmen opp og ut, der alle stod og røyka, prata stort og smått, mønstra hverandre og kort og greit sosialiserte. Følte meg så fremmed, abnorm, freak-show. Usannsynlig sexy og annerledes. Blikka fulgte alle bevegelsene mine. Både jenter og gutter. Sjangla. Prata løst til tilfeldige. Lo. Sa utfordrende og snuskete ting til de søte jente. Noen kalte meg en sjåvenist, blei fornærma, selvhøytidelige. Andre lo, tok det som kompliment, ga meg lystfulle tilbakemeldinger og invitasjoner. Dette var et galehus. Og vi var alle skakkjørte og rusa. Et steg unna en orgie. Men normene hindra oss. De kjedelige normene. Vi alle hata det, egentlig, men ingen hadde nervene til å bare la det fare, miste forstanden totalt og kaste oss ut i en vill og primitiv dans. Nakne. Sinnsyke. Voldelige. The End-aktig.

The Crystal ship. Jeg kom til meg selv et lite øyeblikk, og så at alt var som normalt rundt meg. Jeg var i ferd med å bli gal. Alle dagene og kveldene med eksperimentering og rus hadde endelig b'ynt å få side-effects. Jeg svetta. Drakk mer. Kjederøyka. Grubla. Hvor faen nå? Hva faen nå? Var det så ille egentlig, var det virkelig så sprøtt som jeg ante? Tror ikke det. For alle vesenene rundt meg, de ødela seg selv bevisst med det de blei servert, og lot seg korrumpere mer enn noensinne. Jeg kunne egentlig bare gå rundt og velge ut ei jente å ta med hjem, og hun ville bli med, la meg gjøre hva som helst, fordi alt var mulig og ingenting for sjukt. Til en viss grense selvfølgelig. Men alle var så jævlig kjedelige. Og jeg hata dem. Virkelig hata dem. Ingen tente meg.

Queen of the Highway. Helt til Hun dukka opp. Fra intet. Kom rett bort til meg og tok fra meg glasset mitt, drakk, ga det tilbake og tente to sigaretter. Fora meg med en. La seg i fanget mitt. Var det jenta fra i sted, der nede, på gulvet? Fikk det ikke helt med meg. Kjente bare lær. Former. Og en varme det var vanskelig å ta feil av. Vibbene var der. Det gikk så fort. Og ingen av oss sa noe. Foreløpig. Likte det sånn. Likte hele greia. Det var akkurat hva jeg trengte. Og som ved et lite mirakel i en obskøn verden av snusk og fanteri, så skjedde det. Dette var virkelighet. Og jeg var dritings og hun lå i fanget mitt. Med sigaretter og alkohol i mente. Hun sa, med en litt hes og lav stemme: «La merke til deg, du er Katzenkoenig, er du ikke? Lyst til å oppleve noe?» Jeg blei ikke overraska. Bare selvtilfreds. Ga henne min positive tilbakemelding. Selvfølgelig.

So when the music's over. Turn out the lights. Vi lekte. Spanderte på hverandre. Fikk spandert på oss. Til vi omsider blei så fjollete og overdrevent fulle av oss sjæl. Dritings. Støtta hverandre opp. Bort til veikanten. Praia en taxi. Hvor til? Hun sa noe jeg ikke fikk med meg, var for opptatt av alle de rare lysa der ute, og lydene fra radioen. Bilen var på vei. Jeg strøyk hånda mi over låra og hoftene, kjente, klemte, kløyp, hun lo. Lot meg overdrive, gå lenger enn lov, til det varmeste stedet. Hun lukka øya og pusta ut forskjellige ord. Shit jeg ville få erfare etterhvert.

Majesty. Hun var misforstått. Fortapt. Så ensom. Og farlig for de hun kom nær. Majesty drepte med sin vakre kropp og sitt fantastiske fjes. Penere enn noensinne. Vi alle gråt bare fordi hun eksisterte. Så sterkt var det. Så sterk var hun. Og svak. Jeg hadde aldri møtt ei jente så sårbar og nede, samtidig langt der opp, rusa på livet, substansene og tilbedelsen fra alle rundt henne. Midtpunktet alle ville være nær. Hun nøyt det. Men visste det var en farlig lek. Og at hun når som helst ville krasje. Hardt. Og når det skjedde så kunne hva som helst skje, kanskje slutten på eksistens. Men derfor, på grunn av av alt dette, så var sensualiteten ekstra pirrende. Og ved møter av slike som meg, så blei alt meningsfult. Farlig. Hun visste jeg ville forsvinne neste dag. Som en diffus og våt drøm. En konge av kattene. Katzenkoenig.

Only when you're gone. Elsker du meg? Vil du la meg være i ett med deg, hele natta, til soloppgang? Lover du å elske meg fram til da? Jeg stirra henne langt inn i sjela, svarte med leppene, tok på henne, strøyk fingrene langs det smale fjeset, sa ikke noe, løfta henne opp, ga henne alt jeg hadde av krefter og sensualitet. Svaret var tilfredsstillende. Akkurat hva hun trengte. Så vi ga faen i alt. Åpna flasker. Rulla piller. Og forsynte oss av alt det andre ulovlige som var tilgjengelig. To ensomme og sårbare individer tilfeldig sammen. Pulte. Lytta på musikken. Røyka. Sloss. Lekte. Lo. Visste innerst inne at dette kun var et øyeblikk i evigheten, og at det snart ville ta slutt. Bare oss to litt til. Det var nok.

Lovesong. Vold. Hun tok fram en liten kniv fra skuffen, viste meg armen sin, alle arrene, og de ferskere kuttene, kyssa meg, bad meg merke henne for livet, og la henne gjøre det samme med meg. Jeg snitta fort og kort. Til det røde rant i en tynn og hurtig linje. Ga henne dolken. Ga henne armen. Hun så de samme mønstrene, de samme arra, det samme livet. Kuttet. Blodet. Vi blandet det. Blei vel litt kåte, for de tynne, bleike og vakre kroppene våre smelta sammen. Volden. Hun trygla meg om å slå henne hardt, slenge henne hardt omkring, behandle henne som ei billig hore. Jeg var en helt i hennes øyne. En sensuell supermann. For jeg fika henne opp, slang henne fra den ene enden av senga til den andre, la henne over fanget mitt og ga henne ris ala den gode gamle måten. Den syke og skada vesle jenta fikk den ene orgasmen etter den andre. Til jeg avslutta alt med å choke henne til hun blei utmatta og fornøyd. La oss ned. Med fingra fikla inn i hverandre. Vi røyka noe bra shit, hørte på The Doors, og sovna, rulla inn i et småblodig laken. Lykkelige. På vår egen måte. Skjønnheten og monsteret. Blodige og sensuelle. Undrende. Lykkelige. For now.

So Real. Jeg liker smaken. I Munnen. Dawson Special Old Scotch Whisky. Det kribler. Svir litt. Mye smak, mye av alt egentlig. Og i øra mine Stønner Jeff Buckley så velkjent. Tenker på det som skjedde den weekenden. Var der virkelighet, eller bare en mine deliriske illusjoner i vill alkorus, med annet shit på toppen. Klarer liksom ikke helt å samle meg. Tror det var en virkelig drøm. Noe som forandra meg. Og kanskje henne. Hvem veit. Flere ganger seienere så prøvde jeg å finne henne igjen, se, fange henne. Men hun var borte. Eller bare utenfor min evne å se. Kanskje det var best sånn. Kanskje det bare er sånn med enkelte ting. Man bare lar det være en happening. Noe som fikk tiden til å gå. Men jeg velger å tro at det var spesielt. For henne.

I Wonder. I mitt tilfelle så var det en slags dagligdags greie. Freak-show. Og alt det der. Jeg oppsøker det sinnsyke. Eller det oppsøker meg. En magnet. Meg. For alt skada. Det definerer min eksistens som gonzoskribent. Skiller meg fra poserne og idiotene som misbruker begrepet gonzo. Har sett at enkelte påberoper seg den shit'en uten helt å fatte hva det innebærer. Det er deres problem. Og de som kjøper dritten deres. For sånne som henne, navnløs fortsatt, og meg så er virkeligheten noe helt annerledes, og dønn umulig å unnslippe. Vi er de ekte rockerne, de ekte kunstnerne, melankolikerne. I motsetning til idiotene som ikke skjønner at alt ikke handler om å være in-fashion.

Suffer Well

Suffer Well. På spilleren. I øra. Melankoli er en febrilsk og panisk dysterhet i dag, i kveld, faen, det er en av disse vanskapte dagene der alt er grått, vondt, ondt, jævlig og det som verre er.

Du veit åssen det er. Alt man egentlig trenger er litt varme. Fra et hjerte, et bryst, ømt å lene seg mot, opp og ned med bevegelsene. Hør. Depeche Mode. Igjen. Dette er noen man elsker, kanskje blir elska av. Eller en person som bare vil deg noe godt. Litt mental whisky for nummenhetens skyld. Men. Hva faen gjør man når det ikke er varme noe sted, ingen naken sexy kropp, i svart og rød burlesk outfit så snuskete så snuskete, som så tar deg hardt inntil seg og stønner lavt og klamt i øret:

«Slapp av... Drikk litt scotch... Det ordner seg, din freak... Drikk litt mer scotch... Du er Katzenkoenig, det er meninga å gjøre vondt, det er gaven din, talentet ditt... Så slipper alle de andre... De kan ikke heller, de har ikke mojo'en... Just have some of me... In whatever way you desire... Katzenkoenig...»

New-, kommer alltid tilbake til den sangen, -Dawn, i sånne øyeblikk som nå, -Fades, som om den finner meg. Det er jævlig. Melankolien. Jeg pleier å omfavne den, og sfæren omkring, for meg er den en slags obskur rus jeg alltid blir lykkelig høg på. Høres muligens sykelig skada ut. Det driter jeg i, for mørket er mitt varme, fargeløse og hemmelige lille sted å finne inspirasjon i. Omkring.

Finne; - Kjærlighet. Sinne. Hat. Begjær. Lidenskap. Romantikk. Men. I kveld er alt det der borte. Prøvde hardt. Fant faen ikke en dritt. Ingen spor. Ikke språk. Ingenting. Tomt. Alt er så tomt. Og oppriktig. Ingen illusjoner å gjemme seg bak, ingen illusjoner. Ut av vinduet i fjortende etasje, du og jeg?

Wishful Sinful

Wishful Sinful: I dag er jeg svart. Som alltid. Tight bukse og long sleeve. Grå six-pence. De nye bootsene. Elsker dem. Har 101 sanger på spillelista, klarer liksom ikke finne noen favoritt. Men. Jeg endte til slutt på Joy Division. Shadowplay. New Dawn Fades. Ian Curtis er vel en slags helt. Men av alle de feil grunnene, som blir riktige. Det er hjertesmerte og alle klisjeene. Who cares.

BOP. Da jeg trist nok blei ferdig med tegneserieromanen fortsatte jeg likegreit på Armand V. Dag Solstad. Liker boka. Fikk liksom øya opp for forfatteren. Syns alltid han virka så døll. Men. Den boka. Er virkelig bra. Så, jeg ”rasjonerer” den.

Pleier vanligvis å sluke bøker og tegna romaner og manga-bøker, hvis jeg elsker boka, blir fengsla, eller noe. Men. Ei rocka og søt snuppe lærte meg den rasjoneringsgreia. Så varer det gode litt lenger liksom. Jævlig god idé spør du meg. Så, den andre boka jeg nå leser, for å erstatte Armand, er The Rough Guide to Cult Fiction. Genre benders, beats, gurus, drunks, junkies, sinners, surrealists. Det er en slags minileksikon kun om kultforfattere, kultlitteratur, kultkarakterer, funny. Dette er også en av de mest spennende bøkene jeg har lest på lenge. No doubt.

Avslutter natta med Peter Dawson Special Old Scotch Whisky, sigaretter, The Doors med When the Music’s Over, og mine whisky-bedøva tanker om sangen. Ikke noe annet. Kun det. Og når musikken er over så skal jeg sovne der jeg sitter, whiskyfull og lykkelig. Dønn lykkelig.

I Want It All

Kjøpte nye boots i dag. Jævlig sterkt kupp. 99 spenn. Én tredjedel av originalprisen. Liker Din Sko. Billig. Om det er bra har jeg ikke peiling på, det gir jeg litt faen i egentlig, skoa mine blir alltid utgåtte og nedslitte. Elsker å gå. Jahn Teigen, here’s one for you! Mil etter mil.

Fredag 19. September 2008

Leaders of Men: BOP. Fullførte. Likte det jeg leste. Story’ene var liksom så, meg. På en måte. Kjente meg igjen i de små øyeblikka av abstrakt lykke og konkret skuffelse. Relativt versus definitivt. Alex Robinson. Cartoonist. Ikke akkurat et geni. Men. Skarp nok til å gjøre et inntrykk.

Walk Away: Jeg er pisslei av drittjobben min og alle rasshøl’a der. Fy faen. Ikke nok med at disse krevende drittsekkene av noen kunder, som stort sett er vanlige medborgere, mannen på gata, naboen, behandler oss som second-grade undermennesker av noen hunder, så må jeg forholde meg til et miljø på bakrommet som best beskrives ved at du får dama eller typen din til å fise deg midt i trynet, inn i nesa, uten truse, og sniffe så godt du bare makter.

Dead Souls: Enkelte mennesker. Individer. Karakterer. Er rett og slett onde. Dønn Damien-the-Omen-in-real-life. Det forklarer jo crazy-town-originalene Mao, Stalin, Hitler, Bush og I. Hagen. Skremmende. De sitter ved siden av deg på bussen, trikken, t-banen, benken i parken. De står ved samme røde mann. Bak deg, foran deg, i køen ved kassa, kanskje i kassa. Overalt. Hvor som helst. Hvem som helst. Ondskap. Vonde hensikter. Slemme tanker. Vemmelige stemmer vi andre ikke hører. Fordommer.

Strange Days: Soundtrack’et mitt. Tankene. Om akkurat det jeg nevnte. Er redd. Ser øyne. Ser lepper. Ser personligheter. De oser. Skjuler det enten dårlig, eller bare lar det stå til, for alle å se, deler seg selv ut, som ufrivillig mottatte flyers, oss mener jeg, at vi får noe crap i hånda vi ikke vil ha, som vi kaster, enten i søppelkassa eller rett i bakken (idiotene), uansett så forurenser det og et par pingviner og isbjørner blir bakterieføde. Kanskje jeg bare leser dem som åpne bøker. De enkle. Psykopatene er vanskeligere. Noen gir blikkontakt. Andre ser ned. Noen smiler. Andre er bare en strek. Musikken. Menneskene. Noen vil skade ei eller en snart. Eller seinere. I dag. I morgen. Akkurat nå. Jævlig skremmende. Jævlig. Ondskap er jævlig. Ingen bryr seg.

New Dawn Fades: Bestemt meg. Gidder ikke la dem bruke meg mer, gidder ikke la meg selv bli utnytta som om jeg var ei seksten år gammel rumensk bondejente i storbyen foran et billig digitalt videokamera med en kvapsete og hårete middelaldrende mann osende av tre dagers svette og sykdomsprega fittelukt bak, klar til å bli pult i alle hull av tre udusja gangsterjævler med halvslappe pikker piffa opp av Viagra, kola og pepper, i den naive og gode tro at dette er de første stega mot berømmelse og ufattelig rikdom, toppa av en lysende karriere som skuespiller når modelltiden er over. Jeg er ferdig med den dritten. Jeg gidder faen ikke bli rumpekjørt av en gjeng undermålere som poserer og tror det funker, når alle egentlig ser hvor latterlig enkle og billige de er med sine smakløse og tacky desinerlogoer overalt i hue og ræva.

En dag. En fuckings dag. Vil dere bli avslørt. Og da. Skal jeg stå i første rekke. I frontlinja. Med bajonetten fiksa. New Dawn Fades.

Painting the Night Unreal

Tenker på fatteren. Det er lenge siden nå. Savner’n ikke liksom, men noe inni meg velter seg når jeg ser scener ute i den urbane handlingen, eller når en sterk sang dukker opp. Gjerne kombinert. Soundtrack.

Familiebånd. Jævelskap. Bebreidelser. Antakelser. Shit som skulle vært sagt, eller, forblitt usagt. Hater det. Rømmer fra det. Til jeg opplever et mørke så sykt vondt at det ikke gir noen mening what-so-ever.

Vi har uansett så mye felles. De samme uenighetene. Den samme kampen. Mot hverandre. Det samme inngrodde hatet. Han er alt jeg ikke vil, og jeg er alt det han skulle ønske han var. Så, i flere år, fra jeg var en uskikka liten kid, prøvde han så altfor sterkt å gjøre meg til noe jeg ikke var. Seg.

Lurer på hva han driver med nå? Leser han? Hater han alt som har begrepene kultur eller estetikk knytta til seg? Hater han meg?

Det er lenge siden jeg slutta å bry meg. Ser på fingra mine. Den slitte svarte neglelakken. Skjønner så godt hvorfor. At jeg gir faen mener jeg.

Alt jeg trengte var en mentor. Gjør fortsatt...

Torsdag 18. September 2008

Faen. Det er noe med meg og elektroniske greier. De slutter alltid å funke, eller bare fucker opp. Jeg er jævlig lei. Nå er det mobilen, igjen. For tredje gang i år. Det er min egen feil. Før pleide jeg å skaffe billige kolosser som man kun kunne ringe og sende meldinger med, ringelydene var bare pling-pling og finessene latterlige. Men. De svikta aldri.

Vel, de siste par åra har jeg, som alle andre zombies, kasta bort cash på fancy shit med alt mulig rart innebygd. Den siste gangen blei jeg lokka av den innebygde MP3-spilleren og kameraet. Jævlig praktisk, det innrømmer jeg, alt i ett. Men. Nå så har hele greia altså gått i dass, som sagt, igjen.

Stoler herved bare på den trauste gamle MP3-spilleren jeg kjøpte på Clas Ohlson, digitalkameraet jeg på en eller annen måte har fått, hvordan, usikkert, og et uunngåelig innkjøp av en eller annen nittitallsinspirert telefon som ikke self-exploder in ten seconds.

Det høres sikkert teit ut. Men. Jeg stoler liksom ikke på maskinene. Hater heiser. Nå skal det nevnes at jeg har en sterkt utprega klaustrofobi, men likevel. Det er noe som ikke stemmer. Husker jeg pissa på meg som kid av Terminator og den story’en, maskinene gjør opprør mot menneskene, utsletter oss. Fordi de rett og slett er smartere og mer logiske enn oss. De er som maur. Tenker som ett. Handler som ett. Har ikke følelser.

Ser de tendensene blant Osloborgere også. Liker det ikke. Strie strømmer av like fjes med de samme uniformene, rynker på nesa og glaner når noe er annerledes. Eller ikke ”estetisk finkulturelt”. Orker ikke gå lenger inn på det akkurat nå. Blir bare deppa.

Onsdag 17. September 2008

Det er onsdag 17. September 2008 og den vestlige verden, med resten på slep, er i ferd med å kollapse under vekten av sin selvforskyldte grådige og hovmodige fråtsefest. Og alt jeg bryr meg om er å lese tegneserier.

BOP (More Box Office Poison) by Alex Robinson. En lavmælt black & white indie-affære fra USA, og hvor ellers enn i, you-named-it, New-faens-York. Og. Veit du hva? Det gidder jeg faen ikke gå noe lenger inn på her og nå.

Kunne brukt evige bokstaver. Om faenskapet der borte. Men jeg ser så jævlig mye verre shit her. Dritt det gjør vondt å passere. Lukte. Høre. Skjønner’e ikke, men det må være noe galt med meg, for jeg føler så jævlig sterkt avsky, nærmest hat, når jeg ser trynene til selvgode og smørbukkaktige nordmenn som pølse-eter seg gjennom shoppingsentra, med dette faens blikk, øynene, hvordan skal jeg si det minst mulig brutalt. Idiotisk, tomt, desperat, grådig.

La oss si det sånn. Et i utgangspunktet tomt, men desperat grådig blikk.

Isolasjon: Byen er ensom. Full av autonome mennesker. Som defekte satellitter i en taus og evig bane, uten avbrudd, med kun et kjølvann av vrakgods og en dystert fjern stråle av lys, bare skimta, så vidt, på en altfor-altfor lang avstand unna.

Menneskene er grå. Ser det. Det er så metallisk. Kaldt. Minimalistisk. Jeg fryser.

Det er

Er det mulig? Del 2

Jeg tok selvfølgelig et bilde av henne.

Er det mulig?

Vi øker mest! Hete Justin avslører. Eksklusivt intervju! Falt for norske jenter.
Damer i nye skandaler. Rystes av sex-drama. Sjekk listen!
Posh på krigsstien. Kjøper seg ny status.
Slik er Eva og Co usminket. Stjernenes sanne ansikt. 8 sider SJOKK-bilder!
STOR spesial. Høstens trender!
Mote, skjønnhet, stjerner.
C! Norges største glam-magasin 88 sider kun 34,-

Jeg venta i køen. Ved kassa. På Meny. Oslo City. Foran meg stod ei gigantisk dame. Med en handlekurv stappfull av diverse ubrukelig usunne produkter. Hurtigkasse. Maks 5 varer. Dønn umulig å unngå. Hvis man ikke var helt tilbakestående. Eller blind selvfølgelig.

Kjerringa in-front var rett og slett sleip og hensynsløs. Og den likegyldige jenta bak kassa påminna henne om regelen og at det sikkert lå tjue-tretti varer på båndet. Dundra tok lett på det, ignorerte de bebreidende blikka til samtlige i køen bak og kassadama foran, svarte med en motbydelig bitchy skrikestemme: «Ja, jeg ser det, men det er så lang kø i alle de andre kassene, og kort her!»

Jøss.

Litt fram og tilbake. Møkkakjerringa fikk vilja si. Alle ga faen. Tilsynelatende. Men innerst inne, i sitt stille lille sinn, hadde alle egentlig lyst til å dumpe varene hennes på gulvet, sparke det mot de andre kassene, spytte dama i trynet, en skikkelig gørrete og jævlig klyse fra langt-langt der nede, gi henne fingeren og avslutte med noen sykt drøye ord.

Så. Da hun omsider var ferdig, og jeg fikk betale den ene colaboksen min, var køen bak oss like lang som alle de andre.

Special K

Special K. Jeg er ganske forvirra. Vi er på vei et sted, mot noe mørkt, skummelt, perverst, og ikke minst
farlig. Vi har lekt denne leken lenge nå. Pult hjernene til hverandre. Gått over streken. Drukket hverandres blod.
Etterlatt hver sine dype kutt, Det føltes som en serie orgasmer. På en jævlig skitten, lav og masochistisk måte.
Og, i taushet, har vi sammen, flere ganger, pult mentalt og samtidig lekt med barberblader. For oss blei vår
forelskelse vold, brutalitet, tarvelighet. Total kræsj.

Du holder deg nær.
Inntil meg. Så tett du bare kan.
Jeg holder ut. Hvordan kan jeg la være å omfavne deg, elske deg, når du er så nær, når du er så min som aldri før,
så tett. Pantomime. Språket vårt. Så altfor langt der ute og høyt der oppe. Jeg veit smertefullt godt at uten deg
er jeg ingenting. Bare et hult skjellett. Og jeg teller tiden. Timene. Sekundene. Til jeg ser deg igjen. Blir
så ufattelig trist, for jeg er så skitten og sminket, jeg er så sykt pervers og lav, gjort alt du hater, brukt alt
du ser ned på, gjort alle de syke tinga du har, sammen, spirituellt. Uten deg er jeg ingenting. Vi to sammen.
Elskere. Elskerinner. Androgyne. Ett menneske. Ett eneste stort villskap. Én smerte. Like frustrerte.
Like utålmodige. Med altfor mange minner om shit som var jævlig ålreit, men aldri kan bli igjen,
bare fortsette å forbli, sterkere, til dét er alt. Ett eneste smertefullt minne. Fornekta.

Du hadde meg. Tror du visste det. Så det i øya mine. Digga det. Elska å se meg falle, elska å falle sammen med
meg, for så å kravle opp igjen, sammen. Passiv-aggressive.

Ingen andre rundt forstod. Eller gjorde annet enn å stirre. I skjul. For vi var så sexy. Sammen.
Du i trangt og kort skjørt, svart, fra topp til tå, minimalt og veldig femme fatale. Svarte strømper med mønster
jeg blei myk av, korsett. Du visste at jeg var en sucker for knallrøde lepper og svarte negler, og masse-masse
svart shit rundt øya, typisk i smaken, kanskje en klisjé.
Det var liksom ikke noe rockabilly eller emo over deg, bare rock'n'rollm ikke på den denim-aktige poser-måten,
men nærmere trange korsett og sexy strømper. Og pumps. Kom liksom ikke over det, pumps. Knallrøde.
Musikken vår var så lik også. Placebo. Brian Molko.
Og bare for din skyld hadde jeg like røde lepper som deg.
Sikkert like svart rundt øya også.
Og minst like svart i stilen.
Enkel og elegant. De samme slitte tighte buksene. Svarte tettsittende longsleeves. Kanskje et lite tørkle
rundt halsen. Alt ettersom.
Vintage Doc Martens. De grove svarte og hvite femtitallsgangsteraktige greiene.
Forandra meg aldri. Forblei mørk. Og tynn.
Tydelige fakter.
Du lekte deg rundt meg som om jeg var en stang.

Kjente tydelige ting. Som gjorde meg mer fascinert. Og når sangen nådde akkurat det stadiet ville vi begge
falle sammen på knær, og strekke oss etter hverandre. Som om vi fremførte et skuespill. Midt på gulvet.
Sånn var natta vår. Ute. Blant venner og fiender. Moteslaver og misbrukere. Der vi kanskje var de verste. De
største. Misbrukerne. Vi tok alt sammen. Alt vi fikk tak i. Hver jævla natt. Uten å være fysisk i kontakt,
ikke før nå, først i natt, og vi var begge fullstendig klar over at vi kom til å pule hele natta gjennom, til
morgengry, og fortsette utover fordi vi hadde midler som hjalp oss hele veien. Vi falt.
Opp. Ned. Full fart rett fram.

Vi stirra dypere og lenger enn hittil kjent. Fingra deg i drosja. Du lo. Beit meg i øret.
Lekte en pille ned i halsen min. E er så simpelt og billig.
Men så jævlig bra å pule på. Blei litt redd, kjentes som en nedtur, men så innså jeg at vi var på
samme frekvens, og at alt var helt riktig, dønn dystert og trist.

Du var liten. Du var naken. Du var min gudinne. Kaotisk og forskrudd. Full av åpne mentale sår. Aldri helt
fornøyd. Alltid ensom. Et ugress blant kjedelige tulipaner. Mystisk. Akkurat det jeg trengte, placebo.

Leker med skyggene jeg finner. Dine. De er der. Mine venner. Syndene. Det tarvelige i å være en totalt kjip jævel
alle hater fordi han er så ufattelig spydig og smart i kjeften. Og sånn ligger jeg, dreper meg sjæl, imens, du ser
på. Leker med deg selv. Elsker det du ser. En fallen mann, en du kan ødelegge.
Samme hva du gjør.
Catch22.
Hver gang jeg dør ser jeg øynene dine.
Hver gang jeg dør ser jeg øynene dine.
Sånn danser vi. Leker farlige mentale leker. På kanten av livet.
Så mye nærmere døden enn alle andre. Så dønn deppa og nede. Svartere enn svartest. Vi er geniale guder.
Vi er så store. Fantastiske mennesker med briljante tanker. Og sånn fortsetter vi å falle.
Hvorfor kan aldri noe i hverdagen være litt ålreit, ikke henge så mye i det løse, og melankolske.
Jeg bare ligger død og smaker morgenlufta.
Lyset.
Naken.
Sminka.

This Picture

Det er søndag. Jeg er liberal. Jeg skriver på maskinen jeg fikk i gave og bare lot stå der. Ensom. Men nå hører jeg på Placebo. Forelsker meg i sminken. Det androgyne. Jeg er alt i dag.
Føler pubertale skrik. Fra da jeg var ung og uerfaren. Nysgjerrig. Forelska meg kanskje litt for lett i fjollete
David Bowie-aktige. Husker jentene likte meg. Slapp meg lett innpå seg. Det var som om jo mer feminin jeg blei,
jo kåtere blei jentene. Gadd ikke skjule det. Jeg var faktisk eneste gutt i en jentegjeng, hvor gay er ikke det
liksom. Men så hadde jeg liberale kompiser også da, og det sprø er at de fleste av dem var småkriminelle,
voldsdømte og skarpladde. Jeg har sett mye shit jeg ikke kan eller vil gå inn på her. Hvor var jeg, jo. Jentene.
De var mange. Forskjellige. Men i grunnen så jævlig like. Alle med mentale fødselsdefekter. Sånn jeg liker det.
Sånn det faktisk er. Derfor passer Placebo så jævlig bra i dag.

Musikken er genial. Stemmen. Sangen. Vokalisten. Brian Molko.
En prins. Eller prinsesse. Den rette feelingen. Stemning. Hektisk.
Special K. Han synger om min forelskelse, om min farlige lille lek,
med noe av de mest hjerteskjærende og jævlige, en mørk og sadistisk kjærlighet.
Brian synger om å falle ned, om en verden som eksploderer, og en så intens fascinasjon. Gravitasjon.
Ingen er bedre enn sine faktiske handlinger. Gode eller egoistiske.

Og akkurat nå gråter jeg en liten usynlig skvett. Noe shoegaze blanda seg liksom inn i playlista.
Og jeg svømmer. Det er noe godt for meg, der ute, likevel. Og jeg blir mest sannsynlig litt eldre
enn jeg først planla. Det er så mange grunner. Men bare en, som faktisk redda meg, en kjærlighet og forelskelse
større, mye mektigere. Jeg er stum. Fascinert.

Passive Aggressive. En av tidenes største dedikasjoner. Noe av det største. Brian Molko. Du fanga det
essensielle. Kjærligheten. Hatet. Perversitetene. Alt det nedbrytende og onde. De mørke stemmmene fra skapet,
stedet du veit har alt det verste, et sted du må holde deg unna, for livet, men så er lukten så altfor
god, sirenene lokker med en så intens eufori, på så korte sekunder. Jeg faller.

Det er tomt.
I kjølevannet mitt.
Jeg er naken.
Det du ser er det du får.
Jeg er ute der. Og alle kan håne meg, spytte, eller le, hvis de våger. For de veit de ikke våger å
angripe intellektet mitt fordi de veit jeg overgår dem ti ganger. Og stortsett mer.

Jeg har arr på armen. Og blod på en liten kniv. Det er bare meg, og min lille venn. Knivbladet.
Vi leker en lek. Du veit hvilken jeg mener, den der jeg stikker metallet inn i armen og drar den
så hardt jeg kan, så smerten blir til en orgasme jeg så tårefullt må ha, min heroin, mine arr, min krig,
min ensomhet, mine demoner, alt, alt hatet, hatet, jævelskapet sluker meg. Uten deg er jeg ingenting.
Uten deg er jeg ingenting.
Uten deg.
Ingenting.
Uten deg er jeg ingenting, noensinne.
Det regner.

Det regner blått der ute. Ikke noe rart ved det. Bare at dråper som regel er blanke. Og der ute er det blått.
Og i vinduskanten finner du meg, aleine, med noen simple dikt. Som jeg har skrevet til deg. Du er alt jeg klarer
å tenke på. Du er alt. Og jeg dør. Dør. Bryr meg ikke. Aldri mer. For jeg innser plutselig at du ikke min. Noe mer.
Det er så sykt pretensiøst. Av meg. Å erklære en slik kjærlighet. For noe. I det hele tatt. Når jeg egentlig
ikke er her engang. Jeg er borte. Poff. Borte.

Enkelte gjenstander kan man aldri reparere igjen, hvis brukket, akkurat som hjertet mitt, akkurat som alt jeg
noensinne stod for nå er borte, svart. Du pleide å tape ansiktet i massen. Med vilje. Ville leke normal.
Ikke bli sett. Ledd av. Fordi er så defekt. Og abnorm.

Sånn er det bare. Jeg er en typisk melakolsk dikterjævel som bare tenker hjertesmerte hele veien fra kirkegården
til taket på det nye operabygget. Jeg er egentlig en hertug. Av mitt eget lille rike. Der alt er pomp og prakt,
og alle har fjollete renessanseforkledninger. Det jeg skriver er, i den minste forstand, til de grader dyp,
og romantisk. På en mørk måte. Noe du ikke kan kjøpe for førtinifemti på H&M og få riktig sammensatt av noen
Carlingsjævler som skal tjene penger på forvirra EMO-kids. For de er der ute, ennå. Alle snakker om at de er
fjorårets story. Men faen'a, de er jo så mange.
Og så jævla unge.

Det er ikke gøy. Det er ikke meninga at det skal være gøy. Men noen ganger er det bare for godt. Og hver gang faller
jeg for fristelsen. Jeg faller.
Har likevel mitt eget rike, der jeg er en syk svart prins, som dreper alle sine koner, av ren glede og perversitet.
Ei etter ei. Du skjønner sikkert hvilken Molko-sang jeg hører på nå. Og på en eller annen syk måte så
tenkte han på meg da han skreiv denne sangen. Rart.

Samtidig. Jeg ér forelskelsen, forelskelsen ér meg. Jeg er både prinsen og skalden. Og når du leser, så
gjør du det to ganger, samtidig. Det er dette man kaller ekte melankoli.
Jeg bruker en skrivemaskin. Så alt bare flyter. Framover. Jeg flyter. Det er sånn
skrivinga mi er akkurat nå. En dans. Framover. Til der jeg er så altfor ofte, et hemmelig lite sted dere
alle nå får entre. Den som gidder selvfølgelig. Bare kom inn, i mitt sinn, rot rundt, ta det du begjærer.
Alt mitt er ditt, og du kan gjøre som du vil med meg. Jeg er din slave. Din fange.

Re: Mojo Pin

Det var varmere i lufta den gangen. Jeg satt i det hvite rommet. Spilte høyt. Skreiv. Drakk rødvin. Kjederøyka. Stirra faretruende mye på Suicidegirls. Hadde ikke noen muse. Trengte ikke. Alt jeg begjærte var tilfeldige sammenstøt. Med ufunksjonelle rockechicks. Tatoveringer. Piercinger. Mørke utfordrende klær. Rare farger. Rare ideer. Rare fakter. Dryssa av en tørsthet jeg kunne sette pris på. Kanskje en pille i ny og ne, eller rett som det var. Ei å dele jointen med. For så knulle halve natta. Til naboene utvikla nevroser og kinky preferanser.

Jeg var den jeg er. En uutfylt poet. Med et så grådig synlig talent. På alle de opplagte måter. I utseendet. I fingra. Med orda. Fargene. Og det bunnløse konsumet av billig scotch. Vin. Sigaretter. Tror de gamle arrene på armen min, fra de bittersøte pubertale selvskadende tendensene ga meg en piff disse rock’n’roll-horene virkelig kunne sette pris på. Og kjenne seg igjen i. Men det som virkelig dro dem inn i min selvdestruktive vortex var den intelligente forseggjorte og pompøse holdninga, gjennomskua som ekte talent, og manipulative og nærmest psykopatiske utsagn som var så diffust artsyfartsy at selv den mest lærde finkulturelle ville brukt tid på å analysere orda, setningene, konteksten. Jeg var den jeg er. En som aldri gråter for andres vestlige mentalsmerte, jeg bare fanger den, bearbeider den, omskaper den, gjør den melankolsk og meningsfull. Opphøyer knektene til konger. Og dronninger.

Det er vel det som gjør meg til den perfekte elsker.

Jeg lar deg være den du drømmer om å være.

Vel. Det rare er. Det er akkurat hva alle de andre også gjør for meg, lar meg være den jeg drømmer om å være, lar meg publisere meg selv til de grader. På stuebordet. I armkroken. På gata. I orda. Tankene. Syns jeg fortjener det. For jeg brøyt meg selv ned, ikke så høyt oppe i skyene lenger, ikke så stolt i gangen, driftende aleine i en svart elv av melankoli, unnfanget i et øyeblikk, på fittehåret. Så. Jeg. Lærte livet. Lærte å leve med skjebnen. Døde ikke aleine likevel. Venner. Forsømt. Men fortsatt der. Elsker dem. This night has opened my eyes.

Pantomime

TMWStW.

Viljen til å leve feider frekventert ut. Vi stod på hjørnet. Spøkelsene. Og jeg. En for alle, alle mot en. Akk, den viljen, akk, det livet. Vi var svina. Vi var stjernene. Og alle hata oss. Maskarakledde femihomser med neglelakk og skinny jeans, stjernedryss i håret og svart farge all over der det strakk til. The Wild Ones. Jeg lo. Lenge. Gnei fingra. Rusa meg. Blei så høy - så høy. Kjente livslinja glippe. Også åpna jeg øynene.



We Are the Swine.

Åh, kjære, om du bare kunne se de tinga jeg ser, med mine øyne, og hvis du bare kunne skint som meg, en stjerne blant kull. Det er en lyd nede i sentrum. Du kan se den, finne den, hvis du bare vil. Det er oss, forstadssvina. Vi de levende galleriobjekta de trøtte massene på linjene rundt omkring i byen elsker å se på, hate, eller elske. Oss. The Wild Ones. Femigutta.



Heroine.

Fy faen. Fant meg selv i en haug, ikke langt fra det området alle visste var siste skanse. Det siste jaktområdet alle fortapte en gang forsvinner. Jeg fant meg selv der. Så autonom. Så ung. Så ensom. Så forbanna fortapt. Fy faen. Og. Så ufattelig dopa jeg var. Som et urtidsmonument fra tre tiår tilbake. Bittertragisk. Som en romantisk komedie. Evigtragisk. Så lidende. Men jeg var ikke aleine. Jeg var der med et annet menneske. Og vi var ensomme sammen.



What Can I Do?

Industri. Betong. Asfalt. Hjernedød. Overdose. Alt jeg tenkte på var fitte. Og et varmt sted å gjemme meg. Fant begge deler. Og plutselig eksploderte verden i et fantastisk inferno med farger jeg ikke engang visste eksisterte. Det eneste jeg egentlig husker var tårene vi begge felte da vi forstod at vår kunst og poesi ikke var noe annet enn undergrunnsgrums bare de sære gadd å bry seg om. Men det var kanskje nok. Burde i hvert fall være det. Men hvem blir vel noen gang fornøyd?



When the Music’s Over.

La meg fortelle litt om meg selv. La meg være ærlig. Jeg er søppel. Hvit søppel. Jeg eier bare klæra på kroppen. Jeg lever bare for dagen. Jeg ser kun det som ligger bak, det uopplagte forbehold oss med et snev av artistisk talent og finfølelse. Og det med hvit er jo ikke helt sant da. Jeg er verre. Jeg er uren. En blanding av litt av hvert. Lystløgner, idiot, taper, junkie, alkis, mislykka på alle tenkelige måter, minnes å ha hørt begrepet ”en snublende helt” en gang, om meg. Veit ikke helt. Men jeg har en plan. Jeg skal skape noe av det største. Og når jeg en dag forsvinner, for godt, vil noen, hvem som helst, kunne lese mine ord og se mine litterære bilder, kanskje på banen omgitt av idioter, eller i senga med en kniv klar eller noe verre.



Mama, help me to live...
Mama, help me to live...
Mama... Help me... To live...
To live...
To live...
...
What Can I do?
(-Antony)

Jeg er androgyn. Alle elsker meg. Samme kjønn. Homser, jenter, klarer ikke la være å falle for meg, veit det, ser det, skjønner det. Jeg er en sjelden blomst. Jeg blander rufsete skjønnhet med melankoli og ubeskrivelig trange og sexy svarte klær. Alle kan se at jeg er på vei utfor stupet. Alle veit jeg kjører i hundre og nitti med hendene bundet bak ryggen. Så ung, så tragisk, så jævlig sexy. Så. Arrogant. Bombastisk. Selvskapt.



Wild Horse.

Jeg beveger meg i en verden uten finkultur. Idiotene på Spasibar eller liknende tror de ser den rå huden, men de opplever bare halvsvidd bacon, prefabrikkert. Gata er ikke Matias Faldbakken, Mono eller tåpelige vernissasjer. Gata er fortsatt på Oslo S. Området alle dyra kravler, med en eneste tanke i hodet; finne, få, det neste skuddet. Samme hva. Og innimellom de sammenstua hengende huene kan du kanskje skimte meg, noterende i den mentale journalen, helst litt i utkanten, med full oversikt, en ren oase i eimen av gammel svette og tilgrisa bukser. Hvem faen er det jeg lurer, jeg er jo faen meg en av dem, bare reinere, yngre, penere.



Suicidegirl.

Vi lot tida forsvinne. Du og jeg. Min vakre lille muse. Du jeg tilegner all min abstrakte kjærlighet. Jeg veit det er hardt, jeg veit det er smerte, men det er sånn vi er, det er sånn forelskelsen vår er. Den var skapt lenge – lenge før vi engang skjønte at vi var litt annerledes enn de andre rundt oss. Den jævla misstilpasningen. Ensomheten. Og som det drepte oss. På innsiden. Aldri utenfor. Tause. Vi forblei. Helt til skjebnen spilte oss et puss. Gjorde det bedre. Eller verre. Helt relativt. For oss to sammen er et åpent sår. Strødd salt i. Og jo mer det svir, jo mer begjærer vi. Hverandre.



The Two of Us.

Vi løper. Løper. Fanger solstrålene. Kaster armene i været. Svinger. Rundt. Rundt. Og rundt. Til vi b’yner å le. Det er sommer og jeg er forelska. I deg, min lille suicidale nymfe. Det er bare oss to nå. Alle har dratt hjem. Til sine kjipe liv. Men ikke oss. Vi bare fortsetter. Vi er lufta, vi er sola, vi er elskerinner. Jeg er din androgyne gud og du kan få gjøre hva du vil med meg. Bare du ikke lar det gå for lenge, før jeg ører orda ut av din røde lille munn, at du elsker meg, bare meg. Og når du en dag finner deg selv i en liknende hage, aleine, så veit du at jeg fortsatt er med deg, bare deg, for du er min. Min. Selv i det hinsidige.

Jeg kjenner deg. Din type. Du er som meg. Fortapt. Den eneste forskjellen er at du er evigvarende. Jeg er kun en kort lunte, uten begrensing, uten tilpassning. Men vi snakker ikke mer om det nå. Det vil være nok av disse små krypterte små meldingene. Seinere. Som du kan tyde.
Aske.

Jeg kjenner deg. Din type. Du elsker asfaltomgivelsene. Bare drive rundt, som et barn uten seng, eller en elsker uten -inne. Men hvordan føles det når jeg ligger ved siden av deg, naken, og sier at du er isen i blodet mitt og at jeg håper du lar barberbladet gli sakte over huden min?

Jeg kjenner deg. Din type. Du gråter når ingen ser deg, men smiler ellers.

Suede. Brett Anderson. Rusen går i intervaller. Jeg skriker sårt når du snitter meg med bladet og lar blodet renne langs armen min over til din, mot leppene dine som venter, dirrer. Og når vi en gang kommer, så er vi begge innsausa i mitt varme blod.

Da du engang var ung. Som sola klokka fem på mårran. Skjønte du hvor det bar hen? Vel, det gjorde kanskje jeg, på en måte, jeg bare haler ut tida, bare på grunn av deg. For sangen lød; it could be the two of us... Det er like pompøst som vokalisten i favorittbandet mitt, og jeg blir så myk når jeg hører lydene, klarer så vidt å beherske meg, lar alt bare hengi seg. Det er sånn ekte kjærlighet er. Hjerteskjærende smerte. En fullstendig klisjé. Optimalt banalt.

Gi meg – gi meg styrken. Til å fortsette. Gi meg – gi meg styrken. Til å elske. Det er alt jeg ber om. Det er egentlig alt jeg har tid til.



Oslo Calling.

Peter Dawson. Special. Old scotch whisky. Opiater. Substanser. Jeg balanserer på en sløv egg. Hater alt. Alle. Men hvem kan klandre meg?

Jeg hører på The Guns of Brixton. Er så dønn enig. Traver gjennom gatene. Gir faen i alle. Alt er kjipt. Det er kaldt. Jeg fryser på føttene. Og alle gir faen i meg.



When the Music’s Over. Del to.

Faen. Det river i lungene. Jeg krøller alufolien og pælmer den bak meg. Driter i det. Er fullstendig wasted. Prøver å tenke. Det er en følelse jeg savner så jævlig. Klarer ikke helt legge fingeren på det. Så jeg hengir meg til de illegale substansene de fleste bare har hørt fryktlige myter om. De har rett. Det er fryktlig. Men dønn sykt godt akkurat da. Bare meg og tiden og rommet liksom. Sprøtt eye opening kan en si.

Hvem er jeg egentlig? Hva faen er meninga med livet? Hvem hedrer egentlig graven til den ukjente soldat lenger?

Re: Shadowplay

Å skrive er som en merkelig drøm. Fjernt. Uhåndterlig. Ubegripelig. Så lenge siden. Altfor. Litt krampeaktig. Rustent. Men mellom alle ulydene, alt ståket, hørte jeg en jævlig forbanna stemme. Skriv. Det var for litt siden. Og jo lenger jeg drøyde, jo tydeligere blei stemmen. Jeg blei litt redd, ensom.

Omsider. Håpa vel at det skulle redde meg, skrivinga, ta bort ensomheten. Hvem veit? Ord er mektige, ord er en ladd pistol. Uten sikring. Og oppturene har vært færre enn nedturene den siste tiden. Noe annet ville vært en løgn. Man kan bli selvhøytidelig av mindre.

Så, i en litt redlight-aktig belysning, med håp i en knytta neve og melodramatisk musikk overalt, valgte jeg å forløse meg selv.
Det gjorde litt vondt.
Faen.
Endelig.
Musikken.
Jeg hørte musikken.
På knær.
Med tårer.
I en tid jeg trodde var umulig.
Ingenting er oppbrukt.
Bare annerledes.

Den mårran knulla jeg en tanke, lekte med den, lot meg forføre, fikk flashbacks, var tilbake til den tiden da alt var gyllent og ekstravagant og jeg fløyt rundt som en boble i et glass med sjampanje, det lukta så godt, alle var så ufattelig vakre, og jeg kunne fortsatt banne på at verden snart var min. Bare min.

Re: New Dawn Fades

Hun heter Pernille. Vi kaller henne bare Nille. Ikke at hun er billig eller noe. Det er bare enklere. Uansett. Den vesle jenta dro en heftig linje med heroin på dassen på Südøst og greide å ta en overdose. Lå med spredde bein, uten truse, midt i båsen, det vakre håret dandert på lokket og gjorde ikke en mine. Vaktene skjønte ikke en dritt. Lempa henne ut på gata. Dytta henne i retning legevakta.

På en eller annen måte greide hun å slepe seg dit. Legevakta. Med eller uten hjelp. Gudene veit. Ramla sammen, nok en gang. Du skjønner, Nille er ei jævlig pen jente, det oser noe ekstra av henne, noe de færreste har eller klarer å oppnå, derfor tok de henne seriøst, redda henne med det samme, uten noe hei og hå. Du kan banne på at legen lukta mer enn to ganger på det myke gylne håret hennes. De sloss sikkert om å behandle henne.

Om det var sant? Veit ikke. Det var storien hun fortalte da jeg møtte henne for første gang, på puben i østbanehallen, kanskje litt for tidlig for en pils, men likevel. Jeg var på jobb. Jeg grubla. Studerte de utstuderte typene som vanka der. Rusk og rask. Bunnslam. Var ikke noe bedre selv. Bortsett fra klærne. Fy faen så ulykkelig jeg var, dønn. Var ikke aleine om akkurat det. Vi var en trist og skitten forsamling. Til hun dukka opp. Nille.

Det b’ynte med at hun spurte om jeg ville bytte noen pils mot litt dop. Hadde liksom ikke noe annet valg. Hva sier man når ei sånn jente spør om noe sånt? Vi drakk. Prata litt. Men var mest stille. Kjente omsider et spark. Bli med på dass. Jeg fulgte etter. Hun delte. Vi gjorde vårt. Gikk inn igjen. Fortsatte den tause samtalen. Hun kjeda meg. Jeg kjeda henne. Vi visste begge to at det ikke ville bli noe på noen av oss, vi var for kjipe, i hverandres øyne. Skulle kanskje blitt en grad mer ulykkelig etter den åpenbaringen, men tvert i mot. Jeg øyna håp. Hadde ikke behov for å imponere eller bestige henne. En real seier. Rent mentalt. Jeg var noe mer enn bare primitive instinkter og mannlige klisjeer. Jeg var dyp. Eller bare full. Og høy.


Vi spanderte to-tre sånne runder til på hverandre, til vi synkronisert bestemte oss for å stikke. Av gammel vane gikk jeg ut bakdøra. Det var siste gang jeg så henne. Nille. Den vakre og temmelig herpa ungjenta. Var jævlig letta over å slippe den verdenen. Hadde nok med mitt og et manuskript som holdt på å drepe meg, sakte, brutalt, vanedannende. Tenkte hardt på hvor jeg skulle gå nå, hvor neste pils skulle skje. Telte myntene og sedlene. Styra helt klart unna Karl Johan og bryggeområdene. Grensa går liksom ved Pilestredet. Bortenfor den har spenna en helt annen verdi. Den har ikke noen. Ikke arbeiderklassespenn i hvert fall. Dessuten har jeg ikke helt sansen for folka der borte. Altfor lett å stikke seg ut hvis man ikke er strømlinjeforma. Eller up-to-date. Det må jo være noe galt med folk som vanker på et sted som krever over seksti kroner for nullfire?

Fant et sted nær, i, Grønland. Husker ikke navnet. Ubetydelig. Bare nok en av disse uendelig mange hvitvaskeoperasjonene med rosa, lilla og turkis interiør, veikromøbler og en jukeboks med et forutsigbart sangutvalg. Pluss klientellet. En som het Anders var jævlig forbanna på Kristin Halvorsen, kalte henne ei sosialistisk hore. Han gikk god for Siv Jensen og Frp uten helt å begripe at trygdepils og toto mest sannsynlig vil bli mye vanskeligere å bedrive når det ikke lenger eksisterer et velferdssystem. Et system, som forresten, ikke gjelder alle, idiotisk nok. Det slår meg hver jævla dag. Norge. Uten tvil et skremmende rikt og velfødd land, men med jævlig synlig forskjell på øst og vest, fattig og rik. Ser en utvikling på gata og i bydelene, liker det ikke. Hvorfor gidder ingen å gjøre noe? Si noe?

Hørte noen gamle sanger som dro meg tilbake til enkelte dager i livet mitt da jeg var yngre og mye-mye dummere. Våkna. Titta rundt meg. Innså at jeg var i ferd med å bli som dem. Gubbene på første rad. I pubene. De med treningsoverdel, olabukse, hvite joggesko, vannskjemt hår, dårlig ånde og en sur og ikke så god lukt de alle har til felles. Enkelte har til og med en kam stikkende opp av baklomma. Og VG i den andre. Jeg blei skremt. B’ynte å svette litt. Studerte tinga på min del av bardisken, og tinga på deres. Jeg hadde en tykk notatbok A5, penn, mp3-spiller, et tårn tiere og tjuekroninger, synonymbok, et par gratismagasiner og porsjonssnus. Pluss pilsen selvfølgelig. Jeg pusta ut. Fy faen. Må passe meg. Gubbene på høyre og venstre hadde Petterøes 3, VG, lotto og toto, og det var det. Heldigvis. Ikke at man trenger å drasse rundt på hele livet sitt, men jeg blei bare så overlykkelig fordi det var langt igjen til jeg var dem. Og tvilen fortalte meg at de ikke var som meg en gang i tiden. Snarere tvert imot.

Anders og en til lo rått av noen gamle minner de delte. Jeg var ufrivillig deltager, siden jeg satt i midten og ikke kunne rømme. De henvendte seg til meg med jevne mellomrom. Sånn som man skal, når man henger ved baren, ikke sant? De ensomme ulvene. Sturende og ensomme over en pils, avbrutt av tilfeldige samtaler med tilfeldige likesinnede.

Det er mange som har skrevet om dem, det er litt hipt, alternativt og ærlig liksom. Wanna-be-bohemene dyrker denne livsstilen som en kult. Uten helt å forstå hva de driver med, eller hvor disse ulykkelige folka kommer fra. Disse etterkrigsbarna av mislykka foreldre, oppvokst i en dritfattig tid, hengende på slep ettersom byen utvikla seg og tiden blei moderne, sosialdemokratiet, Einar Gerhardsen, oljemillioner, utflagging av flåten, uunngåelige skjebner fordi de ikke kunne velge høyere utdannelse, men måtte ut i arbeid som sekstenåringer, og da alle de som ville tjene litt bedre måtte ha litt bedre utdannelse stod disse guttene på sidelinja med hendene i lomma eller rundt en pils, bybildet forandra seg dramatisk for hvert tiår som passerte, men disse mennene forblei, forblir, og avkommet deres opplevde skilsmisse og faen i helvete fordi de aldri klarte å virkeliggjøre sine egne drømmer og ambisjoner, alkoholikere, misbrukere, Frp’ere, fordomsfulle idioter, bare ta sekstitallet som et eksempel, da mange var hippier og dyrka fred og forståelse var disse mennene rockere, de hadde kort hår og sideburns, hata sosialisme og dyrka det amerikanske, og nå, i dag, er hippiene de godt utdanna og vellykka folka, også de hyklere, men det får bli en annen gang, uansett, har aldri møtt så fordomsfulle menn før, som på de slitne pubene rundt omkring i Oslo, så mye hat mot det som er nytt eller humanistisk eller kulturelt eller annerledes, og det skumle er at jeg ikke generaliserer, jeg bare konstaterer og rapporterer, jeg veit det her veldig godt, fordi jeg har hørt alle historiene, om og om igjen, de fleste er ganske like, alle gjentar seg selv, de likner til og med på hverandre, det er visst dette som er eldrebølgen, lurer på om dette går i arv, håper ikke det, for faren min er en av dem.

Var litt svimmel. Trengte en pause. Trakk frisk luft. Eller hvor frisk får den egentlig blitt, lufta, midt i et veikryss, så å si? Titta. Så ei jente jeg trodde jeg kjente. Vinka. Hun vinka ikke tilbake. Tok visst feil. Flau affære. Faen, hadde så lyst til å henge i fanget til ei jente, bare slappe av, bli tulla med og degga, dyrka som en gud eller noe, kanskje gå over streken. Om jeg angra på at det ikke blei noe med Nille? Nei, som sagt så ønska jeg ikke mer rabalder, bare velstand og sensualitet, gjerne litt lidenskap og ekstase, kombinert med en felles rus. Tenkte. Trykka nedover lista på mobilen. Merkelig nok, som en slags generert tilfeldighet, for at historien skulle bli mer interessant så fikk jeg faktisk en melding i det jeg skulle til å gi opp.

Den var fra Stella. Hu heter egentlig Stine Alexandra. Som du sikkert skjønner så forkorta vi det ned fordi navnet i seg selv er teit og fordi Stella høres mye-mye mer spennende og mystisk ut. Litt galaktisk kan en si. Hun lurte på om jeg var med på backgammon og latte. De var visst en gjeng. Men. Jeg var en katt, en territorial og svart og sky og raggete katt. Skreiv til henne at jeg forlangte henne hit, aleine, og at vi skulle drikke som fjollete fulle, selv om det bare var formiddag og hverdag. Det tok tre sekunder. Og svaret var som jeg ville. Og kun tre kvarter og hun stod utafor puben og vinka meg ut. Om vi kunne stikke til et triveligere sted med sofa og penere klientell? Klart det. Men jeg krysser faen ikke Pilestredet!

Vi endte opp på Sør. Hater egentlig det stedet. Typisk jentested. Lot det bare skje. For sofaene var dype og utringinga dypere. Var heldige, fikk plass. Alltid mye folk der. Mange studenter som har misforstått det. Inkludert Stella. Altså, hun var ei intelligent og lidenskaplig jente, men streba altfor sterkt. Derfor gadd jeg bare å henge med henne innimellom. Blei for mye prat om andre. Og det innså jeg også akkurat da, den ettermiddagen, etter tre nye pils, med henne i armkroken, begge uten sko og føttene oppi sofaen, snakkende om hva som helst, kanskje litt for mye om ting jeg gjespa av. Det var ikke dagen min på jentefronten. Fikk ikke noe til å svinge. Det eneste jeg klarte å tenke på var hvordan jeg skulle bli kvitt henne. Hun foreslo at vi skulle stikke hjem til henne, like borti gata, Grünerløkka, selvfølgelig, hun hadde akkurat blitt ferdig med et bilde og jeg ville bli den første som fikk se det, samt vurdere det hvis jeg begjærte. Noe jeg nekta på stedet. Altså vurderinga.

Jeg fikk en rødvin i hånda. Stella trippa overalt. Klarte ikke følge helt med, hun prata og prata og prata, ordna, henta ting, passa på at jeg hadde det fint, gjest og greier, ikke sant. Innerst i rommet med et stort hvitt laken over seg stod altså mesterverket. Av Stine Alexandra aka Stella. Som også var artistnavnet hennes. Fanfare. Det jeg la øya mine på akkurat da var uten tvil bra, akt, kollage, et sammensurium av forskjellige teknikker og materialer, med tekster, budskap. Street art. Ikke sant? Vi klappa i kor. Skåla.

Jeg forlot bygget litt seinere på kvelden. Vinka til Stella i vinduet. B’ynte å bli lei av rusen. Var mett. Trøtt. Ikke dårlig, bare litt vemodig. På en god måte. Resignert. Seirende. Om det blei noe på meg den kvelden, i en sliten Ikea-leilighet på Grünerløkka var ubetydelig. Nei forresten. Syntes synd på henne, og meg selv. Så jeg unna henne ikke det å bli brukt, det ville bare blitt meningsløst og sjelløst, som roboter, automatiske bevegelser uten noen mental hensikt. Vi bare prata. Det var godt. Hun lytta. Tror til og med hun grein litt et lite øyeblikk. Da jeg fortalte om en tanke jeg hadde bearbeida altfor lenge. Hun ga meg et kyss. Sa hun forstod. Og jeg trodde på henne. Ønska det i hvert fall.

Et dårlig menneske. Vanskapt. Motbydelig. En freak. Meg? Tanken. Jeg stirra tomt, trikken passerte ting jeg hadde sett mer enn nok, sovna. De fleste tar livet seriøst, andre bare leker med det. Skulle ønske jeg var en av delene, men er bare ufunksjonell. Alltid et skritt etter, eller i skyggene, redd for sola, stort sett uten grunn. Uforståelig. Påberoper meg ikke noen eksepsjonell lidelse i livet, gidder ikke, tror egentlig det bare handler om tankegang, eller måte. Alle har en nemesis i livet, noen er klar over det, noen ikke, min er lyst og begjær, for livet, for alt. Kanskje litt klisjé. Hvem veit? Eller kanskje det er meg selv, at det er min måte å tenke på, analyseringa, forkludringa og grublinga, svevende. Jeg forhøyer meg selv til uante høyder samtidig som jeg trekker meg ned i fornedrende skuffelser.

Da trikken stoppa var jeg ikke fullført på noen måter, bare utmatta, forvirra. Bestemte meg for å ta en mental pause. Det var ikke så verst likevel. Noen der ute tenkte på meg, brydde seg om meg, det visste jeg, kanskje til og med beundra meg. En ting var uansett dønn sikkert, og det var at jeg måtte bruke gaven, ikke bare for min egen skyld, men kanskje for andre, spre noe liksom, dele shit. Skrive. Skrive for faen.

Sirens

Sirener. Alt er innenfor forstanden. Jeg klemmer så hardt jeg bare kan, men det hjelper faen meg ikke, lydene slipper gjennom. Det beste man kan gjøre i en sånn situasjon er å skru volumet opp på maks og kaste seg ut i malstrømmen.

Jeg plasker hjelpeløst omkring, som en eller annen idiot. Vandrer på måfå i sentrum. Dette er et sted uegna for de fleste, men alle skal på død og liv pakke seg inn der. Snuskete lommemenn, junkies, turister, kjernefamilier, snuten, emo’er, horer, idioter og meg. Jeg hører på musikk som leder meg til en annen state of mind. The Doors. Sirkuset rundt meg bare passerer. Jeg ler godt inni meg hver gang en av dustene gjør noe. Fy faen, virkeligheten er dønn skitten. Vemmelig. Fascinerende.

En tullete liten hund hopper lykkelig opp i fanget til eieren. Et fint bilde. Blir litt misunnelig. På bikkja. For et liv. Et hundeliv. Mitt. Slurper i meg colaen, bretter sammen avisa, myser mot bane nummer seks. Jeg er en slave, jeg er en spion. Klamrer meg til notatboka og pennen. Tenker på pupper.

Det er skummelt. Så mange triste mennesker. Overalt. Særlig på t-banen. De er ekstra synlige der liksom. Det er vel en klisjé. Men jeg legger godt merke til dem. Det er egentlig ganske få mennesker som faktisk ser lykkelige ut. Rart det der. Vi er en hel by med ulykkelige idioter som menger oss, velter oss i tragediene, elsker dritten vi ser. Alle hater alle. Et smil er en skatt, finner bare ikke kartet. Og alt jeg tenker på underveis er pupper, myk hud og pirrende lukter. Det er jo trossalt en måte å rømme på. Snusk mener jeg. Det er en metode jeg bruker for å komme meg gjennom uutholdelige minutter på banen eller trikken. Sex. Fantasier. Perverse ideer jeg skal prøve ut når jeg får sjansen. Folk rundt meg skulle bare visst. Men så er vel mange sikkert sånn, på alle mulige måter, er lykkelig over at jeg ikke kan lese tanker, fy faen. Sikkert mye sykt som beveger seg i hodene på folk når de står oppi trynet på hverandre mellom Jernbanetorget og Carl Berners plass.

Ordna meg en sånn bysykkel i dag. Slipper å kjøpe månedskort og treningskort. Ikke at jeg hadde giddet å gjøre det, bruke penger på det jeg sa, liker bare tanken. Turen nedover Trondheimsveien gikk fort. Turen oppover igjen var døden. Tråkka som en gal. Trodde jeg skulle dø på toppen. Er formen virkelig SÅ dårlig? Måtte flire. Sytti kroner er ikke verst. Jeg risikerer å få tilbake kondisen.

Fant gull i natt. En film på Google Video. Fra 1969. Dansk opptak. The Doors og Led Zeppelin. Genial. Rett og slett. Synd tilkoblinga er så ræva, men vi gidder ikke betale for nett. Tar hundre år. Var tålmodig. Lot filmen laste seg ned i sneglefart. Det var faen meg verdt det. Det beste disse sørgmodige øya har sett på mange måneder.

Shit. Glemte å kjøpe tannkrem. Livet er komplisert.

Majesty

Vi er de ærlige fjesene i mengden. Jeg lener hodet mitt bløtt på en pute av billig kjøpt rus og vanskelige tider, i det fjerne, bak meg, og foran.

Det er en krig. I øret mitt. Jeg kjemper så hardt jeg kan, hvordan skal det gå? Når alt jeg har er så vanskelig å bære. Det å være. I denne glemte generasjonen uten ære.
Alt vi tenker på er sex, rock, alkohol og berømmelse, ja vi danser. Langt ut i nattens dunkle mystikk, full av sprengte klisjeer og latente banaliteter. Jeg er bare en simpel budbringer, jeg simpelthen skriver det jeg ser. Skyt meg om du vil. Selv om det er kjent, aldri drep budet. Han kan ikke noe for det, han gjør det som er nødvendig, det han er født til.

Vel. Du veit det ikke er sant.
Vi dør sakte.
I den uendelige horisonten dekorert med blodige gitarer og triste halvsannheter.

Kjære. Baby. Du i dine fancy kostymer. Ja. Du. Jeg veit du veit at jeg ser deg. Skyggen din. Bevegelsene. Hoftene. Brystene. De velkjente og forlokkende formene jeg alltid dør for. Hver jævla dag. Hver jævla natt.
Du er naken i mitt sinn. Jeg er gal. Jeg er gal. Og du er fin. Så faens fin. Jeg er så myk. Klarer ikke stoppe. Baby. Faen. Skjønner ikke hvordan du klarer å la være. Nei. Det er et mysterium for meg.
Rist. Rist. Rist de fine tinga du er medfødt.
Ah.

Men så tok natta en brå vending likevel. Jeg gråter i en arm jeg ikke helt veit hvem er. Smerten er jævlig. Jeg fryser. Tenker bare på rus. Tenker bare på neste store slager. Neste Jesus.
Så er jeg dum? Hvem veit? Jeg er i hvert fall ikke ond. Bare naturlig.
Hvem kan ikke være det i ditt nærvær? Majestet. Dronning. Baby. Du smaker blod i øynene mine. Merkelig. Men det er sånn det er.
Sangen er uendelig. Den er for oss to. Vi to i vår geniale rus. Den forunderlige veien mot undergang og fornøyelse.
2007. Året da litteraturen og den materialistiske uskylden døde.

Stopp. Gå inn. Døra er ikke låst. Den er alltid åpen. De serverer alle. Uansett. Når som helst. Men. Det er best å rømme nå som du ennå er rein. Egentlig.

Jeg strekker håret ditt ut. Trekker deg ned. Til mitt nivå. Begraver leppene mine i dine. Smaker deg. Spiser deg. Rødt. Varmt. Hendene mine er febrilske. Løper løpsk. Leker seg rundt ryggen din. Du smiler. Kjenner det.

Jeg tar tak i håndleddene dine. Later som jeg kutter dem opp på langs. I tankene. Veit du tenker det samme. Vi lar stillheten lede oss til sekvensen der du lar kjolen falle og jeg blir blind.

Kroppen din er kald og tynn. Utmagra. Altfor mange år med frustrasjon og selvbeherskelse. Vold er faget ditt. Og du er omhyggelig. Jeg hviler hendene på hoftene dine. Kjenner et kaldt glass med vin grøsse på ryggen. Vi beveger oss. Musikken er vår sjaman. Rusen vår mantra. Vi er høye. Vi er unge.

Bang! Brå vending. Vokalisten skriker. Du fiker til meg, biter. B’yner å le når jeg lager en lyd, den som kommer når du blir overrumpla, den du ikke vil at noen skal høre, den sårbare. Selv om du er naken er jeg den svake. Den onde.

Vi knuller. På gulvet. Og musikken er melankolsk.

Den er rå.

Jeg er så jævlig høy akkurat nå. Puster. Beveger meg med deg. Så aleine så aleine.

Puppene dine er varme. Myke. Jeg er utvilsomt i godt selskap. Du drar en stripe over brystvorta med en dråpeteller. Jeg sleiker. Lukker øya. Faller innover i meg selv. Til jeg er i ett med deg. Du er så jævlig frekk og brutal. Du pisser på alt og alle. Jeg beundrer deg. Bare skinn og bein.

Glam. De ekte bohemene lever brutalt og dør alltid unge. Du hvisker de orda i øret mitt. Skraper meg opp på ryggen med de røde neglene. I det fjerne er jeg i en farkost. En bil. Kabriolet. Med en eim av støv i kjølvannet. Snuser inn tinga du sier. Lar de male egoet mitt til uante dimensjoner. Du fortsetter. Jeg er den største siden hvem som helst. Jeg er et geni. En uoppdaga kuriositet best kjent etter min for tidlige død. Det skal du sørge for. Det lover du. Jeg puster ut psychedelia. Drar det feite heftige håret bakover. Løfter deg opp og entrer deg. Til du skriker.

Jeg kjenner deg. Du kom fra et lite sted der alle kjente alle og alle var som alle. Til du blei født. Allerede som barn var du annerledes, utstøtt, ikke helt en av gjengen. Alt du lengta etter var den fraværende faren du skulle ønske var som på tv. Skolen var en hvilestund der du skreiv små dikt prega av melankoli og savn, du pulte rundt, men fant aldri mannen. Som en gammel vane ved, du traff alltid de feil gutta, de som dro deg lenger ned, med rus og dårlig selvtillit. Helt til du blei gammel nok og ga fingeren til alt og alle. Flytta til byen og slo ut håret blant likesinna. Fortsatte drikkinga og knullinga. Blei bare mer ulykkelig og ever more ensom.

Til jeg tilfeldigvis ramla borti din side av bardisken. Passe drita og akkurat passe sexy. Svartkledd og full av burleske utsagn. Dansen min var annerledes enn de andres, min var sensuell, og neddopa i min egen lille fraværende verden. Som en dårlig spøk, eller en film du så forrige helg. Banal som faen. Men dødelig ærlig. En mystisk karakter i en evigvarende scene. Den beste sexpartneren noensinne. Et spøkelse personifisert.

Vi er jævlig happy. Sola er på vei. Vi er fortsatt våkne. Fortsatt nakne. Fortsatt sammenkrølla. Vårt mentale selvmord er evigvarende. Det drypper fra et sted vi ikke gidder å bry oss om, alt er rødt, tilsmussa, dødelig. Verden spinner uansett, vi stirrer. På hverandre. På hverandres kropper. Ler når vi tenker på alt som skjedde natta før, blir litt kåte igjen og bestemmer oss for en reprise.

Om og om igjen. Du surrer i hodet mitt. Du er min legitime bortgang. Sammen kan vi gråte hele natta uten at noen sier et ord. Vi blir alltid like høye. Mentalt forvrengte. Utfeida. Og når jeg hører etter hvilken sang du valgte så blir jeg litt overraska, men ikke skuffa. Majesty. Madrugada er like greit som noe annet. Det kommer an på hva som passer til hva. Og denne sangen passer oss jævlig fint. Vi danser fortsatt i vinduet en sein natt, som tatoverte omriss, evige.

I Oslo spiser'em kebab med sperma i sausen

Drittlei. Fy faen, nå orker jeg snart ikke mer av den ustoppelige middelklassesutringa til den hyklerske jeg vil ha i pose og sekk-befolkninga her i Oslo. Av praktiske årsaker er det ikke tv på rommet mitt og av prinsipp gidder jeg ikke å råtne i sofaen på tv-rommet, altså dagligstua, derfor hører jeg på NRK alltid nyheter halve dagen og leser avisene. Ikke at det er så himla mye smartere enn å være tv-slave, men det hjelper nok. Uansett. Det som i disse agurktider har vært the big deal her i Oslo denne sommeren er; tiggere på gata, dop-handel, horing i kvadraturen og turisme, turisme og atter turisme.

Non stopp. Hver jævla dag er det et innlegg eller en artikkel om hvor jævlig gata i Oslo er. Middelaldrende kontorrotter skviser ut replikker, skravlekjerringer ja du gjetta det, skravler i form av bedrevitende bla-bla, politikere anklager og lover i hytt og ingensteds, politiet trekker på skuldra, turistnæringa griner. Det er visst ikke måte på hvor fandenivoldsk hele den junkiegjengen er; en skam for Oslo, en pest og plage, søppel, undermennesker, tiggerpakk, stinkende dritt under skoa, en nål i øyet.

Turistfaenskapet. Selvfølgelig er Oslo attraktivt for busslass etter busslass med feitinger som gjerne kaster bort penger på det vakre vi har å tilby. Noe skal Norge leve av når alt er out-sourcet, olja til slutt er vrengt for siste dyrebare dråpe og all gassen er forbrent svevende oppi atmosfæren et sted. Vi har fjordene og vi har heroinhovedstaden. Spennende. Nå veit jeg endelig åssen det var for de glisende spanjolene jeg alltid følte meg som kongen over fordi jeg hadde så jævlig mye bedre råd enn dem, conquistadoren med palmedrink og Den jævla naboen t-skjorte. Hat. Fordi man ikke kan rikke seg en millimeter uten å støte på de tomme og måpende trynene, overalt, med tåpelige små kart og enda tåpeligere turistuniformer.

Tiggere og uteliggere. Tilbake til stridskjernen. Hadde det vært opp til de fleste sinte Osloborgerne så ville alle undermennesker blitt internert i en egen bydel. Dette er ikke kødd. De fleste som mener noe, mener at dette er det riktige å gjøre, uten helt å forstå hvilken retorikk de faktisk klynger seg til. Den åpne, klasseløse og nyanserte hovedstaden alle var så stolte av er visst ikke det likevel. Vi vil helst slippe å se disse fortapte skjebnene på gata. Folk ønsker faktisk å leve i et jævla drømmeland. Norge, det rikeste landet i verden, velferdsstaten, det perfekte samfunn, sosialdemokratiet, stedet der den lille mann er noe. MEN. Uten den ærlige hverdagen til tusener av utskudd. For vi liker ikke å se det. Det er plagsomt. Stygt. Uverdig. SÅ. Det er bedre Å IKKE SE DET. Noen som lukter hykleriet?

Knulling bak treet. Selvfølgelig syns jeg det er tragisk at horene tilbyr sine infiserte underliv på gata, og at kundene puler dem på stedet. At det har gått så langt er skremmende. Men hvem har skylden? Horene? Er disse kvinnene demoner som huker tak i deg på gata og nærmest overfaller deg hvis du ikke vil bli med? Ja, klart det, de skyr jo ikke noe for å skaffe seg kunder, samme hva. Og på en ufyselig måte, det har jeg blitt utsatt for selv. Likevel klarer jeg ikke å stille meg bak en totalitær parole, for jeg veit hvorfor det er sånn. Det er ikke disse kvinnene som utsetter oss for sin ondskap. De er bare et produkt av det åpne samfunnet vi lever i, der alt skal være synlig, og da får vi faktisk se at samfunnet vårt faktisk ikke er så reint og bra likevel. Det er prostitusjon og menneskehandel i Oslo, tragedier som utspiller seg i real time ute på gata. I god reality-ånd. Så. Hva skal vi gjøre? Stappe horene i en egen bydel og la dem råtne bort i sin egen dritt, Oslos egen Red Light District, få kontroll, eller gjøre noe med problemet, redde disse folka, la politikerne utøve de lønna oppgavene sine?

Junkies og dop-handel. Samme her som med horene. Det skjer på gata. Overraskende nok. På gata. Hvor ellers. Jeg beveger meg mye nedi sentrum, for det er der alt skjer. Som skribent kan jeg ikke tenke meg å være noe annet sted. I hvert fall ikke på Majorstua. Der er alle altfor pene. Kun avbrutt av den bedre standen alkoholikere som stuer seg inn på Valka. Men de er rett og slett ikke spennende. De er en illusjon av hvordan alkiser romantisk nok burde se ut. Virkeligheten er de skitne jævlene som henger i sin heroinrus ved skiltene langs Karl Johan med pappkrus og tusen bæreposer fulle av gud veit hva. Noen selger =Oslo, ære være dem, men flesteparten driver med noe som er mer eller mindre snuskete og kriminelt. Jeg har vanka mye i området omkring Skippergata denne sommeren, av mange grunner, ansiktene er så jævlig mye mer ærlige der. Dritten er faktisk dritt. Forfattermat. Og jeg har sett blikkene de får av de ”normale” som skynder seg forbi ansamlingene. Den følelsen må nok være forjævlig. Men så er alt sånt forbi for dem. Av en eller annen grunn klarer jeg ikke å mene at denne siden av byen bør være stua bort langt fra øynene til den gemene Osloborger, eller turist for den saks skyld.

Mongofaenskap. Selvfølgelig er det masse hull i en sånn tekst som det her. Noe annet ville vært tullete. Vi lever i en tilstand der hykleriet er på fittehåret. Jeg gjentar meg selv, internering. Få dem vekk fra gata. For turismens skyld. For borgernes skyld. Pisspreik. Skal man selge det virkelige Oslo bør alt være med. Ikke en pyntet uærlighet. Det er bra at de kjedelige middelklassesmålige åtte til fire menneskene ser dritten, gjerne hver dag. Det påminner dem om hvor heldige de er, privilegerte, selvsentrerte. Den virkelige gata i Oslo er ikke bare fancy kafeer, urbane hipstere, barnevognsmafia eller turister, nei, gata er også taperne, junkiene, pusherne, horene. At mennesker er blitt så kyniske og hyklerske at de ikke innser at denne virkeligheten faktisk er et resultat av samfunnet vi lever i, er bare trist.

Reiselivsnæring eller ei. Turistfaenskapet, som i seg selv er et eget tema som jeg ikke gidder å gå lenger inn på nå, digger faktisk slummen, believe it. Det er ekte å vise disse kvapsete idiotene det beste og det dårligste Oslo har å tilby, uten nåde. Og de tullingene som er ivrige etter å brette ut den vakre byen for verden, de såkalte Oslopatriotene, veit hvor de kan stappe den falske stoltheten sin. Idioter. Det er mye snusk nedi sentrum. Ikke sant? Sånn er det bare. Vi lever tross alt i et løpebåndssamfunn. Dette er bare bunnslammet. Bedre enn på tv.

Glam

Jeg hadde en drøm i natt. Den var fantastisk. Fin. Handla om et liv med spennende farger og rare lukter, det var som om, som om det livet også var en drøm. Våkna i ørska. Skjønte ikke helt hvor jeg var, eller hvem jeg var. Da jeg kom til meg selv var skuffelsen vanskelig å skjule. Den samme bleike tynne kroppen, det samme grå ansiktet, den samme skranglete skikkelsen rent mentalt.

Jeg lå lenge, hørte på radioen, stemmene gurgla noe, fikk ikke med meg et kvekk. Tusla ned trappa for å finne avisa, men den var borte, som de siste dagene. Klart, den er jo egentlig ikke min, mulig de som bodde under oss abonnerte, de som nylig flytta. Blei bare fortsatt levert, til de fikk oppdatert systemet, sikkert. Ergerlig. Tørsten etter siste nytt fikk meg til å skru opp volumet, stemmene. Lå litt til. Søndag og jeg slapp å gjøre en dritt. Rulla over til venstre, fanga boka, And the Ass saw the Angel.

Kaffe er beskt, og sånn skal det være. Jeg liker de litt dyrere merkene, godt brent og forseggjort. Det er vel en smule forfengelig kanskje, men kaffe er ikke bare kaffe, som en bred masse tror. Det er forskjell på smakene, og kvaliteten. Den jeg har nå er fra Pascal. Tre toppa skjeer og en halv liter iskaldt vann. Trakteren er middelmådig og ikke min. Nei, den blei bidratt med av en av de andre beboerne her i kollektivet, også hun middelmådig, for å si det på den heller vennlige måten. Mocca Master er tingen. Disse idiotene lar altså Ali kaffe stå i åpen pose i et slitent skap stappa med te og hauger andre sorter kaffe, uten å ta til seg at aromaen og smaken forsvinner. Kaffe skal oppbevares tett og fint, gjerne i den originale posen. Ellers kan man like greit slurpe i seg brunt vann med koffein.

Jeg leser to bøker samtidig. Uro og den tidligere nevnte greia av Nick Cave. Den fyren har greid å gå fra å være en favorittmusiker til å også bli en favorittskribent. Det er noe med språket. Munnbruken. Det svinaktige. I bakgrunnen surra The Queen med Helen Mirren. Faen, hun er også en dyktig artist. Gjenskapte det stygge trynet til den engelske dronninga, jævlig irriterende, men fascinerende. Engelskmenn er i det hele temmelig uheldige med utseendet, dette veit vi alle, så det er egentlig unødvendig å i det hele tatt nevne det, men så gjør jeg det likevel, det er min tekst. Sårry til dere som kanskje har engelsk blod, men sånn er det bare. Tough luck.

Ja, riktig, jeg er en ubehøvla og arrogant drittsekk. Jeg hater det uoriginale og lastfrie. Som de jeg bor sammen med nå. En gjeng dønn kjedelige wanna-be-japper som ikke helt får det til. Greit at vi bor på Majorstua. Bak slottet for å være presis. Men det er ikke en forutsetning. Særlig hvis man i utgangspunktet er stygg og karakterløs. High Class handler ikke bare om fancy klær og påtatt retorikk. Nei, det handler om å kjenne kodeksene, hvordan den klassiske Viktorianske dekadens fungerer, stilen som bæres medfødt og innlevd, ikke den billige tv3-versjonen prega av Majorstua-homser og norske lekekjendiser. Pupper, klær, sminke, reiser. Disse folka har lånt over evne for å kjenne smaken, den de om ikke så altfor lenge kommer til å kjenne så altfor godt når renta hopper i taket ved neste krakk. Men faen, hvem bryr seg om sånt når man kan skåle i billig champagne?
Det er et trist syn.
En gjeng kvapsete sykepleiere med en-shoppaholikers-et-eller-annet i bokhylla, og personligheter lik null. De er så ufattelig lite tiltrekkende at jeg heller ville dratt åtte meter piggtråd gjennom endetarmen enn å pirke pikken borti noen av dem.

Sola går så jævlig fort ned. Sommeren nærmer seg slutten allerede. Vi våga oss ut på byen i natt. Det funka fint. Vi var anonyme, så lenge vi makta. Møtte noen venner på Amplifier. Hvorfor akkurat det stedet er uvisst. Mest sannsynlig på mangel av noe bedre. Der er like greit som noe annet. Sakte død er sakte død. Å møte venner man ikke har sett på lenge er like ødelagt som den jævla Scarlett Johansson og overhypen rundt henne. Oppskrytt. Visste du at mora produserte de fem første filmene hennes? Der har du begava for alle penga dine. Den så kalte rockeklubben er en pølsefest uten like. Dog hyggelig. Å se folk mener jeg. Hyggelig. Greit. Sitte på gulvet. Avantgarde. Osv.

Veien hjem gikk fort. Som faen. Jeg var kvalm. Vi planla egentlig en rute, men gikk strake veien hjem. Knulla i noen timer, til naboene nesten ringte politiet for å melde inn en voldtekt eller noe verre. Hver natt er så å si som en ny, for første gang. Det er en fantastisk del av hverdagen, som ellers er så jævlig bedagelig og rett fram. Hadde det ikke vært for den lille avkoblingen, fra ettermiddagen til morgenkvisten, ville alt styrtet sammen til avgrunnen. Rusen er en last. Den tynger et besudla sinn. Renhet er en luksus forbehold den mindre begava delen av befolkninga, som også, for den saks skyld, avstår fra den undermenneskelige perversiteten i masochistisk sex og rollespill uten like. Far/datter. Bror/søster. Onkel/niese. Du skjønner hvor jeg sikter hen. For å holde forfatteren inspirert må man ty til ekstremene. Og kjærlighet.
Veldreide rødhåra E smiler til meg i drømmene og våkentilstanden. Når jeg tenker etter så er ikke alt så vært likevel. Jeg dokumenterer vår virkelighet.

Den grønne lille boka holder fortsatt. Jeg skriver med en rød penn. Bokstavene er mitt blod. Orda min skjebne. Konteksten min død.

Easy Ride

Easy Ride. Er når man bare tenker på puppa, fitta og rumpa. Og slipper unna med det.

Idioti. Hykleriet. Alle menneskene der ute. En opplevelse fra hverdagen. En helt vanlig scene ute på gata. Jeg tok del i det. Dere trenger ikke å vite hvorfor. Men jeg likte ikke det jeg så. Det var jævlig trist. Tragisk. Håpløst. Området jeg hang i var folksomt; turister, emokids, innvandrere, pushere, junkies, vektere. Selve hjertet i Oslo. Hovednerven. Den mest ærlige virkeligheten. Stedet der skjebner blir forsegla. Kloakken.

Når du sitter på en benk et sted og kjenner den sure eimen av ulykkelighet og lidelse streife deg kan du ta deg faen på at den kommer fra dette stedet.

Jeg satt på kanten. Av et vindu, utafor Indiska, slappa av i skyggen, titta på massene i bevegelsene, menneskene, handelen. En ung fyr, sikkert ikke mer enn noen og tjue, snakka seg gebrokkent rundt fra gruppe til gruppe, tok imot penger, skaffa kunder til selgere, spilte triks for galleriet, osa desperasjon. Et typisk uønska barn. I en amerikansk film ville han uten tvil hatt rollen som crack-vraket som tilbyr alle en blow-job for småpenger. Fælt sagt, veit, men da han kom bort til meg måtte jeg snu meg, så diskret som mulig. Skitne klær, gule tenner, en stank.

På avstand hadde jeg sympati for dette stakkars vesle vesenet, men da han kom nærmere og åpna munnen vekka han bare avsky, måten han oppførte seg på var forkastelig, sleip, frekk, han sa ting som var helt på viddene. Det er sånn denne gettoen er, skaper monstre, gjør ellers så uskyldige mennesker om til kyniske roboter. Vrak. Jeg vifta han bort.

En vekter kom bort til oss. Sa at vi ikke hadde lov til å sitte der. Som om vi var simple skapninger uten rett til å være der. Jeg blei litt overraska. Men så tok jeg meg selv i det, for hvorfor skulle jeg behandles annerledes enn de folka fem skritt unna meg, de skitne junkiene? Jeg reiste meg opp, men blei værende. Fikk ikke nok av bildene. Alt interesserte meg, samtidig som frykt og avsky avløste hverandre med jevne mellomrom. Passa vel for godt inn. Var ikke noe bedre. I bunn og grunn.

Jeg fant min scene den ettermiddagen, i solvarmen, tett opptil det som skjedde i den kriminelle undergrunnen som var temmelig åpenlys for alle å se, hvis de ønska. Jeg begynte så smått å forstå hva de følte disse tragiske menneskene alle prøvde å unngå. Jeg stod nå i en av gruppene, ingen spurte meg hvem jeg var, ingen ensa meg, jeg bare var der, en del av spillet. Folk så på oss med avsky. Noen ga meg blikk; stakkars han der, så ung og pen, hva gjør han der? Vekterne skula stygt.

Politiet kom forbi. De mønstra alle. Stoppa. Kom ut. Gikk fra gruppe til gruppe og ganske enkelt spredde frykt. Jeg kjente noe inni meg, selv om jeg ikke hadde noe å frykte. Det er en greie gettofolk kjenner når politiet er i nærheten. På grunn av politiets måte å te seg på, en gjeng med kødder. Folk snakka seg i mellom. Helt feil prioritering av penger, ressurser og tid. De riktige gangsterne står ikke på hjørnet med en pappkopp i hånda, nei, de kjører rundt i feite biler, eier gatekjøkken og shit. De er også farlige, med våpen og ”connections”. Snuten er feige, de tar den lille mannen på gata, for han er harmløs og nedkjørt.

Den tryggere byen som de så fint kaller det har sin pris. Men det driter middelklasseborgerne i. Så lenge de har den falske illusjonen om at det er ufarlig å reke gatelangs. De farligste menneskene, voldtektsmennene, de voldelige, de blir ikke tatt, for de veit åssen systemet funker. Så, når snuten bruker fire betjenter på å harselere med én junkie, blir mest sannsynelig ei jente voldtatt et annet sted, eller noen banka opp på det groveste. Samme det, for gata er så mye tryggere nå.

Politibilene kjører rundt i parkene og gir inntrykk av en totalitær stat. Sykler rundt i trange tights og er tøffe som faen. Det er mange der ute som er redde for snuten. Jeg er en av dem. Selv om jeg ikke har gjort noe kriminelt. Men sjansen for at de stopper meg og krever id-kort er større nå. Ikke at det er så himla skummelt når man er uskyldig, men det er pinlig når de utpeker deg som annerledes, fordi klærne er slitte, håret rotete og ansiktet bleikt. Folk stirrer. Tenker. Han er sikkert en kriminell. Han har sikkert gjort noe galt. Han er sikkert en taper. Han har sikkert rusa seg...

Hvem er de som utøver blind vold i helgene, utafor nattklubben, i drosjekøen? Jo, kremen av norsk ungdom. Halvlangt hår bak øra, steinvaska olabukser, banansko i skinnende lær, dressjakker og rosa t-skjorter.

Det høres kanskje litt barnslig ut. Det triste er at min måte å stereotype på er dønn sann. Og riktig. Vi lever i en banal by. Oslo er klisjé. På alle tenkelige måter. Og nå er jeg tilbake i gata, den ettermiddagen jeg snakka om tidligere, den opplevelsen jeg hadde nedi sentrum. Som sagt blei jeg en del av kulturen. Bestemte meg for å gå litt rundt i området, kanskje ta en pils på Destiny. Faen for et navn på en sjappe. I det området. Ironien er passene. Skjebne. Pilsen er billig og klientellet ikke helt halvgærent. Liker meg der.

Nå må du ikke misforstå meg, jeg dyrker ikke den halvkriminelle og snuskete siden av Oslotilværelsen, nei, avskyr den til tider, det er bare det at jeg føler meg hjemme der, karakterene er mer interessante, skjebnene tydeligere, tristheten og apatien i øynene til individene som streifer målløst rundt, hele settinga er forfattermat, dessuten kan jeg ikke fordra Grünerløkka-eliten og den finkulturelle hyklerstanden på Spasibar, Mono og alle de andre institusjonene rundt omkring, de er falske, de representerer ikke ekte kunst, de bare snakker store og fine ord. Den hierarkiske dritten kan de pent ta med seg et visst sted.

Uansett. På veien til puben, i Skippergata, gikk jeg forbi en gjeng pushere og junkies, jeg måtte gå rundt dem, blei pressa inntil av en eller annen grunn, vi stod vel litt i veien en kort stund. I det øyeblikket kom en mann mot oss og flippa helt; Dere kan da ikke sperre veien med dritten deres, kom dere unna! Tonen i stemmen hans ga et tydelig innblikk i hva han syntes om denne underklassen boms og fiks. Hovmod. Fyren var pent kledd; et bra liv, penger, suksess. Han hadde lov til å se ned på oss. Vi hadde ikke rett til å bli spurt pent om vi kunne lage rom for han til å passere i, neida, høflighet er forbeholdt den øvre delen av befolkningen.

Jeg blei forbanna. Gikk videre. Drakk meg full. Skreiv tre nye sider i boka mi. Kjente på det. Denne livsstilen. Blei litt nedtrykt en stund, for når det kommer til stykket så er alle er like, til og med de laveste skapningene i skyggedelen av Oslo. Hyklerske. Hierarkiske. Kanskje ikke like påtatte som på den riktige siden av byen, men dog. Mennesker er bare menneskelige. Jeg overhørte såpass med samtaler den kvelden at jeg mista følelsen av å høre hjemme her også. Det er en forbannelse.



Pen, penere, penest. Svakhetene mine er intellektuelle, dødssyndene, forfengeligheten, utskeielsene, fordommene. Livsnyter. Et hakk mer innsiktsfull og intelligent enn gjennomsnittet i flertall. Det er patetisk. Samtidig nødvendig. Jeg skaper best når jeg er i en indre strid med meg selv, en kreativ kamp på liv og død, gladiator, duellist, kamikazepilot.

En poet i sannhet. Hans majestet av verdens største rike, en skinnende gullkalv midt i en sirkel av nakne nymfer bleike i huden dansende med flagrende rødt hår. Bryster. Stramme rumper. Glattbarberte kjønn. I siste akt når syndefloden kommer, midt i en dekadent romersk orgie, blodig, skjødesløs, brutal.

Jeg lever dagene med smaken av safter rundt leppene, saftene av ungpikekjønn. Gal. Ute av forstand. Bortenfor alt som har noe med virkeligheten å gjøre. Over alt og alle, en gud ingen kan røre eller nærme seg. Overmenneskelig. Genial. Jeg, din våteste drøm. Jeg, ditt sterkeste hat. Jeg, det tragikomiske.



Dager. Jeg har tre favorittfilmer. The Doors. Garden State. Super Size Me. Akkurat nå. I denne perioden. Ganske enkelt fordi det er de eneste filmene jeg kan se. Har ikke nett, får ikke lasta ned noe. Har heller ikke tv. Bare radio. Derfor, når jeg ikke gidder høre mer på NRK alltid nyheter og trenger noe visuelt, ser de filmene.

Pluss noen til. Bob Marley, Rebel Music. A Love Song for Bobby Long. Die Hard, With a Vengance. The Secret. Pirates of the Caribbean, At the Worlds End. The Queen. Walk the Line. Og fire episoder med Family Guy. Jævlig morsomme også, bare så det er sagt.

Disse filmene går igjen og igjen. Det grenser kanskje mot galskap. Men faen, det påvirker meg på uante måter. De oppfyller alt. Jeg liker det. Gruer meg faktisk litt til å ha tv og DVD-spiller igjen. Forelska meg litt i den fine gamle radioen.

Jeg er heller ikke gørr lei filmene. Utrolig nok. Dessuten leser jeg mye, for å kompensere, særlig gratismagasiner og aviser jeg rapper tidlig på mårran, de som ligger i store hauger på hjørnet. Ingen merker det, veit at det alltid er noen til overs, svinn kalles det.



Gravøl. Liker Madrugada. Innimellom. De sløveste låtene, med slide og sørgelige toner, røykemusikken. Skriver bra når de er soundtrack. Samtidig med rusen selvfølgelig. Ser man bort i fra han u-smoothe vokalisten så er ikke greia deres halvgæren.

Blei trist da jeg hørte at gitaristen døde her om dagen, faktisk. Har ikke noe forhold til bandet, sørger ikke, som mange der ute sikkert gjør. Blei bare overraska. Spiller favorittsangene som en slags siste respekt, regner med at musikken blir uutholdelig etter Roberts bortgang. Drikker noen øl. Skål. Farvel.



Isolasjon. Dette blir en jævlig lang post. Sånn er det når jeg ikke har nett. En slags sommerpost. Agurk. Mye info på en gang. Skriver om alt som slår meg. Samme hva. Om det blir sporadisk og slitsom å lese driter jeg i, det er sånn jeg er. Tror leserne mine også er på den måten. Forvirra, bedagelige, uopplagte.

Det er sommer og sol, varmt, folksomt, herlig. Jeg er fortsatt like vinterbleik som alltid, kanskje hvitere til og med, ikke umulig. Liker ikke alle menneskene. Fortsatt. Som sist vi møttes. Skyggene er pent nok for meg.



Heroine. Kjære dagbok, jeg spydde til det kom brunt i natt...

Det var det eneste jeg skreiv. Hadde ikke mer å si.
Foran meg, på bordet, lå en ny notatbok.

Problemet mitt er at jeg aldri klarer å fullføre én journal. Under bordet ligger notatbøkene strødd, med ufullstendige setninger og feilbøyde verb. Det er som en sykdom; jeg må ha! Bare må ha! Andre samler på DVD’er, frimerker eller annet unyttig ræl, jeg samler på dagbøker i alle fasonger, helst innbundet i svart. Med strikk rundt, og tråd inni for å finne fram til siste påskrevne side.

En gang i tiden var jeg trofast. Moleskine. Fra perm til perm. Men det var den gangen. Nå vandrer jeg utro fra merke til merke. Aldri fornøyd. Jeg søker perfeksjon. Arkene må være riktige, vekta, mykheten, gulninga, størrelsen; innerlomma eller feltveska. Sånt tar tid. Jeg bruker mange timer, tråler forhandlere, vurderer, smaker, grubler.

Det er noe magisk i det å la pennen vandre over helt reine ark i en jomfru av en bok.
Det handler om den mentale årstiden.



I Love you long, and I love you well. En vanlig sommeruke for meg handler ikke om grilling og soling i parkene, posering og leking på strendene, hodeløs shopping eller dønn kjedelig festing med de samme gamle uforanderlige folka.

Mandag. Ikke blå, men rød. Vi drikker rødvinsrester fra helgen, spiser billige jordbær, leker rundt i stua, for kollektivet er tomt, alle er bortreist, vi er frie, endelig. Du sprader i retro-bikini og høye svarte støvletter i blankt lær med snøring.

Ikke mange kan gjøre seg til som deg, de færreste har kroppen, men du kan, for formene dine er enestående, helt utrolige. Du erter meg, vel vitende om effekten. Natta kommer tidlig for vi skal begge opp tidlig i morgen. Det blei visst lite søvn likevel...

Tirsdag. Det brenner. Himmelen er lilla. Jeg er høy. Snøvler meg frem til nærmeste vannhull. Tørster. Får det jeg trenger, og det fort. Alt blir så mye bedre plutselig. Minner fra natta før hjemsøker meg. Alt jeg kan, er å vente, på deg, til du er ferdig på jobb, sånn at jeg kan følge etter deg, hele veien, til du skal låse deg inn, for så å overraske deg plutselig og voldelig.

Du liker det. Altfor godt. Glass blir knust og bilder revet ned av veggene. En jævlig dyr affære det her, men det driter vi i. Opplevelser som disse kan ikke kjøpes, vel kanskje på St. Pauli, men det blir ikke helt det samme, du veit hva jeg snakker om, min dronning, min tøs, min uforskammede hore. Majestet.

Onsdag. Jeg er sliten. Det tærer på. Å skrive, å leve, å være. Hjertesmerte er alt jeg veit, så melankolsk og typisk, klisjéaktige meg. Det regner ute. En tilværelse jeg omfavner med stor glede. Nedbøren er hard og tung, det smeller i hustakene og i bakken. Jeg løper alt jeg makter gjennom gatene, tramper i vanndammene, rister håret så vannet spruter, strekker armene ut og fanger dråpene med munnen. Et syn.

Og du står under et tre, med paraply og kamera, følger med. Smiler til meg og vinker. Jeg fanger deg, du ler og klager fordi du blir våt, men vi veit begge at du ikke bryr deg om sånt, det er bare en del av spillet.

Hånd i hånd. Vi går så sakte som mulig hjemover, en test for å pine, hvor lenge klarer vi å holde oss uten å klå, hvem taper og må strippe for den andre som straff? Du taper.

Torsdag. Vi begge har fri. Så vi velger å bli i senga hele dagen. Hele kvelden. Hele natta. Mater hverandre med nudler og knekkebrød. Fyller rødvin i romslige glass. Søler på de hvite lakenene. Ruller rundt, slåss, forsvinner i haugen av puter, dukker opp igjen med en pisk mellom tenna, snerrer lekent.

Jeg denger løs. Lukker øya. Du stønner høyt, jamrer, skjelver i stemmen. Naboene må b’yne å lure. Eller ringe politiet. Skrikene. Hvordan skal jeg best mulig beskrive noe som er så jævlig bra at jeg mister pusten bare ved å tenke litt på det?

Helgen. Går i ett. Lovesong. The Cure. Soundtrack’et vårt. Vi er romantiske. Vandrer lydløst gjennom gravlunden ved Bislet, kliner bak et tre, gjemmer oss for de imaginære forfølgerne, bak bautaer.

Jeg fingrer deg under den tynne sommerkjolen, du er passende nok truseløs, alltid praktisk, min gudinne. Det er få omgivelser jeg ikke har fingra deg i. Trikken er den siste jeg husker.

Fredag, lørdag, søndag, samme dag, bare oss to, trenger ingen andre, de er bare i veien, plager oss, alt vi tenker på er hverandre og puling, primitivt, egosentrisk, vi veit det så godt, men driter i hva alle sier.

Du elsker å være Lolita, med fletter og barnslige kjoler, smiler sjenert og naivt, kniser når jeg stryker deg over brystene og lokker med drops. Jeg er en gammel gris, gjerne onkelen din. Når vi er kåtest er jeg storebror eller far. Vi lever oss inn i rollene. Morer oss. Spillet starter på fredag morgen og varer til søndag natt. Perversiteten er vår ferie. La oss jage dragene. Til vi ikke gidder mer.



People Are Strange. Den har passert midnatt. Jeg hører på The Doors. Som vanlig. Tar det rolig. Nyter den varme lufta. Nypult. Hans majestet. Katzenkoenig.



Prøver. Jeg må finne meg en jobb snart, så for som mulig. Trodde det skulle være lettere, gå fortere. Men det tar tid. Hva faen kan man gjøre?

So

Nå som alle spenna er brukt opp, og skittentøyet i ryggsekken er alt, føler jeg meg friere enn noensinne. Lufta er varm og akkurat passe ålreit. Sitter på en grønn benk. Omgitt av duer og trær. Turister. Urbane hipstere. Folk. Titter ned på de billige skoa. Røde. Slitte. Jeg hadde alt; penger, konturer av en utdannelse, venner i fleng, en fremtid, men gadd rett og slett ikke, gambla på de feil korta med vilje og endte opp bak startstreken igjen, på scratch.

En hverdag kan være så ufattelig kjedelig som bare det. Spesielt en som er dønn normal. Men. Jeg liker å høre om livene til folk. Så lenge de ikke blir altfor sentimentale. Gjesper av sånt. Enkelte har en syk trang til å måtte fortelle om hvor mye livserfaring de har, eller hvor mye dritt de har opplevd i det stakkarslige triste lille livet sitt. Som om det gir mer cred. Vi har alle våre mørke kapitler, tro meg, men det er kanskje større respekt i det å takle en fin opplevelse i livet, uten å ødsle den bort, før det er for seint. Savner den vinklinga. Hjertesmerte er så oppskrytt. Jeg måler uansett ikke et menneske ut i fra hvor mye faenskap det har sett, for det er mange som kommer ut av det som drittunger, derimot verdsetter jeg orda til de som har tatt åndelig lærdom av shit, samme om det er godt eller vondt. Men ikke misforstå meg her, det er like ille å komme utfor de som bare vandrer gjennom livet uten ettertanke eller mentale opplevelser, alltid glade, alltid fornøyde, idiotiske. Det krasjer med pessimismen min, den dysterglade livsfilosofien som gjør meg lykkelig, melankolien. Jeg har blitt beskyldt for å være en misantrop, men jeg veit ikke helt. Det kommer vel an på øyet som ser. 2 + 2 = 5, osv.

Nysgjerrighet. Et behov for å analysere. Forstå. Like, eller hate. Jeg elsker å lese biografier. Avslutta nettopp Onkel Jens av Kærup Bjørneboe. Et slett makkverk uten særlig innlevelse, noen poet er ikke nevøen, heller ikke en spesielt god litterær kolorist. Platt. Tilsynelatende ydmyk. Spekulativt på en dårlig kamuflert måte. Fyren sier at han ikke prøver å påberope seg som beste kilde til Jens Bjørneboes essens, og at han hater de som gjør. Hykleriet blir tydelig når han faktisk gjør akkurat dette, og villeder leseren med tittelen som nevø og betrodd. En fin taktikk, avvæpne enhver kritikk. Problemet her er bare at jeg som leser ikke fikk noe bilde av hvem og hva Jens Bjørneboe var. Bare masse familiecrap og sladder. Moren til Jens var tydeligvis en tyrann. Det lukter. Så lite krevende var dette at det tok meg en og en halv dag å lese greia. Kan med sikkerhet si at de som er interessert i den litterære og skapende Jens Bjørneboe bør styre unna, les heller bøkene og de andre biografiene, for dette er nærmest Se og hør i bokform. Dessuten ekstremt kjedelig i språket, litt klønete til tider, og tamt i forsøket på fiffige replikker. Nå skal det nevnes at jeg kjøpte den innbundne versjonen for seksti kroner i teltet utafor Norli i Universitetsgata tidligere i sommer. Sånt skjer. Life’s a bitch and then you die.

Mange kreative og skapende sier de hater å kritisere eller vurdere andres arbeid. Bullshit. Vi elsker det. Vi frykter bare å få det tilbake med samme mynt. Hva er best? Å være en ærlig hykler i skuddlinja, eller en uærlig hykler på sidelinja, bak ryggen til noen andre? Det sier seg selv. Jeg står for det jeg sier og skriver, har aldri et forklaringsproblem, jeg lever et liv som reflekterer det jeg står for intellektuelt, og gidder ikke begrunne skeivhetene. Det er drøssevis med selvmotsigelser og paradokser, men det er menneskelig, og spennende. Å leve etter én sannhet er lite troverdig, derfor styrer jeg unna idealister og politisk korrekte. Det er samme faen for meg om du er friker eller dønn grå i stilen. Posere er som regel de verste. Dette er noe jeg veit av erfaring, kjenner en god del, uten å dømme en hel gruppe, jeg er bare generell, og visst faen generaliserer jeg, uten problemer.

Husker en gang i tiden da jeg jobba for en radikal radio her i Oslo. Oppholdet var veldig kort, siden jeg stort sett, i den perioden, drakk tett og skreiv sleske dikt på servietter. De jeg jobba med var feminister og anarkister. Det blei enkelte debatter, for min måte å være på provoserte, samtidig som det vekka interesse. Sprøtt, men feminister elsker vokalt sleske slasker som meg. Fitteprat og kåte forslag. Det de hata mest var min forfengelighet og tilsynelatende egoistiske arroganse, blanda med dagdrømming, fyll og ærgjerrighet. Jeg fikk ofte en bøtte med påtatt politisk korrekthet slengt mot meg. Radikalere i dag er jævlig opptatt av regler og gitte former, det er skremmende. En tapt sak kan en si. Hva annet forventa jeg, de fleste, jenter selvfølgelig, kom fra bedre stilte hjem, vestkanten, griskgrendte strøk. Pappa betaler. Selv er jeg middelklassekid, og tidligere kommunist, anarkist og sosialt. Prøvd alt, lært mye, og nå politisk apatisk. Jeg blei etter hvert kvalm av å høre på de store orda til Grünerløkkafilosofene og hva de mente alle andre burde gjøre. Hykleriet. Hele greia var under min stand. Dumpa opplegget og gikk god for min egen intoleranse, på en pub, eller mellom låra til vakre jenter, klart jeg er fordomsfull og arrogant, noe annet ville vært selvmotsigende i mitt valg av yrke. Men vi skal se, hvem av oss som får det siste ordet, hvem av oss som når ut til folket, hvem av oss som treffer sjela, og kanskje gjør en forskjell. Vi skal se.

Jeg er trøtt. Lei. Av feite folk som eter opp livsgrunnlaget, samaritanere, designere, kunstnere, popidoler, frikere. Uansett hvor jeg snur meg så er de der. Jeg hater spesielt å bli henvendt til av såkalt likesinna med hår, frika klær og All Stars som tror vi er bundet av et større fellesskap bare fordi klæra mine også er litt annerledes. Sofienbergparken er for meg bare en gigantisk catwalk gjennomsyra av kvasi. Skulker den seansen. Stikker heller til Frognerparken når jeg skal nyte en lunken øl og noe på grillen. Der er ro og store rom. Og kanskje litt romantikk.
Det brygger opp til en storm. Muligens sommerens siste og greier. Det er stort. Livet er stort. Alt er stort.
Så lenge jeg vil.
Og det gjør jeg.
Vi sees over en øl, kanskje du ser seg meg en gang, der ved bardisken en fuktig kveld, aleine med musikk i øra, en duggfrisk mellom fingra og nesa dypt nedi en eller annen bok.
Kanskje.

The Figurehead

Jeg velger livet. Jeg velger åtte til fire, hus, bil, sex. Jeg velger trøtte sydenturer. Matineer. Galleribesøk. Smakfull musikk. Og ei vakker kvinne. Faen. Jeg har rett til det. Å velge livet mener jeg. Det er det eneste som virker fornuftig akkurat nå, det eneste jeg har.

Alltid frykta dette øyeblikket. Noe annet ville vært en løgn. Jeg som egentlig skulle skrive en legende og bli udødelig før jeg fylte åtte og tjue. Så forsvinne. Inn i historien. Som en fjern fantasi, eller myte. En forelskelse for alle etterkommende grublere i puberteten, en slags James Dean i bevisstheten, mye dypere sådan, og forfengelig. Men. Jeg lengter etter fred, et manuskript, evigvarende solskinn og myke varme lår. Anerkjennelse.

Er visst ikke så dyster likevel. Mer tragikomisk. Tatt rett ut av den romerske brutaliteten. Sosialrealistisk. Porno for folket, den gemene hop. Jeg ler. Er tørst nå. Noe lunken billig vin hadde vært helt topp, men jeg tørker ut, innvendig. Nei, dysterheten min ligger i den jævlige selvbevisste arrogansen, det fantastiske geniet i meg, intelligentsiaens nye fakkel, middelklasseundergrunnens horebukk bærende på alle samfunnets kjønnssykdommer i form av ærgjerrighet, musikk og forskrudde sosiale normer. Litt grådig er jeg også. Som alle. Bare at jeg ser meg selv utenifra, alle bevegelsene, orda, alt, konstant, non stop. Det er til å bli gal av. Så jeg blir nummen fra tid til annen. Bare streifer innom planeten når jeg må. Det er i de øyeblikkene melankolien min spruter utover blanke ark, og etterlater infernalske spor, sangene jeg synger for dere med Courier New i tolv, kryptert mellom bokstavene.

Hun sa det gjorde litt vondt da jeg penetrerte henne. Jævlig fint. Fikk henne til å føle seg levende. Og elska. Var ikke uenig. E, den eneste jeg snudde meg to ganger etter. Konkubinen som tømte haremet mitt, jenta som fikk meg til å bli fjetra, hun, i bikini, jeg, i beundring, vakker vemod. Jeg dedikerer mitt liv til henne. Lar meg hengi den nådeløse masochismen der vi sluker hverandres sorger og gjør dem til våre egne. Knuller til smertegrensa. Uten alle preferansene, bare handlingene.

Sikksakker mellom alle turistene. De irriterer meg. Folk, som er helt på bærtur hvis guiden ikke er der, eller noe uforutsett plutselig skulle skje. Sånt som er vanlig i livet. Improvisasjon. Jeg får angst når jeg skjønner at Oslo har blitt til en turistby. Her om dagen tusla jeg langs Karl Johans gate, varmen var sprø, plutselig fikk jeg inntrykk av å være i en fremmed by, langt sør i Europa et sted, alle språka var fremmede, svettelukten også, lufta nærmest kvelte meg, jeg ville vekk. Det er få tilfluktssteder igjen. Det tryggeste er fortsatt det lille rommet jeg låser meg inn i hver dag, når alt er i koder og lydene er høyest, jeg bare trykker på autopilot og nikker med, fantaserer små virkeligheter som snart skal skje. Egentlig synger jeg. Lydløst. E var den første som hørte sangen, og den eneste, sånn vil jeg at det skal forbli, tiden er ikke moden til noe annet, og kanskje blir det sånn for alltid, bare E, som hører lyrikken jeg utsonderer.
Faen.
Alt er jo egentlig her.
Nøkkelen. Til min virkelighet som er dønn uvirkelig for folk flest. Det er bare å gripe muligheten, lese, gjøre det til sitt. Jeg er naken.

Krig. I gatene. I hjemmet. På tv. Vi alle kjemper. Og dør. Det er sånn drømmen min er, marerittet. Når jeg våkner tror jeg ofte at det bare var med det, en drøm, men så kler jeg føttene mine og innser at det er virkelighet. Det er oss mot dem. Frikene som fortsatt henger fast i den lille flisa vi kaller selvbevissthet, vi, de som blir påpekt fordi vi har personlighet og en alternativ synsvinkel. Utskudda som alle elsker å se på, kanskje til og med fantaserer om. De alle ønsker de var. Vel, jeg har bare en ting å si. Det suger. Menneskene begjærer spot’en, men jeg lengter bare etter å være John Doe. Uten tankene. Uten poesien. Uten melankolien. Alt har sin pris, som en forbannelse, som om jeg, en eller annen glemt gang i barndommen, solgte sjela mi til den mørke energien for å få noen nye evner.

Kanskje jeg ikke kan noe for det. Kanskje det var alle de lange dagene i senga som syk, eller timene aleine i skogen, skulkinga, dagdrømminga, runkinga til bikinibildene i Ellos-katalogen. Hvem veit? Jeg er en soldat på retretten, orker ikke kjempe mot lenger. Stiller meg opp på plassen, i rett, følger strømmen av krigsfanger, aksepterer sannheten; at jeg aldri kan bli som dem, aldri, og at gaven min er en kamuflert usannhet, en flørt, som får alle til å falle for mine føtter, tryglende, med en fantasi om å være meg.
Som sagt.
Tragikomisk.

Hva annet forventer du å høre fra meg? Jeg er bare en selvsentrert artist. Med klare indikasjoner på hva som er i ferd med å skje verden. Jeg gråter alltid for dere, inni meg, ikke misforstå. Det er en del av det som dreper meg, sakte, hele tiden. Empatien. Ja, jeg er en egoist, ja, jeg er forfengelig, men nei, jeg har ikke mista samvittigheten min, den er bare større en bermens, derfor ser de den ikke, derfor forstår de den ikke, jeg er så altfor langt forut dem. Så hvorfor si det da, hvis den er så sann, medfølelsen, spør du. Tja, vi har alle behov for å beskytte oss når vi kan, jeg er bare menneskelig, og det er mest sannsynelig det som er den største styrken min, menneskelighet, medmenneskelighet, en i disse tider gemen uvirkelighet.

A Lovesong. Det regner ute. Vi spiser druer. Mater hverandre. Jeg ligger med hendene under hodet, titter på henne, smiler når jeg kan, måper når jeg ikke. Vakker. Kunsten lever ennå. Den bare hvilte. Utvikla seg. Modna. Blei til noe rart jeg ikke helt har fått grepet på ennå. Det er en stor lettelse. Det finnes fortsatt mysterier i livet mitt. Jeg er fortsatt en obskur myte i ferd med å bli skapt. Jeg vil ha alt. Og det skal bli mitt. Bare mitt.

Delirium

Det eksisterer en sannhet der ute et sted. Hodekjørt i den klamme sola. Vi var ungdommer på jakt etter noe spennende. Middelklasselort. Oppfostra av Oasis og Pete Doherty. Pretensiøse. Trodde vi var det store, drakk, dopa. Løp rundt som idioter. Rulla, kavende rundt i gresset, grønne på knærne og bak. Det er sånn jeg husker livet, i en park, midt i Oslo, en het sommerkveld, med maiskolber på engangsgrillen og kald øl i Kiwiposer. Dritings.

Jeg veit om noen mennesker. De eksisterer ikke. De bare. Vel, det er vanskelig å forklare. De bare. Du skjønner hva jeg mener. Musikken forandrer seg hele tiden, men de forblir, et hakk etter, alltid forsinka, dønn levende, dødere enn de fleste, elskere. Prøvde å forstå dem, greide det aldri, ikke i dag, ikke i morgen, ikke noensinne, og da jeg trodde at jeg var på sporet så var jeg fjernere unna enn det gikk an å begripe, som knusktørr sand det er umulig å fange mellom fingra, det bare forsvinner i sprekkene, ut i intet.

Kommer aldri til å gråte for dem. De har noe vi andre aldri vil kjenne; lidenskap, glede, genuin kjærlighet. Fanga i en tidskapsel, fortsatt i barnehagen, med brutte drømmer konstant, du får det ikke mer relevant. De vil alltid vente på bilen som bare kjører forbi. Deres lykke oppstår like sjeldent som en imaginær blomst som bare blomstrer en gang i året, og når det først skjer så annullerer det all smerten som fylte den lange ventetiden, noe større eksisterer ikke, aldri.

Another Day

Jeg trengte en happy ending. The Libertine voldtok meg på mange måter. En dårlig start på mårran. Flippa febrilsk gjennom haugene. Fant bare det jeg ikke leita etter. Ga opp. På en måte. Børsta støv av Rock Star. Shit for en crappy film, råtten på alle måter. Wahlberg er for meg bare den lange pikken i Boogie Nights, vel, det var et slags kompromiss, og jeg slo meg til ro. Som sagt, en happy ending.

Lå en stund og stirra ut på regnet. Tok noen trekk. Spiste en Stratos. Drakk sukkerlake. Jeg har en morbid liten fantasi. Den handler om begravelsen min. Langt frem i tid selvfølgelig, for jeg er ikke suicidal, bare selvdestruktiv.

Alt i kapellet er rødt og burgunder, gardiner, draperier, gullbånd, skulpturer av nakne gutteengler og portretter av meg over en lav sko langs veggene. Som i en snuskete 1700-talls setting. Libertinersk. Burlesk. Unge piker i flagrende hvite sommerkjoler med øyenfallende utringninger leder gjestene til sine plasser. Hvite roseblader strødd. På gulvet. På setene. På kista.

Åpningssekvensen må være lang og ubekvem, sangen er When the Music’s Over og hele greia på elleve minutter skal spilles ferdig slik at de sørgende, eller feirende, får den rette stemninga.

Det i mellom er diffust. En prest. Stormende tale. Sodoma. En sexy opplevelse. Noe. Kanskje ord skrevet en kveld med for mye rødvin i systemet. Ting som får folk til å bli varme der nede, uten helt å være klar over det selv. Alt mellom linjene selvfølgelig, for en mann av guds hus har sine grenser, selv om de helt klart har blitt kryssa dusinvis av ganger bare i planlegginga av denne ekstravagante begivenheten. De som kjenner meg vil selvfølgelig le rått inni seg over denne siste fingeren og ingen vil felle en tåre, bare puste skjelvende ut av beundring, avsky og ærefrykt.

Avslutninga blir kort. Den hvite kista bæres ut av de nærmeste, selvsagt, med Waiting for the Sun som soundtrack.

Jeg kommer til å tilføye flere ting til denne fantasien etter hvert som sinnet mitt blir mer degenerert. Det er en start og jeg er litt fornøyd med den. Vi alle har våre tanker om den siste dagen på jorda, enkelte vil kanskje si at jeg er gal og pervers, men jeg tør i hvert fall å tenke det ut høyt.

Vi lå lenge i dag. Var ute på byen en kjapp tur i natt bare for å vise trynene våre. Boykiller kan det med å konsumere rødvin, akkurat som meg. Og stedene kjeda oss like mye. Endte opp, gjennomvåte av regnet, i senga, lå tett inntil hverandre til vi sovna. Jeg erklærte at dette var en ny måte å elske på. Mentalt. Det var like godt. På en måte. Det er ikke noe ekstraordinært over det, selvsagt, men vi lever i vår egen lille fantasiverden, da er alt lov, og monumentalt.

Please Please Please Let Me Get What I Want