Friday, December 8, 2006

Let Me Kiss You

Flyter. Portrommene er perfekte for oss to å gjemme oss i. Flyter videre. Psykedelisk jazz. Regn. Den rette stemninga.

Jeg var dritings, hutra i den romslige svarte frakken, tente en sneip. Løfta en avvergende hånd mot regnet, mysa, førte hånda videre, plasserte den på kinnet hennes. Klokka var null tre og alle sjapper stengte. Verden blei plutselig litt kjedeligere. Lova å følge henne hjem.


”Eight Miles High,” Hun kjøpte tre gram pot av en ung fyr ved kafé Sara. Sa det var for søvnen. Den som kom så sjeldent. Og når den først kom var drømmene så tunge å bære. Likte meg dårlig, hadde altfor god erfaring med sånne emo-damer, borderline. Vi kjøpte en burger litt lenger nedi gata. Jeg foreslo at vi kunne spise den på stedet, men hun insisterte på encore hjemme hos seg. Praten gikk videre, tror vi sang sammen. Om jeg husker riktig. “and when you touch down, you’ll find that it’s stranger than known...”

Jeg tok visst feil. Hun var ikke deprimert. Hun var bare et av de fortapte barna som i sin tid droppa for mye syre, landa ikke. På alle veggene hang store malerier med stirrende øyne i syreprega mønstre. Et talent. Skjult.

Om vi hadde tilgitt Jesus var vi ikke så sikre på. Vi var enige. Den gangen han døde for oss plasserte han en enda større vekt på skuldra våre. Vi undra, var han uvitende. Hvordan skulle et menneske klare å leve opp til de forventingene, hvordan skulle et menneske slutte å være menneskelig. Lyst. Begjær. Hovmod. Typisk nok hørte vi Morrissey fra eteren, I have forgiven Jesus. Det var i utgangspunktet en jævlig egoistisk tanke, men ingen av oss kom noensinne til å henge på et kors, ingen av oss kom til å bli martyrer, vi var bare den mørke underklassen uten retningssans. Forståelse var for oss i bunnen av en flaske Grants eller i lomma på bunnskrapet langs elva. Fortapte. Slo oss til ro med det. Etter den siste runden med bongen spurte jenta om hun ikke kunne få sove i armkroken min, på sofaen, bare sove liksom. Vi var på nett, vi sovna.

Neste mårra fant jeg en lapp på bordet foran meg; ”Gått på jobb. Forsyn deg i kjøleskapet hvis du vil. Døra smekker seg selv” Jeg skreiv e-postadressen min med en rød penn og traska rett ut uten å titte i speilet. Fant en kafé to kvartaler unna. Innerst inne håpa jeg at hun ikke ville svare. Vi delte et øyeblikk, to fremmede, og jeg ville gjerne ta vare på følelsen. Minna meg om scenen i en lavmælt indiefilm eller noe. Navnløse individer. Uforutsette.

Har ikke hørt noe ennå.

Jeg er en autonom pode. En selvforskyldt ensom jævel. Vil ikke ha det på noen annen måte heller. Det er ganske sant det som stod på t-skjorta til en fyr jeg passerte her om dagen. I drink to make you interesting. Måtte le. Det gjelder vel de fleste av oss. Hvis normal tilstand var så jævlig ålreit, hvorfor skakkjører så mange av oss seg på alkohol og verre substanser, hvorfor? Billy Bragg sang en gang; ”I don’t want to change the world, I’m not looking for a new England, I’m just looking for another girl” Jeg lo enda høyere. Så enkelt er det, så enkelt.

Sympati sier du? Empati, humanisme, omsorg, ettertanke, forståelse, religionsfrihet, konsumenter, produsenter, snikksnakk? Jeg gir faen, la noen andre ta den dritten, jeg er lei, har nok å tenke på, får ikke dårlig samvittighet heller, apatisk. Vi lever i kynismens tidsalder og jeg er et direkte resultat. De kaller oss for dessertgenerasjonen. Ville heller døpt den tannpirkergenerasjonen. Arven sekstiåtterne etterlater seg er mer tilsmussa og hyklersk enn den de til enhver pris skulle styrte. Jeg ga vel opp den gangen jeg fatta at vi var til for å rydde opp i leksikonets blodige søl. I stedet velger jeg den korte veien, fylla. Når jeg møter mennesker som drukner seg selv i selvmedlidenhet på grunn av andres smerte lukker jeg skoddene og bretter ut et stort smil. Det er godt å leve. Om det så bare er for et øyeblikk. Ikke noe er så trist som martyrer og samvittighetsfulle individer som gråter for andres fall, ikke noe. Syklusen er slutta uansett. Vi valgte ikke å bli født sånn, men virkeligheten er sjalu. Enkelte vil vel si at jeg er en kynisk drømmer, men jeg veit at når regnskapet skal gjøres opp vil man måtte stå til rette overfor seg selv og si; turte du noensinne å virkelig leve?

Kaffen smakte godt. Jeg hvilte pennen et lite øyeblikk. Faen, var jeg virkelig så naiv? Så primitiv? Kunne ikke gjøre annet enn å innrømme det. Jeg hadde sett og opplevd for mye, noe annet var uunngåelig. Barndommens uskyldige romantikk gnagde. Verden kunne passert tusen ganger og jeg ville likevel falle på knær for en vakker pike og erklære min skjødesløse forelskelse med en hvit rose i skjelvende hender bekledd blodrøde negler.


Slang frakken rundt skuldra som en kappe. Visste hvor nærmeste pub lå, visste hva jeg skulle bestille.

Avmakt.


Generasjonen forfaller.


For hva annet kan vi gjøre når alt feiler enn å drikke oss sanseløst fulle og glemme alt.

5 comments:

Bastet said...

Oi! Mye tung materie her, ja! Du skriver godt. Jeg liker å lese det. Selv er jeg inne i en periode der jeg har lyst til å feste - MYE. Det er en flukt. Jeg vet det. Jeg har det veldig bra for tida, men jeg vil ut og rangle allikevel.
Men - "å drikke oss sanseløst fulle og glemme alt" Går det? Man glemmer for en stund, og så kommer det igjen og igjen til du gjør noe aktivt for å bli kvitt det. Selv skriver jeg ut det som skjer. Skriver og skriver til jeg er tom. Bloggen min er ikke resultet av det. Bloggen er bare noe tull jeg driver med når jeg kjeder meg. Men å skrive det andre ut, det er bra. Fylla er bra når det er sosial, kontruktov fyll - ellers er det stort sett bare trist og helt borkasta.

Bastet said...

Sorry, litt skrivefeil i kommentaren...

Sexy Sadie said...

Hei.

Du treffer hele tiden de gærne type damer hva? ;)

Og når det kommer til festingen, det kommer en dag hvor du bare er lei Jack D og kaster ham i veggen og brøler at de alle sammen kan ha seg til helvete.

Etter det tørker du opp og blir kjedelig A4 med gjennomsnittelig en fest i måneden. Slik som meg...

Men Gud hvor deilig det er å kunne våge å være kreativ uten å ty til noe stimulans. Det ligger jo der. Latent.

Eksellent post som vanlig.

Katzenkoenig said...

Bastet: Du har jo veldig rett. Fylla blir jo trist hvis man er trist. Når jeg drikker går jeg stort sett inn for å ha det gøy, og når man er knestående er alt helt greit. Ja, er enig med det om skriving. Blogging er fortsatt et forholdsvis udefinert fenomen, men jeg ser på det som en måte å utrykke seg. Enkelte er politiske, andre bare fjaser og noen ser på det som en ny type kunst. Plasserer meg selv i det siste. Blir spennende å se hvor hele bloggkonseptet ender.

Sexy Sadie: Hehe, kanskje det er motsatt. Damene treffer feil type ;)

asfaltbarn said...

"Vi valgte ikke å bli født sånn, men virkeligheten er sjalu."

wow. dritbra sagt.
jeg er imponert. liker skrivinga di.