Du var pen. Faen. Jeg la merke til deg med engang. Du lå jo trossalt ved enden av senga mi. Poserte. Strakk de lyse armene dine utover, berørte dyna med flate hender. Kravla. Lagde trutmunn på den rockete måten. Svarte trange bukser. Minimal topp. Hvite striper. Halssmykker. Pannelugg. Piercing i nesa. Skarpe øyne. De intense riffene til Bernard Sumner malte bevegelsene dine penetrerende sterkt. Døde sjeler. Kjølig bassgang dro oss tilbake til 1979. Klæra var slitte. Skoa møkkete. Dystre beats dansa i det sprakende håret mitt. Jeg var akkurat passe twisted og visste du følte det samme.Noen ga meg en oppgave. Fortell om en tilfeldig hendelse som har gjort deg til den du er i dag. Altså, en tilbakelent sexy fyr med for mye rock i øra og et sinn prega av en stilforvirra og funksjonsforstyrra melankoli? Det er medfødt baby, jeg er et naturbestemt talent. Har dessuten opplevd for mye til å huske noe. I hvert fall det som skjedde for mer enn en måned siden. Erindrer muligens noe fra forrige uke. Jo. Bilder passerer. Bruddstykker som gjør meg klam i hendene og heftig i toppen. Akkompagnert av Joy Division og normløse handlinger.
Det var seint. Lørdag. Alle var ute. Festa. Drakk. Telefonen ringte innimellom, men jeg gadd ikke svare. Orka rett og slett ikke. Hang over og for mye kaffe. Tråla febrilsk gjennom bildene på SuicideGirls. Røyka tett. Oppdaterte profilen min på myspace, så en ny melding. Klikk. Ei jente. En lang melding. Utveksling. Omsider spurte hun meg om jeg følte for en gåtur. Merk, klokka var i nærheten av to på natta. Klart det. Hvor? Blei enige om trappa bak Deichmanske nedi sentrum. Jeg trakk armene i jakka, plugga musikken i øra, traska sløvt. Smakte på lufta.
Jeg skjelver. Koffeinen fucker meg opp.
Du var ei av de mest sexy bitchene jeg hadde lagt øya mine på. Mørkt langt hår. Lokkende lepper. Alternativ. Rocka i stilen. Rar i fremførelsen. Pen. La merke til skoa dine. Du minna meg om en modell jeg gjerne skulle likt å møte. Vi snakka i røffe toner. La ikke en finger mellom. Plutselig kom en felles kompis forbi, rimelig skeiv i blikket og feminin i gangen. Typisk. Hva er oddsen? Han slo seg ned. Snakka med venninna di i telefonen. Forelskelse lå i lufta. Vi håpa vel begge at han skulle stikke. Det koka over. Vi ba han forsvinne. Kjente en dragning og ønska å utforske den videre. Komme under barken. Se hva som skjedde. Vi kjeda oss begge, gjorde hva som helst. Når som helst.
Det er litt godt. Kvalmt.
Vi prata om musikk, pornografi, kunst og shit vi begge hata. Vi var på nett. Som om antennene våre sendte pulserende signaler; ”Jeg liker deg og du liker meg osv...” En armlengde unna. Ansiktet ditt i profil. De nervøse spøkene. Slapstick. Replikkene. Alt. Frista meg.
Kjenner en kribling i fingra. Tror jeg liker deg.
Jeg fulgte deg hjem. Vi var trøtte, men jeg er dønn sikker på at vi kunne vandra inn i evigheten. Sammen. Du bodde i en annen kant av byen. Den riktige siden. Vi delte vår første soloppgang, uten helt å legge merke til det, vi var for oppslukte i hverandre. Gleden i å være sjelløs åpenbarte seg for meg. Jeg møtte deg. Øya dine gløda ord; ”jeg vil se deg lide, jeg veit du liker smerten, jeg lengter etter den selv...” Å holde den indre synderen min skjult overfor deg var blasfemisk. Mønstra kroppen din. Memorerte linjene. Skammelig. Tilsmussa. Vakker. Du visste jeg ville ta smerten din for deg hvis jeg kunne. Du visste jeg ville bli opphissa.
Urban livsstil i en primitiv atmosfære. Dunkle toner. Masochisme. Industrielt. Vi drakk te. Hørte musikk. Jeg strøk deg lurt på armen. Pjuska som du kalte det. Du var sentrum. Ingenting var umulig. Så lenge vi trodde på kjærlighet ved første blikk. Naivt.
Hvor var du da jeg falt i unåde? Jeg dro hendene gjennom håret ditt, tok tak, lugga sakte. Trakk hodet ditt bakover. Førte den andre hånda mykt over halsen din som om jeg skulle kvele, erta, leda den videre ned til de små puppene. Stoppa. Beit deg i brystvortene. Gjennom genseren. Du stønna løst. Lot meg fortsette. Vi var begge slaver. I et stort tomrom fylt med dyster dagdrømming og hensynsløs lyst. Pantomime. Jeg trakk kroppen min mellom beina dine denim mot denim og sa ”du er fin...”
Du smakte som et frossent hjerte. Tennene dine borra seg inn i leppene mine. Du var redningen. Jeg blei tent. Vi utforska hverandre. Klemte. Signaliserte forskrudde preferanser. Noe i et hektisk sekund som ikke kunne misforstås. Vi visste begge at ting kunne bli ødelagt, akkurat som oppdragelsen vår. Men vi hadde et håp. Skadeskutte fugler i søt motvind. Din seksualitet minna meg om alt jeg lengta etter. Vi. To ufødte barn med nagler gjennom alle leddene. Selvforskyldte.
"If I could just hide
The sinner inside
And keep him denied
How sweet life would be
If I could be free
From the sinner in me"
Vi har en felles fantasi.
"I'll never be a saint
That's not a picture that your memory paints
Not renowned for my patience
I'm not renowned for my restraint
But you're always around
You can always be found
To pick me up when I'm on the ground"
Den går ut på å skade hverandre imaginært, om og om igjen.
"If I could just hide
The sinner inside
And keep him denied
How sweet life would be
If I could be free
From the sinner in me"
Enkelte ganger vil vi gjøre det i virkeligheten, men bare på den sensuelle måten.
"I'm still recovering
Still getting over all the suffering
More known for my anger
Than for any other thing
But you've always tried
To be by my side
And catch my fall when I start to slide"
Jeg har deg i min hule hånd.
"If I could just hide
The sinner inside
And keep him denied
How sweet life would be
If I could be free
From the sinner in me"
Og du har meg...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar