En kompis betrodde seg til meg. ”Veit du hva jeg svarer når folk spør meg; hvorfor gjør du det? Vel, jeg sier ikke noe. De skjønner det ikke...” Vi hang mot en svart bil like ved Youngstorget. Smatta på en sur joint. Slurpa øl. Plystra en låt. Gleda oss til noe, men skjønte ikke hva. Vi var en matiné. En gjemt skatt. Like likegyldige som en flerrende sang av Franz Ferdinand. Vi hata alle. Rasa rundt i byen. Fra sted til sted. Dansa lydløst. Ignorerte de lengtende blikkene. Vi visste at sex appealen var der. Trampa takta hektisk med føttene. Slang skjerfet rundt halsen. Banna jovialt.Du legger et ord på bordet, lar det trille. Jeg er din libertinerske kjeltring. En med stødig rytme i All Stars’ene. Du veit jeg ikke er til å stole på. I’m your villain. En primitiv jævel på jakt etter en tanke som muligens lar seg realisere, men bare på mine vilkår. Tre ting gjelder. Musikk. Poesi. Venus boy-killer. Alt annet blekner. Du er for alvorlig og jeg for seriøs. Post-punk i fingra. Strake riff med fengende etterklanger. En frekvens på bølgelengde. Striper av blod i den mørke skyggen. Sterke enfarga plagg. Noe så simpelt. Bukse, genser, sko. Sandpapir i nakken og en strøken Hitlerjugend sleik. Jeg strør aske utover gulvet, samler det med sokkene, skyver alt under senga. Glemmer.
Jeg er en slyngel. Jeg bruker alt jeg kommer over. Som en parasitt. Ser du ikke. Alt jeg ønsker er å se deg lide på den bra måten, den bare jeg kan forårsake. Du er ikke noen engel. Det er tydelig. Du bare henger der, i en sene. Klamrer deg til noe du veit ikke er sant. Hvor var gud da alt raste sammen og blei en forkrøpla sannhet fanget i et moment vi ikke klarte å kanalisere? Det var så lite vi kunne gjøre. Vi iakttok en smeltende verden i et surrealistisk maleri med billige referanser. Et sakrament. Jeg ser en stein, men lengter etter fjell.
Vi var så fattige, du og jeg. Vi rota i gamle askebeger, børsta støv av halvrøyka sneiper og fyra opp med klamme fyrstikker. Det smakte som himmelen, ikke langt unna et diffust mirakel. Skremmende lyder definerte den alternative virkeligheten. Ingenting var umulig. Unntatt kjærlighet ved første blikk. Teen var besk og lunken. Vi var de ekte outsiderne. Ingen trodde på oss. Selv om vi hadde det genuine talentet. Mennesker lærer aldri.
De skreik Gabba Gabba Hey! Stygge, ekle, uansvarlige. Pang! Jeg beundra dem for valget av klær. Svarte bukser som pølseskinn. Harry lærjakker. Stripete t-skjorter. De hadde stil. De dreit i normene og alle de håpløse broilerne med altfor mange coversanger i ermene. De kunne bare et dusin akkorder, men kompenserte det med en hurtighet de andre ikke forstod. Forut for det meste. Men. Misunnelse og uvitenhet leda dem ut på viddene, til tiden forsvant og alt var for seint. Som dem før meg vil jeg heller gå inn i glemmeboka som en original dust med medfødt talent uten suksess enn å bli huska som en fantasiløs prefabrikkert hore fra et institutt uten sannhet.
Det brenner en ild inni de kortslutta kretsene mine. Den er uten kontroll. Stemmen skriker burn! Det er fantastisk. Jeg nekter å overgi meg. Bare flyter med. Kler av deg med leppene. Snakker med hes stemme. Sier de feil orda. Du er et eventyr. Du er fashion. Du er faen ikke cuting edge. Du er bare en ting jeg stirrer på med røntgenblikk. Jeg ler. Jeg brenner. Fuck.
Snakk tysk til meg ditt skitne ludder. Sleik meg i øra med vemmelige ord. Husker du Hamburg? Vi satt i en park med lokalt øl i lankene. Jeg la en arm rundt skulderen din, nøyt den stereotype tyskengelsken din. Ramla inn i de intense blå øynene. Dro leppene gjennom det kommunegrå håret. Du lukta som en forurensa gammel elv med smog, svovel og brukte kondomer duppende opp og ned. De stramme smale leppene dine sugde flaska. Du satt på det støvete fanget mitt, kalte meg Katzenkönig, stjal denimjakka mi, brukte den som kappe. Alle de herlige løgnene. Vi masturberte hverandre mentalt.
Schanzenstern. Vi gikk fra benk til benk. Fant gjemte skatter i gamle butikker. De lange smale fingra dine smøg seg ned i baklommene mine, rota rundt. Cirka et hode høyere enn meg. Du kalte meg din lille freak. Kattekongen. Faen du var typisk. Steinerskole. Avant-garde. Industriell rock. Denim. Svart hettegenser med St. Pauli brodert i hvitt. Jeg likte det. Du forguda meg. Vi trengte oss inn i gamle kjellere stappa med illeluktende punkere, hørte på de intense tyske frasene skreket med skjærende lyse stemmer. Ein zwei drei!
Natta nærma seg. Vi forvilla oss på Reeperbahn, balanserte mellom dritings turister og hungrige prostituerte. Skulle egentlig finne det erotiske museet, men fant bare en pub. Jeg tegna deg i den svarte boka mi. Du stirra gjennom stearinglyset, dro meg i armen, inn på dassen, låste, knulla meg mot døra. Etterpå skreiv vi navna våre med dato på speilet. Katzenkönig + Maria Magdalena = Dirnen. 30/6-06. Vi var lette. Lette som fjær. Lette på tråden. Horer. Rocka som faen.
Walk away. Jeg stod med ryggen til. Hørte lyden av gummi mot grus. Visste du vandra innover byen. Vekk fra meg. Elska lyden. Du hadde røde All Stars, røde negler, røde lepper, trange denimbukser, hvit utringa topp og svart skinnjakke ned til livet, toppa med et stripete skjerf. Skammelig fin. Jeg beit deg løst i halsen, snusa deg inn. Helvete. Savna deg allerede. Toget venta. Du snudde deg. Knipsa. Jeg poserte så bra jeg bare kunne, hofta litt ut, beina klønete feminine, armene rett ned, skulderen på snei, hodet framover. Huska et gammelt bilde av The Ramones, prøvde å finne samme stilling. Mangla bare murveggen. Du førte tomlene mot hverandre med pekefingrene stikkende opp, fanga bildet, sikta med et øye, beit deg ivrig i underleppa. Forma lydløse ord; ”neste sommer...?”
Jeg veit hva jeg er. Jeg er din selverklærte antihelt. Han som alltid tar de feil valgene bevisst. Sosiopaten. Genial, elskverdig, uberegnelig. Jeg er en hær av musikalske toner som leder deg til en poetisk orgasme. Du stønner. Griper. Skjønner ikke hva som traff deg. Og når jeg forsvinner innser du at du ikke var god nok for meg. Du var bare et objekt. Noe jeg brukte. Du sier shit.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar