Decades

Harmløs. Stort sett. Men med potensialet. Våkna med begge hendene under puta. Var helt stiv. Tilsløra. Lot lyset forbli mørkt. Trykka på play. The First Time Ever I Saw Your Face. Roberta Flack.

Den første gangen jeg hørte den sangen var da jeg så Play Misty For Me med Clint Eastwood. Blei så merkelig fascinert av historien og musikken. Jeg gikk på barneskolen og hadde egentlig ikke lov til å se sånne filmer. Krim. Thriller. Vold. Pleide å stå opp midt på natta når mor sov for å se matineer på tv3. Mye av karakteren min blei kanskje skapt da. Er ikke sikker. Veit bare at den filmen fanga meg. Plottet er ganske typisk, men måten den blir fortalt på er vakker. Syttitallet, lavbudsjett. Dave(Eastwood) er diskjockey på den lokale jazzradiostasjonen i Carmel, California. Hver natt ringer ei jente inn med frasen; Play misty for me. For å gjøre historien kort; Jenta, Evelyn, blir sykelig besatt av Dave og prøver å drepe han. Sluttscenen brant lenge, jenta er død, drukna i havet, og i det Dave slår seg til ro, blodig og jævlig, spiller radioen et opptak der han snurrer Misty for henne.

Må le litt nå i ettertid. For hele greia er en smule tynn, men husk at jeg var åtte år. Slike scener skaper gigantiske bilder i et foreløpig reint sinn. Store ting forandra seg. Jeg fikk vel for første gang en mening om hva kjærlighet handla om. Eller hva den burde dreie seg om. Mitt første møte med masochismen. Bynte å leite etter ei jente som kunne bli for meg som Evelyn var for Dave. Psykotisk seksuelt besatt. Desperat. Samme hva. Det ville vært løgn å si at jeg feila, for mange av jentene som kryssa spora mine falt tungt og jeg rømte alltid vekk så fort det skjedde. Følelsen av å være ønska mer enn normalt var opphissende. Men alt blei så kunstig. Og som Dave i filmen, tok jeg på meg rollen som en flørt, spilte korta riktig, lekte leker, spilte spill, bare fordi det var godt å ha sulte øyne som fulgte meg og mine bevegelser, uansett. Om det er underbevisstheten som lurer meg er jeg ikke sikker på, men jeg jobber ironisk nok i en radio nå, plukker ut musikk enkelte kanskje vil få et emosjonelt forhold til, snakker om ting som faller meg inn. Det handler ikke om å ha makt over noen. Jeg vil det motsatte. Miste kontrollen. Instinktivt. Legge skjebnen min i hendene på et menneske som kanskje misbruker den. Av ren manisk kjærlighet.

Det er kanskje fare for at jeg lykkes en dag. For mange av kvinnene jeg har involvert meg i har hatt store problemer, det er nesten som jeg har blitt en magnet for de mentalt frafalne. De ser kanskje seg selv i øynene mine. Ikke umulig. Det mest abstrakte i det hele er at mange av jentene i begynnelsen egentlig hater det jeg står for og det jeg er, og ut i fra det prøver å forstå meg. Jo mer de finner ut jo mer innser de at de danner feil bilder av meg jo mer forelska blir de. Det høres kanskje sjåvinistisk ut, veit, men mitt utgangspunkt er enkelt, jeg er en ung mann, muligens en sint en, men desto mer lidenskapelig for det jeg driver med. Uten idealisme. Kynisk. Hensynsløs. Ensom. Men klisjéaktig banalt nok så lurer det andre ting under den tilsynelatende overflata. Jeg ser sykdommene i generasjonen vår, jeg føler dem, og for hver nye grad av håpløshet som åpenbarer seg blir jeg hakket mer selvdestruktiv.

Det er muligens første gang jeg forteller det her, men noen år etter Misty fant jeg en dokumentarfilm om limsniffende gatebarn i et eller annet østeuropeisk land som fikk meg til å oppgi samfunnsengasjementet. Jeg brast sammen. Orka ikke mer. Et av barna bodde i storbyen, samtidig som resten av familien bodde ute på landet, om jeg ikke husker altfor feil. Mora trodde at han gikk på skole og jobba, gutten var vel på en måte det store håpet og hun var stolt. Den lille gutten, sikkert på min egen alder den gangen, bodde i kloakksystemet sammen med en hærskare av tragiske skikkelser på samme alder. Innimellom tok han toget ut til den fattige gamle mora, bedre kledd, rein, lata som han levde et bra liv. Løy, fordi han visste at hun ikke ville takla det, og fordi hun ikke kunne forsørge han. Gutten valgte altså å bære vekta aleine, bevisst, for å berge resten av familien, som tigger. Illusjonene falma fort etter det, jeg visste at jeg ikke ville bære samme vekt, jeg visste at jeg fra da av bare ville tenke på meg selv, jeg visste fra da av at jeg bare ville se den melankolske virkeligheten. Jeg gråt. Og den gutten lever sikkert ikke lenger, for mange av de barna forsvant sporløst, drept. Man kan spørre seg selv hvorfor jeg valgte denne veien ut ifra ideen om at jeg kunne blitt mer engasjert og gjort store ting for å berge gutter som han. Har vel ikke noe godt svar. Gjorde som jeg gjorde. Blei en apatisk og drømmende melankoliker.

Den samme følelsen kom tilbake for et par år siden da tsunamien skylte bort menneskene i Sør-Asia. Rart. Jeg lar kanskje ting gå for langt, men slutta å feire jul og nyttår den gangen. Da klokka blei tolv stod jeg og gråt mot skuldra til eksdama, som en eller annen liten gutt. Klarte ikke slutte. Ødela kanskje feiringa hennes i samme slengen. Jeg som ikke var full engang. Bare mentalt kjørt. Når jeg nå reflekterer innser jeg at det er en utrolig selvsentrert handling, å drifte vekk fra alt og gruble på de mindre betydelige tinga i livet, men jeg kommer likevel til å fortsette. Selvbevisst destruktiv. Dere skulle bare ant hvor mange idealister som gjennom åra har slengt all mulig dritt til meg på grunn av kynismen min og dere skulle bare ant hvor enig jeg alltid har vært i det de har sagt. Faren i disse tider, ved å være sånn, er at man blir stempla som en fuckings emo. La det være veldig klart, jeg kutter ikke opp meg sjæl, jeg skriver ikke selvmordsbrev, jeg hører ikke på aggressiv musikk, jeg bare drikker meg full så ofte jeg kan. Hvem har bestemt av melankoli er noe trist? Prøver å le, prøver å leve et liv. Er glad for hver nye dag som gryr, elsker med en vakker dagdrøm om at alt ordner seg, at jeg treffer ei jente som Evelyn. Og at jeg rømmer. Igjen.