This Otherness

Utsetter livet. Tilstand i rus. Søker en pause, men får bare isolasjon. Blått, alt er blått. Fordi vi er unge, fordi vi er helt kjørte. Nede ved lyskrysset nær Brugata kan man høre tunge tårer. En sorg. For den fortapte oppveksten.

Jeg må ha en kvart flaske scotch og tjue teddyer for å holde dagen gående. Det er en drøyt sofistikert affære. Dagene flyter altfor fort forbi. Prøver å finne det ultimative språket, den endelige historien som gjør meg fortjent til en plass blant de største. Genialt. Jeg tenker de tankene ingen orker å tenke, jeg lever et liv de færreste kan gjøre noe annet enn å drømme om. En sweet deal med andre ord. Akkurat nå er min favoritt hobby å henge på en kirkegård, ved grava til Henrik Wergeland. Om natta leker Ian Curtis i øra mine. Kommer visst ikke over Joy Division. Balansen er hårfin mellom galskap og genialitet. Livet er lekende lett. Jeg er en mester i spillet. Og du våger ikke kalle meg emo.

Livet, livet er vakkert. Jeg ser mennesker i trivielle situasjoner som bare lever for å overleve. Det gjør meg trist. Det er skjønnheten. Denne ærlige tilstanden av eksistens. Døde, men levende. De skjønner det bare ikke.

Frosset tid. Alt som kreves er nøyaktighet. De rette valgene til rett tid. Elementært. Enkelt? Nei. Naturen er simpel, man tiltrekkes de mørke sidene, uansett hvor fantastisk smerten blir. Vi er alle farger i en gråskala. Vi nøyer oss med det vi får.

Det er vel ikke hele sannheten.

Torsdag er liten. Ikke sant? Den er på en måte forsmaken på hvor bra helga kan bli. Og enkelte ganger blir den eksepsjonelt mye bedre enn fredag og lørdag. Jeg ville vært en løgner hvis jeg sa at denne var sånn. Men det lova godt. Drakk meg full over en lav sko, rava til slutt aleine nederst på løkka, spiste en burger med stor jævel av en mann med svarte dråper tatovert på det ene kinnet. Tror det, noe var det uansett, tatovert mener jeg. Nok om det. Han snakka i korte setninger. Mat. Spise. Jeg. Full. Du. Liten. Vi. Venner. Ikke verst, en ny kompis. Snudde ryggen til. Kjøpte noe av gutta ved elvebredden. Slukna. Fredag skjedde. Bare plutselig. Husker bruddstykkene, de som var viktige, muligens. Nachspiel. Kola. Lange samtaler. Alle var så mye større enn meg, tøffere, farligere. Fordelen med å være tynn og kortvokst er at de store lar deg være med, de skal liksom beskytte deg. Jeg var såpass ubrukelig at jeg trengte all hjelpen jeg kunne få. Knestående. Tilbake til fødselen. Slukna. Nok en gang. I hjørnet av en brun skinnsofa med stanken av pot i håret. På lørdag var jeg omsider stor igjen, jenter stirra meg i øya, disse små meldingene i en brøkdel av et sekund som gjør deg varm i toppen og løs i underleppa. Storhet. Vi var en brukbar gjeng, nære venner. Vi dansa. Jeg tok ei jente på rumpa og fikk et velfortjent slag midt i trynet. Likte det litt. Jeg blei liten igjen. En som trengte beskyttelse. Problemet var bare at det ikke var noen store der som kunne beskytte meg. Ikke mot den søte fornærma jenta, men mot meg selv. Min verste fiende. Blackout.

Vortex Surfer. Jeg drømte om henne i natt. Den ansiktløse jenta. Hun kommer stadig til meg. Vi gjør ting sammen. Barnslige situasjoner balanserende på kanten av en bru eller løpende i blinde over Majorstuakrysset. Har ikke så mye å fortelle om skikkelsen utenom at hun har lyst hår og myke former. Jeg er forelska i henne. Tenk det. En imaginær forelskelse. Det er sykt. Hun vrenger brystkassa mi og tilslører horisonten. Skal døpe henne, må bare finne et passende navn. Klarer ikke å si annet enn at det er litt trist. Ensomheten skakkjører melodiene. En slags forbannelse. Når jeg er ute på gata prøver jeg å sammenligne henne med jenter som passerer, kanskje noen har likhetene, kanskje. Feiler. Ender med å traske rundt i byen, på måfå, gatelangs. Stikker innom Platekompaniet, bare lar øya vandre uten tiltak. Er uansett blakk.

Kjøpte en ny notatbok i dag. Grønn. Med strikk. Billig. Den fikk ikke plass i innerlomma, men funker perfekt i venstre lomme, sammen med MP3-spilleren. Denne, tenkte jeg, denne boka er mitt skjold, den er mitt liv, den er bare min. Og hennes.