Tender

En kontrarevolusjonær morgen grydde. Jeg stirra ut av et vindu. Så skyene feide. Kjente kulda bite. Hørte bilene haste. Det var en gang i tida da jeg pleide å elske med en tanke, så søt, så bitter.

Problemet mitt er kanskje det at jeg er en av disse typiske gutteromsgutta som aldri kom over puberteten og de emosjonelle krampetrekningene vi kalte filosofi. Boka Beatles av Lars Saabye Christensen var min bibel, jeg sverga til dyster britisk gladpop og appelsinmarmelade på toast hver søndag med te og melk on the side. Hver ettermiddag, etter skolen, stod jeg bak konteineren og røyka dårlig tjall. Hver kveld, etter mors middag, spilte jeg gitar med full føss. Hver natt, etter den obligatoriske runk, leste jeg bøker med altfor tunge titler. Ville rømme.

Finner ikke et trygt sted. Ingen som vil kore med meg en hymne. For alt det vakre jeg engang så. For alle de fine stundene jeg engang erkjente. For alle de ålreite jentene jeg engang holdt i hånda. Det er ikke en klagesang, tvert imot. Det er, som sagt, en hymne. Storgata var overveldende. Prøvde å krysse veien, komme meg unna alle farkostene og de snakkende skikkelsene. Om jeg var nær ved et ørlite sammenbrudd er usikkert, søkte bare et rolig sted. Jeg skrudde opp volumet. Tunge gitarer hamra brutalt, malte omgivelsene med en uforutsett større paranoia. I baklomma lå redninga. Tre gram. Av fineste kvalitet. Way beyond. Jeg var bare menneskelig. Faen. Slo meg ned på veska i en sidegate ikke langt fra Youngtorget. Gnei. Det var rart å se kontrasten, sånn plutselig, her folketomt, der kaotisk. Jeg lente meg mot veggen og fant noe roligere på spilleren, trakk godt. Tenkte på alle kanskje’ene morgendagen kanskje ville bringe med seg, kanskje. Prøvde å bli negativ, men ga til slutt bare faen. Traska mot Deichmanske.

Leste noe av Kerouac, fikk det ikke til å stemme. Rytmen var ikke riktig. Flira litt da jeg fant en bok med masse bilder. Perfekt. Tonen var i min dur. Ganske jævlig egentlig. For den handla om partisanene i Russland under andre verdenskrig. Jeg våga ikke gå inn i dybden, for jeg visste hva som ville skje. Flippa gjennom boka, granska skyggene og konturene like kjølig som en psykiater diagnostiserer et tilfelle. Slo boka sammen og konstaterte høyt inni meg; ”shit, i mårra skaffer jeg meg en jobb for faen!” Så enkelt var det.

We are the robots.